Finland først

Det blir en smertefull død for Aksel Hennie som nazi-offiser i Finland. I den kinoaktuelle actionfilmen Sisu flyter blodet. Helten er en tidligere finsk soldat med kolossalt mye krefter i seg. En gjeng nazister prøver å stjele gullet finnen hadde gravd fram i Lappland, men det skaper en livsfarlig nordisk terminator med kniv.

Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone har aldri spilt roller som kunne skremt den overraskende finske antinazi-rambo'n fra 2. verdenskrig.

Et annet og større lerret å bleke enn Sisu på filmlerret, er dominoeffekten fra hendelser lenge før Russlands invasjon i Ukraina — krigsutbruddet som fikk Finland til å dra Sverige med på å søke Nato-medlemskap.

STOR FORSVARSVILJE

Plutselig ble beredskapslageret kjekt å ha. Finnene forstår trolig bedre enn både nordmenn og svensker, for ikke å snakke om sørvest-europeere, at det pågår en storkrig i Europa. Mistroen til Russland øker med geografisk nærhet og historiens erfaringer.

Mange er blitt overrasket over ukrainernes voldsomme kampvilje og motstandskraft. Finnene har mye av det samme i seg. Etter krigsutbruddet i fjor svarte 83 prosent i en meningsmåling at de er klare til å forsvare Finland med våpen hvis landet blir angrepet. Blant menn var tallet 88, blant kvinner 76 prosent. Det betyr at flere enn tre av fire finske kvinner er klare til å bruke våpen for å forsvare seg mot fremmed makt som angriper landet.

Forsvarsviljen i Finland er blant de høyeste i Europa. Landet har et i Norden ekstraordinært kampmoralsk «ukrainsk gen».

NØLTE MED Å BRUKE SPAREKNIVEN

Finland måtte ikke skjerpe seg like mye som for eksempel Sverige etter Russlands annektering av Krim i 2014. Men først kan vi trekke noen få, kjappe historiske linjer flere tiår tilbake.

I 1968 rykket østblokktropper inn i Tsjekkoslovakia, som etter Kremls smak var blitt irriterende vestlig av seg. Året etter holdt John Lennon og Yoko Ono demonstrativt sengen i åtte dager — for fred. Ved murens fall i 1989 var glasnost og perestrojka allerede i gang under Sovjetunionens siste statsleder Mikhail Gorbatsjov.

Siden var det mye peace and love selv i forsvarsdepartementer, godt hjulpet av onkel-skrue-mentalitet finansdepartementer.

Finland holdt imidlertid litt igjen, og det ikke bare av frykt for Russland. Mange finner mener landet har et fattigmannsforsvar, og at det knapt var noe å kutte før det ble uansvarlig.

SLIK ER FINLAND FORBEREDT

Etter århundreskiftet fulgte de militære bestevennene ulike strategiske prosesser. I 2007 gikk den svenske forsvarsministeren av i protest fordi han ikke kunne forsvare kuttene i forsvarsbudsjettet. Året etter avviklet svenskene verneplikten.

I Finland fortsatte derimot allmenn verneplikt for alle menn, selv om perioden rekruttene var inne til førstegangstjeneste ble redusert fra ni til seks måneder. I dag går 60-70 prosent av finske 19-åringer inn i forsvaret, og noen av tjenestene med krav om ekstra opplæring varer rundt 10 måneder.

Det svenske forsvarsbudsjett er dobbelt så stort som det finske. Sverige har flere generaler, men alle Finlands få generaler har erfaring med å lede i det minste en brigade. Onde tunger sier at deres svenske generalkollegaer må nøye seg med relevante øvelser på PC'n.

Finland har ingen store fartøyer å skryte av, kystvakten er liten og landet har ingen ubåter.

Men de tar igjen på andre områder:

Les også:

Norske soldater skal på øvelse i Nato-Finland

• Et stort infanteri. 280.000 finner er forberedt på krig, og vet hvor de skal møte opp og hvilken gruppe og bataljon de tilhører. Dette er i hovedsak menn i 20-30-årene som er regelmessig på repetisjonsøvelser.

Landets totale beredskapsstyrke omfatter hele 870.000 personer, men de fleste av disse har ikke hatt militær trening på mange år. Det er en utbredt oppfatning i Finland at de fleste i reservestyrken, i likhet med store deler av resten av befolkningen, representerer en omfattende utfordring for folkehelsen.

Utslag på BMI-kalkulatorer og kolesterolverdier er tunge indisier på at personlig vekst kan komme på feil sted og svekke landets forsvarsevne. Rekkevidden er for kort til at Nato krever tilgang til Finlands voksende lager av kaloribomber.

• Et stort artilleri. Finnene er nest størst i det vestlige Europa på kanoner. Her har de mer å bidra med enn de store Nato-landene Tyskland, Frankrike og Spania til sammen.

• Velforberedt sivilforsvar. Etter utbruddet av krigen i Ukraina vet den finske befolkningen hvordan den er beskyttet av sivilforsvaret. Det finnes en rekke underjordiske miljøer som idrettshaller, parkeringshus og tunnelbanen i Helsinki som raskt kan gjøres om til tilfluktssteder. Små kommuner har ikke slike forberedelser, men store og strategiske byer og steder står på listen.

DE FØLSOMME MINENE

• Miner. Omfattende bruk av infanteriets anti-personell-miner, også kalt «tråkke-på-miner», er en billig måte å beskytte en lang landegrense. De er imidlertid svært omstridt internasjonalt og nasjonalt. Norge og Finland er de eneste landene med grense mot Russland som har forbud mot dem.

Samtidig har finnene beholdt noen anti-personell-miner på lager. Det er blant annet for at finner på internasjonale oppdrag skal kunne gjenkjenne dem. Det er også en offentlig hemmelighet at Finland har beholdt bruksanvisningen.

Sjøminer er derimot akseptert og en viktig del av Finlands territorialforsvar til sjøs. Jo mer folk i Finland vet om miner, desto mindre snakker de om det. Likevel er det naturlig å regne med at de først og fremst brukes til å forsvare de viktigste havnene i Finskebukta.

Som eksportør av sjøminer omfatter virksomheten nesten en totalentreprise, ikke minst i Østersjøen. Der tilpasses minene de lokale farvann og de finske nisjeekspertene er sentrale også i vedlikeholdet. Men antall miner, hvor mye penger som brukes i produksjonen og euro havner tilbake i statskassen etter salg ligger i aller øverste taus-som-en-østers-klasse.

Mot slutten av inneværende tiår skal Finland etter planen ikke bare ha 60 nye F-35 jagerfly, som Lockheed Martin allerede har startet produksjonen av. De neste årene skal avanserte multifunksjonskorvetter i Pohjanmaa-klassen blant annet kunne legge sjøminer på mer avansert måte enn tidligere.

SLEKTSKAP MED BALTERE OG UKRAINERE

Sosialdemokraten Sanna Marin var statsminister i Finland da krigen i Ukraina brøt ut. Noen ganger uttalte hun seg litt annerledes enn sine nordiske kolleger.

Marin var for eksempel så åpen for jagerfly til Ukraina at både president Sauli Niinistö og forsvarsledelsen ble tatt på sengen. De visste ikke om statsministerens utspill da hun i mars i år sa at Finland bør diskutere om deres amerikanske Hornet-fly kan sendes til Ukraina når de blir erstattet av nye JSF-fly fra Lockheed Martin.

— Vi kjenner tidsplanen for når våre nye vedtatte jagerfly skal komme til Finland. Derfor bør vi diskutere om det er mulig å levere Hornet-fly, sa Marin, som understreket at det eventuelt må skje i et internasjonalt samarbeid med flere andre land.

— Men for meg befinner Finland seg i en interessant posisjon ettersom vi allerede har vedtatt innkjøp av nye fly. Vi har Hornet-flyene i dag, og kan selvsagt vurdere etterbruken av dem, sa Sanna Marin, før hun avsluttet resonnementet med kjernen i nasjonen DNA:

«Vi må selvfølgelig også ta hensyn til Finlands geopolitiske situasjon.»

Analyse

Kinas svenske gullbro

Tross den proaktive holdningen til finske jagerfly til Ukraina balanserer statsminister Marin her et stadig mer vestlig Finland med den historiske arven grensen mot — og delvis innenfor — Russland innebærer. Finnene er mestre i å gå rundt grøten overfor den mektige nabo i øst. De snakker fortsatt med innestemme, men budskapet er skjerpet.

Samtidig kan det gå lang tid før finske Hornet-fly kan sendes til Ukraina. Selv uten forsinkelser regner ikke finnene med at de første F-35-flyene er helt klare til bruk i Finland før i 2026. Først ytterligere fire år senere skal Lockheed Martin ha levert alle de nye flyene.

Med til historien hører også at det finske luftforsvaret regner med at noen av Hornet-flyene må sendes rett på skraphaugen.

FELLESSKAP VEST FOR RUSSLAND

Fra Østersjøen stikker Finskebukta inn til St. Petersburg og skiller Finland og Estland fra hverandre. Avstanden mellom hovedstedene Helsinki og Tallin er som fra Oslo til Moss, drøyt 80 kilometer. Altså ikke stort mer enn båtveien Sandefjord-Strømstad.

Det er også en merkbar nærhet i hvordan Sanna Marin og hennes statsministerkollega i Estland har tenkt det siste halvannet året.

5. mars i år ble Kaja Kallas gjenvalgt som statsminister. Hun var kjent som en av Ukrainas fremste støttespillere — og gikk frem. Den nasjonalistiske utfordreren gikk tilbake.

— Hvis aggresjon lønner seg er det ingen grenser, sa Kallas til CNN om hvorfor støtten til Ukraina måtte fortsette.

— Du er kjent som en av de sterkeste, om ikke den sterkeste stemme i støtten til at Ukraina må støttes frem til seier, sa den anerkjente CNN-veteranen Christiane Amanpour innledningsvis under intervjuet med Kallas i våres.

Den estiske regjeringssjefen advarte tidlig mot at en russisk invasjon faktisk kunne komme, og Estland var før Kallas ble gjenvalg det landet som hadde gitt størst militær støtte til Ukraina i forhold til BNP.

Å ha en felles grense med Russland gjør noe med mange nasjoner. Alle de tre baltiske landene har f.eks. nådd Natos mål om at medlemsland skal bruke minst 2 prosent av BNP til forsvarsformål.

USA bruker rundt 3,5 prosent, mens Hellas toppet i 2022 med 3,76 prosent. Hvorfor? Årsaken er enkel: mange århundrer preget av kriger mellom grekere og tyrkere — en parallell til Finlands historisk blandede opplevelser med Russland.

OKKUPASJONSMAKT BLE BESTEVENN

I et Norden der Sverige og Danmark i århundrer kriget om å være størst, snek Finlands selvbevissthet seg langsomt frem som en del av Sverige.

Selv om Norge i århundrer var underlagt Danmark og senere ble lillebror i union med Sverige, hadde nordmennene tross alt erobringer fra vikingtiden å skryte av. Svenskene hadde imidlertid tatt dagens Finland før finnene hadde blitt sterke nok til å kaste ut overmakten.

I 1809 kriget Sverige og Russland om Finland. Da var finnene nærmest henvist til tribunen mens de blodige slag endte med russisk seier.

I 1917 hadde russerne nok med seg selv etter at kommunistene knuste tsarstyret. Plutselig hadde finnene gjort Finland til en selvstendig nasjon.

Da Sovjetunionen kollapset og muren falt i 1990, var det typisk finsk å ta raskeste vei til Brussel. Finland ble snillest i EU-klassen, fikk euro og skaffet seg raskt opsjon på å kunne bli Nato-medlem.

TRENGER MER ENN SVERIGE

Finland har vært ærlig på at landet ville gå sammen med Sverige inn i Nato. Men se på finnenes kjøp av de nye jagerflyene. Da lurte kanskje svenskene igjen på om det egentlig er USA som er finnenes bestevenn militært.

I det daglige er Sverige kjempebestevenn, men lenge før dagens alvor holdt det ikke med Söta Bror. De blågule stiller i lettvekt, mens Russland og USA utkjemper en tittelkamp i supertungvektsklassen.

I dét lyset kan vi se Finlands valg av jagerfly, som kan sees i lys av den historiske friheten landet følte etter Sovjetunionens oppløsning for en menneskealder siden. Det lå en klar symbolikk og bevissthet bak valget av amerikanske Hornet på 1990-tallet.

Uten dårlig samvittighet ble den samme sterke viljen demonstrert i desember 2021: Da droppet Finland igjen svenske Jas Gripen, selv om finnene visste at de snøt Sverige for det som for halvannet år siden ville blitt tidenes aller største industriavtale med et annet land. Før Donald «America First» Trump ble født har finnene visst og vist at de må tenke «Finland først».

Analyse

Finlands Nato-spor til USA bygges ut i 2023

Historie påvirker i stor grad både mennesker og nasjoner. Finnene glemmer aldri at de ble styrt fra Moskva fra 1809 til 1917.

TAKTISK TAUSHET

Tross et kult ytre bærer nok Finland med seg en konstant uro for å bli sviktet. Historien har vist at de har grunn til å tenke som Estlands tidligere utenriksminister Trivimi Velliste sa da jeg møtte ham for Aftenposten i 2011:

«Jeg stoler på at USA og Norge kommer om vi trenger dere. Likevel kan det bli dramatisk hvis USA er så opptatt andre steder i verden at Kreml kan utnytte det raskt. Jeg tror på Natos artikkel 5, men tar den ikke som en selvfølge. Jeg er ikke redd, men bekymret.»

Her kan noe av den taktiske taushet til finsker og baltere ligge. Å holde kortene tett til brystet kjennetegner også Peter Hultqvist, som etter åtte år som svensk forsvarsminister ble leder av Riksdagens forsvarskomite etter valget i fjor høst.

I november 2021 garanterte Hultqvist de mange mistenksomme på Socialdemokraternas landsmøte at Sveriges «dypere» samarbeide med Nato ikke betydde medlemskap.

Et halvt år senere sa Hultqvists statsminister Magdalena Andersson:

— Vi går hånd i hånd med Finland under hele prosessen om medlemskap.

De tette svensk-finske forsvarsbånd har fått Hultqvist til å rykke østover. Ikke til opprustede Gotland, men helt inn i den finske skjærgården, hvor svensken like godt har kjøpt fritidsbolig — med en finne.

GIR IKKE OPP

Finland er fullt i stand til å starte industriell mineproduksjon igjen. Monteringskatalogen ble ikke kastet da Finland senere enn de fleste underskrev Minekonvensjonen. Begrunnelsen var at det kunne bli aktuelt å produsere «tråkke-på-miner» hvis Finland skulle havne i en krise.

Finnene mener at det er krise nå. Vi vet likevel ikke om produksjon av nye anti-personell-miner er i gang. Finnene føler i hvert fall at Russland i fjor stjal frihetens gull fra dem etter at så mye ble snudd opp og langt ned i Europas sikkerhetspolitiske hverdag.

Kanskje Putin bør ta en telefon til Aksel Hennie og forhøre seg om film-finnens kamuflerte evne til å overrumple.

En av kvinnene i filmen definerer den finske mentaliteten treffende:

—It is not about who´s the strongest. This is about not giving up. We have a word for that in Finland:

SISU!