Riktige premisser for nordisk forsvarssamarbeid

Russlands angrep på Ukraina åpnet vinduet for svensk og finsk Nato-medlemskap. Fra et militært perspektiv er dette snarere en logisk kulminasjon av en mangeårig integrasjonsprosess. Det betyr at sentrale premisser for et kraftfullt nordisk militært samarbeid allerede er etablert, og mulighetene for å finne kloke samarbeidsformer for å løse vår felles sentrale sikkerhetspolitiske utfordring burde være de aller beste.

La oss benytte oss av de mulighetene dette gir.

Ryktene om Sveriges nøytralitet må anses å være betydelig overdrevet. Sverige ble medlem av EU i 1995, og har gradvis blitt tettere integrert med både Nato og USA. Sverige ble medlem av Natos «partnerskap for fred» i 1994. Sammen med de andre nordiske landene, de baltiske landene, Polen og USA utgjorde Sverige den nordisk-polske brigaden som opererte i Bosnia i regi av Nato.

Jeg husker godt da svenske offiserer på starten på 2000-tallet for alvor kom inn i det norske Luftforsvarets operasjonsrom og deltok på øvelser med kampfly for å lære seg Nato-prosedyrer og Nato-terminologi. Sverige bidro som en del av den Nato-ledede operasjonen (ISAF) i Afghanistan, og bidro i den Nato-ledede luftkampanjen i Libya i 2011. De har etablert et tett bilateralt militært samarbeid med USA, og har over tid etablert et langt tettere samarbeid med Nato enn hva kanskje mange er klar over i Norge.

Finland har langt på vei hatt den samme utviklingen som Sverige de siste 30 årene. De ble også medlem av Natos «partnerskap for fred» i 1994, og EU i 1995. Sammen med Sverige utgjør de to av seks land som ble utpekt som Enhanced Opportunity Partners for land som ble ansett for å bidra spesielt til Nato-operasjoner og Natos målsettinger.

Jeg har møtt norske offiserer som har sett de tette bilaterale bånd Finland har til USA, og som med et lite smil hevder at Finland utenfor Nato tilsynelatende har tettere bånd til USA enn Norge som er en del av Nato.

Rent militært er det på en måte en logisk konklusjon på Sveriges og Finlands stadig tettere integrasjon med USA og Nato at de nå søker om å bli fullverdige medlemmer av Nato. Overgangen vil følgelig bli relativt smertefri, og vil gi et solid rammeverk for militært samarbeid mellom de nordiske landene.

Realitetsorientering

Det er noe med premissene for nordisk samarbeid akkurat nå som vi skal merke oss. For deler av den norske, politiske venstresiden har nordisk samarbeid over tid fremstått som et mulig alternativ til Nato.

Fra et rent fagmilitært perspektiv har dette av mange årsaker i første rekke fremstått som nettopp et politisk perspektiv, snarere enn et militært realitetsforankret utsyn. Uavhengig av denne diskusjonen, har premissene nå endret seg. Nordisk forsvarssamarbeid innen rammen av Nato, tett integrert med USA, gir et helt annet militært og sikkerhetspolitisk mulighetsrom.

Norden er med 27 millioner innbyggere verdens ellevte største økonomi.[i] Krigen i Ukraina har gitt en realitetsorientering knyttet til Russlands vilje til å bruke makt for å nå politiske løsninger, og de nordiske landene signaliserer vesentlig større investeringer i forsvarsbudsjettene fremover. Samtidig synes det som om det er betydelig politisk og folkelig vilje til samarbeid. En undersøkelse i 2021 viste at 60 prosent av befolkningen i Norden ønsker mer nordisk samarbeid.[ii]

Kronikk

Et nordisk vendepunkt

Dersom noen geografiske regioner skulle få til et tett politisk og militært samarbeid, så burde forutsetningene være spesielt gode i Norden anno 2022.

Som utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim påpekte i Stortinget i mars 2022: Alle de fem nordiske landene er i toppen av FNs levekårsindeks. De er åpne, liberale samfunn preget av stor tillit – både innad i landene og landene imellom.

De har velfungerende institusjoner og en sterk tradisjon for samarbeid. Det er land som deler en rekke kjerneverdier, verdier som også preger det nordiske samarbeidet og binder oss sammen.[iii]

Det er ikke slik at alle nordiske land har et identisk sikkerhetspolitisk utsyn. De nordiske landene har valgt ulike utenriks- og sikkerhetspolitiske tilnærminger. Danmark har valgt å oppgi sitt invasjonsforsvar og legge seg tett opp til USA i internasjonale spørsmål/konflikter. Norge har tradisjonelt hatt ekstra fokus på nordområdene, Finland på sin lange grense mot Russland, og Sverige opptatt av Østersjøen og Gotland. Dette representerer likevel ikke noen spesielt krevende hindre for nordisk samarbeid, og er snarere uttrykk for reelle sikkerhetspolitiske problemstillinger som nordisk samarbeid må adressere.

Det som binder oss sammen, er vesentlig sterkere og mindre omstridt: frykten for russisk maktbruk ovenfor en eller flere av de nordiske landene.

Nærhet til Kola

Hva betyr så dette for Norge? Norge pleide å omtale seg selv som «Nato i nord», en beskrivelse som nå åpenbart må justeres. Noen signaliserer bekymring for dette, og at fokus og ressurser som tidligere har vært forbeholdt Nato-landet Norge, nå vil spres og fordeles på alle de nordiske landene i alliansen.

Dette er en bekymring jeg ikke deler.

Vi har fortsatt en unik beliggenhet, og vår kystlinje mot Atlanterhavet og nærhet til Kola og de havområdene hvor russiske atomubåter skal sikre russisk andreslagsevne er fortsatt en prioritet for både Nato og USA.

Snarere har norsk militærstrategisk tenkning godt av en nyorientering. Mange av oss har lenge etterlyst en bredere og mer fleksibel tilnærming til norsk militærstrategi. For mange i det norske militære etablissementet har over tid hatt et for ensidig fokus på «Finnmark-scenariet», hvor den norske Hæren skal ile til definerte steder i Finnmark ved en eventuell konflikt med Russland.

Militærhistorien har vist oss at motstandere har som et viktig prinsipp nettopp å overraske en motstander, og å definere et scenario så smalt og ensidig fremstår hverken militærfaglig klokt eller spesielt smidig. Å håndtere et scenario som utspiller seg i Finnmark er det naturlig å ha planer for å håndtere – det er bare ikke scenariet i bestemt form entall.

Med et eventuelt svensk og finsk medlemskap flyttes Natos tyngdepunkt nordover. Det vil forventes at vi tar en større del av ansvaret for Natos nordflanke sammen. Det skulle bare mangle. Vi bør derfor nettopp se på mulighetene for å ha hele Norden som operasjonsområde, noe som gir grunnlag for en helt ny militærstrategisk diskusjon. La meg ta et eksempel knyttet til anvendelse av luftmakt, som jeg kjenner aller best.

Formidabel luftmilitær kapasitet

Norge, Danmark og Finland er sammen i ferd med å anskaffe nesten 150 F-35, et av verdens aller beste multirolle-kampfly, kanskje det beste. Sverige har en lang og imponerende historie knyttet til produksjon av kampfly, og deres «next generation» av JAS 39 Gripen gjør at Norden om noen år har opp mot 250 moderne kampfly tilgjengelig. Det er en formidabel luftmilitær kapasitet.

Det ville vært spektakulært dårlig utnyttelse av disse kampflyressursene, dersom vi lar de respektive lands luftforsvar få fokusere på sine avgrensede tradisjonelle militærstrategiske innsatsområder. Nøkkelen til økt fleksibilitet og kampkraft ligger i samarbeid på tvers av landegrensene. Med sin høyde, hastighet, rekkevidde og langtrekkende presisjonsvåpen vil en kunne kraftsamle hele Nordens kampflyflåte der det måtte behøves, på svært kort tid, før andre allierte aktører ankommer.

En eventuell motstander skal vite at han ikke utfordrer enkeltstående medlemsland, med sine avgrensede ressurser, men umiddelbart utfordrer hele Norden, og Nordens samlede militære og sivile ressurser.

I Norge har vi valgt å legge hovedvekt på to såkalte «kampbaser» på Ørland og Evenes. Vi vet at kampfly er aller mest sårbare på bakken, og at det er svært krevende å beskytte fly som er plassert på få baser. Rent militært vet mine studenter allerede første skoleår at det ikke er en spesielt god idé å kun ha to kampbaser, til alt overmål uten beskyttelse av langtrekkende luftvern.

Å kunne utnytte hverandres baser, spre ressursene våre, gjøre de vesentlig mindre sårbare, for så å kraftsamle ved behov – vil øke Nordens samlede luftmilitære kampkraft vesentlig.

For å kunne hjelpe hverandre raskt, hurtig kunne operere sammen, kunne samarbeide mer friksjonsfritt, utnytte teknologien mer optimalt – så trenger vi å etablere felles doktriner, taktikker, teknikker og prosedyrer.

Sagt med andre ord: de åtte F-35 fra Finland, som skal fylle drivstoff i luften fra et alliert tankfly, ledes fra Norge og fly sammen med åtte danske F-35, og leverer ild basert på informasjon fra en svensk hæroffiser («forward air controller») … må vite eksakt hvordan vi gjør dette. Slike felles prosedyrer og teknologisk mulighet for gradert kommunikasjon muliggjør også alliert hjelp fra andre nasjoner, som USA, UK, Nederland og Tyskland, som også er i ferd med å anskaffe F-35.

På samme måte vet vi at vi har for lite fleksibilitet knyttet til å lede taktiske luftoperasjoner (Air Battle Management). Teknologien muliggjør at de som bistår kampfly i fremtiden kan gjøre dette fra et operasjonsrom et eller annet sted i Norden, noe som skaper vesentlig mer fleksibilitet og robusthet enn hva de nordiske landene greier hver for seg.

Gotlands strategiske plassering

Det er nordisk samarbeid innen rammen av Nato og USA som gjør at terskelen for å angripe Norden i fremtiden blir vesentlig høyere. Det betyr at Norge som utgangspunkt for alliert støtte fortsatt blir helt sentralt.

I stedet for å fokusere såpass ensidig på Finnmark, vil en langt mer fleksibel tilnærming måtte tilstrebes.

Flystasjoner som Rygge og Sola blir mer relevant for alliert støtte i Østersjøen, Baltikum, Finland. Det norske kampflymiljøet må trene og øve sammen med nordiske kollegaer, og bli familiære med militære utfordringer langs den finsk-russiske grensen, Gotlands strategiske plassering, og bistå våre nordiske venner med forståelse for nordområdenes betydning.

Amerikanske og andre allierte luftforsvarsstyrker som kommer til Norden skal oppleve at av alle nasjoner de samarbeider med, så er det nettopp her i Norden at samarbeidet faglig, teknologisk, språklig og prosedyremessig er mest sømløst.

Meninger

Russland svekkes og nordiske land må se sin besøkelsestid

For å få til dette ville det vært spennende å se på muligheten for et felles luftmilitært Nato-hovedkvarter i Norden. Et hovedkvarter som planlegger, koordinerer og leder luftoperasjoner, og som dermed, over tid, etablerer en organisasjon, en kultur og et militærstrategisk utsyn som favner hele operasjonsområdet som de fem nordiske nasjonene utgjør.

Felles hovedkvarter fordrer felles prosedyrer, teknologiske løsninger og kommando- og kontroll som gjør at vi kan utnytte ressursene langt bedre enn vi kan hver for oss. Med et så stort antall kampfly, transportfly, overvåkingsfly, helikopter, luftvern og en lang rekke andre luftmilitære ressurser som må planlegges, koordineres og ledes hver dag, vil et slikt hovedkvarter kunne utvikle en grad av profesjonalitet og kunnskap om lokale forhold i hele Norden som gir spennende militære muligheter.

Den norske ryggmargsrefleksen

Jeg har forsøkt å illustrere potensialet for militært samarbeid i Norden ved å bruke luftmilitære eksempler. Tilsvarende eksempler finnes innen landmakt, sjømakt, spesialoperasjoner, cyberforsvar og utnyttelse av rommet (space).

Det sentrale er likevel den politiske kraften som ligger i at Russland ikke lenger kan splitte og utnytte enkeltnasjoners svakheter. Det er Nordens totalforsvar, de samlede ressurser hos 27 millioner mennesker, i tett samarbeid med Nato-nasjoner, som samlet har nærmere en milliard innbyggere, som utgjør terskelen som gjør at Russland avstår fra militær maktbruk.

Det betyr at mulighetene for et tett nordisk forsvarssamarbeid aldri har vært bedre enn nå. Det betyr også, siden alle de nordiske landene har signalisert at forsvarsbudsjettene skal styrkes vesentlig i årene fremover, at vi må tenke nytt og kreativt, nokså raskt. Den norske ryggmargsrefleksen når en diskuterer økte budsjetter, «vi skal seile, fly og øve mer i nord», er helt utilstrekkelig. Hastighet er ikke det viktigste nå.

Det viktigste er å utnytte de mulighetene som nå foreligger for å finne kloke samarbeidsformer for å løse vår felles sentrale sikkerhetspolitiske utfordring. Vi må våge å tenke nytt, helhetlig og langsiktig. Gitt de endrede forutsetningene vi nå står overfor, handler nytt, helhetlig og langsiktig mye om nordisk samarbeid. En ordentlig diskusjon om hva dette skal være, ønskes varmt velkommen.