Hjelp til spionasje?

Avdelingsleder for maritim sikring i Kystverket Richard Utne mener at inndragning av farledsbevis for utenlandske sjøoffiserer er et «bomskudd», og at det heller bør utstedes flere. Han begrunner uttalelsen med at det kan få store konsekvenser av hensyn til sivil beredskap, og at en helhetlig risikovurdering må ligge bak et slikt vedtak. Hvilke store konsekvenser inndragelse av farledsbevis kan få av hensynet til sivil beredskap begrunnes ikke særlig troverdig.

Alle som leser dette og mitt tidligere debattinnlegg bør se NRK Brennpunkts programserie «Skyggekrigen».

Lettere for trusselaktørene

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten kan neppe beskyldes for ikke å gjennomføre helhetlige vurderinger, heller ikke på instinkt, slik artikkelforfatteren Utne indirekte argumenterer mot meg i sitt debattinnlegg. Våre sikkerhetsmyndigheter sover ikke.

NSM beskriver i sin åpne trusselvurdering hvordan trusselaktører kan utnytte sårbarheter hos virksomheter og i samfunnet, og hvilken risiko dette medfører. De beskriver også hvordan virksomheter og myndigheter bør redusere sårbarheter for å gjøre trusselaktørenes jobb vanskeligere. Farledsbevis til uvedkommende gjør dessverre jobben lettere for trusselaktørene, i strid med sikkerhetsmyndighetenes tilrådninger.

Sårbarheter henger sammen

Våre tre sikkerhetsmyndigheter peker direkte på Russland og enkelte andre nasjoner som en trussel mot Norge. Undervannsteknologi og Forsvaret er åpenbare mål. Utne argumenter med at 80 prosent av all import og 94 prosent av all eksport går gjennom norske havner.

Meninger

Russere i norsk terriorialfarvann skaper en alvorlig trussel

Men det gjør ikke Norge, som verdens femte største sjøfartsnasjon målt i tonnasje, avhengig av russiske og andre uønskede navigatører og skip som etter Høyesteretts dom er uvedkommende i norsk farvann. De er uvedkommende uavhengig av om fartøyene de fører eller driver spionasje fra er over eller under 70 meter lange, eller operer i farvann med eller uten losplikt.

Sikkerheten for norsk undervannsinfrastruktur innrømmes som en sårbarhet, men forholdet til rikets sikkerhet og Forsvarets operative evne nevnes ikke. Alle sårbarheter henger sammen i et totalt risikoperspektiv som våre sikkerhetsmyndigheter ivaretar en totalvurdering av. Også sammen med handels- og næringsinteresser. Høyesterett har i prinsipp slått fast at Forsvarets operative evne i perspektivet rikets sikkerhet og forsvarshensyn gjøres gjeldende fremfor næringsinteresser i de regulerte forbudsområdene innen Sjøforsvaret.

Samfunnets forsikringspremie

Det som er den store trusselen er uønskede fartøyer og uvedkommende navigatørers tilgang til å registrere skjermingsverdig informasjon. Samfunnets og myndighetenes jobb er å gjøre denne oppgaven vanskeligere for trusselaktørene, ikke lettere.

Viktig og kritisk infrastruktur kartlegges i detalj, og kunnskapen om kystfarvann og sjøbunnen utvikles av russere for å kunne anvendes for operasjoner i den russiske marinen. Kunnskapen om vår undervannstopografi og kystens mange gjemmesteder skulle være vårt fortrinn om det skulle komme til maritime krigshandlinger, ikke en potensiell angripers fordel.

Forsvarskommisjonen, Forsvarssjefens faglige råd og Totalberedskapskommisjonen peker alle på trusselen, sårbarheter og mangler i forsvars- og totalforsvarssammenheng. Det er åpenbart at det koster å dekke hullene hva angår sikkerhet og beredskap. Ikke «bare» ras- og flomsikring koster, selv om det også er svært viktig. Sikkerhet og beredskap koster enormt mye, og kostnaden for å ivareta rikets selvstendighet, sikkerhet og vår frihet er vårt samfunns forsikringspremie.

Havne- og farvannsloven bør skjerpes

Kostnadene for å utdanne flere loser for å dekke opp om bortfall av uønskede farledsbevis blir i så fall småpenger. For en tjeneste som er gebyrbasert kan heller ikke økt årsverksramme for tjenesten spille noen rolle, selv om detaljstyring på årsverksrammer i staten får mange uønskede utfall.

Av havne- og farvannsloven heter det i § 24, fjerde ledd:

«Ved utstedelse av farledsbevis skal det legges vekt på søkerens kompetanse og farvannskunnskap og risikoen knyttet til fartøyet og farvannet.» (Min utheving).

Hva min motdebattant legger i risiko og risikoforståelse, bortsett fra at han mener den må være helhetlig og ivareta handels- og næringsinteresser, vites ikke. Både søkeren til farledsbevis og fartøyet må omfattes av en risikovurdering etter sikkerhetsloven, en vurdering som må tillegges betydelig vekt. Ikke «kun» risikovurdering relatert til navigasjonssikkerhet. Etter innskjerpingen i sikkerhetslovens virkeområde bør det dessuten igangsettes en endringsprosess for å skjerpe havne- og farvannslovens bestemmelser.

Inndragning er et skritt som må tas

Et annet spørsmål kan være om det er riktig at Kystverket skal fortsette å utstede farledsbevis. Kanskje denne funksjonen skulle overføres til Nasjonal sikkerhetsmyndighet? En løsning vil da kunne være at Kystverket, som nå, oppstiller de operative navigasjonsmessige kravene til farledsbevis, og at loser er sensorer. Kystverket kan overlate sin bedømmelse av navigatørens faktiske navigasjonskunnskaper til NSM.

Nyheter

Historisk vrakjakt i Agder: Leter etter 500 år gammelt krigsskip

NSM kan deretter på selvstendig grunnlag gjennomføre risiko- og sikkerhetsvurderinger etter sikkerhetslovens bestemmelser, og utstede farledsbevis som sertifikatet når den samlede risikovurderingen tilsier dette. Like fullt bør, som i mitt forrige debattinnlegg, farledsbevis for russiske og andre uvedkommende navigatører inndras – uten opphold. Ingen nye farledsbevis for navigatører fra disse nasjonene bør heller utstedes.

Inndragning av farledsbevis for navigatører som er uvedkommende etter forskrift om militære forbudsområder innen Sjøforsvaret er ett av flere skritt norske myndigheter må ta for å gjøre jobben vanskeligere for trusselaktørene, ikke lettere.