Kronikk

SAMARBEID: Norges sikkerhet kan stå i fare hvis vi ikke slutter oss til EU og deres forsvarssamarbeid, skriver Erik Storelv og Eivind Bade. Her Ser vi president i Frankrike Emmanuel Macron og kansler i Tyskland Olaf Scholz.
SAMARBEID: Norges sikkerhet kan stå i fare hvis vi ikke slutter oss til EU og deres forsvarssamarbeid, skriver Erik Storelv og Eivind Bade. Her Ser vi president i Frankrike Emmanuel Macron og kansler i Tyskland Olaf Scholz.

Norge kan bli mer isolert når EU kommer med egen militær kapasitet

Nato er ikke lenger den fullendte garanti for vår sikkerhet.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Den siste tids utvikling med konfrontasjonen mellom Hviterussland og Polen, og Russlands forsøk på å true Ukraina med utplassering av 100.000 soldater på grensen, er en ny eskalering av den allerede alvorlige konflikten mellom vestlige land og et mer aggressivt Russland.

EU er tilsynelatende ikke deltager i dialogen mellom Putin og Biden.

Det er mye som peker på at EU vil etablere sin egen militærkapasitet, men innen Nato, en utvikling som i seg selv kan aktualisere ytterligere behovet for EU-medlemskap.

Forverret sikkerhetspolitisk situasjon

Alt dette er en ny påminnelse om den sikkerhetspolitiske situasjonen i Nord-Europa har endret seg til det verre og at Norge må tilpasse seg raskere og bedre til det nye utvidede trusselbildet.

Russlands aggressive utenrikspolitikk i Europa med ambisjon om å diktere naboland i områder der Putin mener å ha en berettiget rett til å ha kontroll, har kommet til uttrykk med en vedvarende krig mot Ukraina, okkupasjon av Krim, militær involvering i fem naboland og omfattende påvirkningstiltak i hele Europa, gjennom korrupsjon, propaganda, hybrid krig, cyberkrig, samt utrulling av offensive våpensystemer og militærøvelser.

Les også: Europa trenger norsk forsvarsindustri

Fremvisning av store troppestyrker langs grensen til Ukraina og formelle krav, er bare en naturlig videreføring av den samme holdningen.

Hvis Russland etablerer militære kapasiteter i Hviterussland, vil landet kunne projisere betydelig militærmakt mot Skandinavia, Baltikum, Øst-Europa og Atlanterhavet. Baltikum og Ukraina vil være omringet, og Kattegat og Østersjøen være dominert av russisk militær tilstedeværelse, slik Krim halvøya ble omdannet til en offensiv militærbase mot resten av Svartehavet.

Skulle Russland også diktere Ukraina og utplassere militære kapasiteter, er sikkerhetssituasjonen i Europa betydelig endret.

Røde linjer som krysses

Men Vestens røde linje er uforenlig med Putins røde linje, siden fundamentet for våre vestlige institusjoner er at kolonitiden er avsluttet, og hvert land velger fritt sine allianser og politiske system. Grunnlaget for vestlige lands institusjoner; NATO og EU er fredelig sameksistens i frihet på det europeiske kontinent.

...nå settes solidariteten i Nato på prøve, på grunn av svekket tillit til USA, utvidelsen av Nato til mange type land og Tyrkia som en løs kanon.

Mens Russland krever å dominere, og prioriterer utrulling av militære kapasiteter, vil Vesten fornekte Russlands maktambisjon om dominans, og selv om det ikke er en trussel mot Russland selv, ligger det her kimen til en eksplosiv konflikt.

Nato er ikke lenger den fullendte garanti for vår sikkerhet

Videre er det avgjørende at vi i Norge erkjenner at Nato ikke er helt det Nato var. Flere land har sluttet seg til, og mens traktatens ordlyd består, vil den politiske rammen rundt forståelsen av denne være annerledes. Under Den kalde krigen stod to komplett motstridende regimer i en direkte konfrontasjon. Det var ingen tvil om hvem som var fienden og hvem som var alliert. Det var heller ikke tvil om lojaliteten, siden konsekvensene ville være dramatiske. Men nå settes solidariteten i Nato på prøve, på grunn av svekket tillit til USA, utvidelsen av Nato til mange type land og Tyrkia som en løs kanon.

Det undergraver det faktiske innhold i de juridiske forpliktelsene, og dermed også den militære virkning av alliansen.

Med fremveksten av Kina som en sterk og aggressiv makt, koblet med USAs relative svekkelse, står de europeiske land overfor en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon der en militær og strategisk avhengighet av USAs alene er ubehagelig.

EUs militære kapasitet skal utvikles innen Nato

Det er en i en slik verden europeerne vil utvikle sin egen militære kapasitet innen EU og Nato, som kan anvendes i situasjoner der USA kan være motvillig til å mobilisere, for eksempel i lavintensitets-konfrontasjoner i Europa. EU har i Lisboa-traktaten fra 2009 for den Europeiske Union (TEU) formulert omfattende kapitler om felles forsvar og sikkerhetspolitikk, med klare bestemmelser om å opprette en forsvarsunion innen en ramme som Nato aksepterer, og når EU rådet (The Council) avgjør (§42.2).

I tillegg stipulerer §42.7 en bestemmelse om en solidarisk forsvarsforpliktelse tilsvarende Natos artikkel 5 om gjensidig støtte.

EU har faktisk tatt flere skritt allerede i utviklingen av et europeisk forsvar.

EU har faktisk tatt flere skritt allerede i utviklingen av et europeisk forsvar. Det europeiske forsvarsbyrået (EDA) er etablert med formål om å harmonisere forsvars- og rustningspolitikken.

EU-landene har like avansert våpenteknologi som USA, men hemmes av for spredte anstrengelser på parallelle utviklingsløp og for mange våpentyper.

Dette søkes rettet på med et utvidet et europeisk innkjøp- og utviklingssamarbeid. Veien er komplisert og det tar tid, men retningen er satt.

EU mener alvor

Siste tids utvikling tyder på at EU mener alvor og at USA ikke stritter imot lenger. Samtidig har det landet som bremset utviklingen her, Storbritannia, forlatt EU. Ikke overraskende da at EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen stadfestet nylig i sin tale til EU parlamentet om «The State of The Union» behovet for en Europeisk forsvarsunion med militær kapasitet i forening med sivile innsatser av humanitær art, og planer om en felles EU-Nato-erklæring.

Grenseproblemer og migrasjonstrusler fra Hviterussland, Syria og Libya nærmest roper på en europeisk kapasitet som kan stå på egne ben når det gjelder våpensystemer, logistikk, kommandostruktur og etterretning.

En EU-militærkapasitet er også løsningen på Nordens sikkerhetspolitiske problem.

Hva betyr så dette for Norge og de nordiske land? Flere og flere militære eksperter påpeker behovet for en felles nordisk forsvarsstrategi; med mange nødvendige fellesplaner om blant annet luftkrigsføring, luftvern og i operasjonsområder knyttet til:

  • Forsvaret av Finnmark
  • Trondheim som potensiell forsyningshavn for Sverige og Finland
  • Samordnede ubåtoperasjoner i Skagerak

De nordiske land trenger en langt mer samordnet forsvarsledelse, som lettest vil kunne avklares i regi av EU og Nato i fellesskap.

Det kan ikke være tvil om behovet for en felles forsvarsledelse av de nordiske land og behov for omfattende øvelser. Alle våre naboland Sverige, Finland, Danmark er EU-medlemmer, men bare Danmark og Norge er medlemmer av Nato. Det skaper et særdeles vanskelig ledelses- og samarbeidsmiljø for forsvaret av Norden. De nordiske land trenger en langt mer samordnet forsvarsledelse, som lettest vil kunne avklares i regi av EU og Nato i fellesskap.

Norge risikerer isolasjon

Vi tror mye av dette kan bøtes på om Norge velger å tre inn som EU-medlem, og arbeider aktivt med å utvikle et nordisk forsvarskonsept innen rammen av EU og Nato. Finland og Sverige er ikke Nato-medlem, men via EU kan en forankre et felles forsvarskonsept siden også EU har forankret gjensidige støtte prinsippet i Lisboatraktaten.

Uansett kan ikke Norge isolere seg fra utviklingen mot en militær kapasitet i EU og behovet for et langt mer samordnet nordisk forsvarskonsept.

En forsvarskommisjon som ikke ser på dette blir fort helt irrelevant.

Powered by Labrador CMS