Kronikk

FISK: På noen områder er EU og Norge på kollisjonskurs, skriver Georgian Lucian Røstad. I bakgrunnen ser vi her kystvaktskipet KV Nornen. .
FISK: På noen områder er EU og Norge på kollisjonskurs, skriver Georgian Lucian Røstad. I bakgrunnen ser vi her kystvaktskipet KV Nornen. .

Norge og EU har ikke alltid felles interesser

Militærmakt foregår ikke i vakuum, og er ikke grunn nok til å inngå et EU-medlemskap

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I sin kronikk på Forsvarets Forum skriver Erik Storelv og Eivind Bade at spenningen og eskaleringen som pågår i Øst-Europa forverrer Europas sikkerhet. Storelv og Bade kommenterer at Nato ikke lenger er en garantist for vår sikkerhet, uten å helt forklare hvorfor.

Det er noe om at tillit til USA er svekket, tidligere sovjetstaters medlemskap i alliansen, og Tyrkia som løs kanon. Disse faktorene alene holder ikke.

At Norge er med i Nato er viktig for begge parter. Norges geografiske beliggenhet har en strategisk betydning. Her kan jeg nevne at norsk luftmakt overvåker og bistår i kontroll over GIUK-gapet. Vi er konfliktdempende for stormaktene ved å fly øst for 24. breddegrad for informasjonsinnhenting, en restriksjon for andre Nato-allierte og samtidig mindre provoserende for Russland. Værnes har stasjonert 300 US Marines, og Norge har flere forhåndslagre av Nato-materiell.

Dette hadde ikke skjedd med mindre Norge er verdt å forsvare for alliansen og for USA som hovedinvestor.

Storelv og Bade peker på en europeisk kapasitet som kan stå på egne ben innen våpensystemer, logistikk, kommandostruktur og etterretning, men tar ikke opp at Nato artikkel 3 poengterer dette fra før.

Motsier fortellingen

Jeg vil videre nyansere svaret til Storelv og Bade ved å benytte PMESII-PT, et planleggingsverktøy som hjelper å organisere flere faktorer i et operasjonsområde. Det står for Political, Military, Economic, Social, Information, Infrastructure, Physical Environment, og Time. Faktorene vil gå på det politiske, økonomiske, og det fysiske miljø.

Den politiske faktoren motsier det Storelv og Bade forteller, nemlig at Storbritannia sin utmelding er en potensiell større mulighet enn ulempe for Norge.

Den politiske faktoren motsier det Storelv og Bade forteller, nemlig at Storbritannia sin utmelding er en potensiell større mulighet enn ulempe for Norge.

Storbritannia ble av tidligere forsvarsminister Frank Bakke-Jensen beskrevet som Norges viktigste europeiske alliert, og han pekte på et allerede større militære samarbeid via Nato-alliansen, spesielt innen etterretning, maritim overvåking og anti-ubåt samarbeid.

Det virker ikke som nåværende regjering vil motsette seg dette.

Kan bli presset

Norges ambassadør i London, Wegger Chr. Strømmen, forteller at Norge sin geografiske beliggenhet og ressurstilgang risikerer økt press i stormaktsrivaliseringen. I situasjoner der suvereniteten til småstatene ikke respekteres, beskrives Storbritannia som Norges viktigste allierte.

Historisk har Norge vært alliert med Storbritannia, og nå som britene har forlatt EU blir deres rolle i Nato viktigere. Dette svekker EUs sikkerhetspolitiske tyngde, og kan føre til norsk-britisk samarbeid gjennom felles interesser og allianser.

I en undersøkelse fra august 2019 kom det fram at åtte av ti mente at Nato-medlemskapet bidro til å styrke Norge mot trusler fra en fremmed makt. Denne velgerstøtten virker å være stabil og gjelder for alle stortingsparti foruten om SV og Rødt.

Den økonomiske faktoren går på norske fiskeriressurser. FN advarer at Middelhavet er verdens mest overfiskede hav, og representerer en tredjedel av verdens tilgang på fisk. Dette vitner om en manglende bærekraft i fiskerinæringen rundt Middelhavet (og Svartehavet), og representerer en trussel mot økosystemet. Det regnes med at 62 prosent av fiskeribestanden er tømt.

Det har også oppstått uenigheter innen fiskerikvoter mellom Norge og EU, der noen av uenighetene kan skyldes Brexit. Som følge av Storbritannias utmelding, reduserte Norge EUs fiskekvoter.

EU ønsker forbud

EU har nylig foreslått at fangst av andre fiskeslag enn tiltenkt fisket (bifangst), skal forbys eller sterkt reduseres. Forslaget fra EU baseres på en tanke rundt bærekraftig fiskeri, men Norge deler ikke forslaget til løsning siden garn i seg selv ikke skiller på fiskeartene. Denne uenigheten i metode kan føre til at norske fiskere kan miste et kvalitetsstempel for eksporten til europeiske land.

Overfiskingen i Middelhavet er svært problematisk for EU, og fører til at de må se etter andre områder å fiske.

Forslaget får kritikk fra Norges Fiskarlag for å mangle kunnskap om fangstmetodene.

Overfiskingen i Middelhavet er svært problematisk for EU, og fører til at de må se etter andre områder å fiske.

Splitter velgere

Praksis av fiskeforvaltningen med EU er et tema som splitter velgerne og partiene i Norge. Svært mange stiller spørsmål med hvor store tilganger europeiske land skal ha i nordområdene. Dette er historisk i tråd med den samme skeptisisme som fantes sted hos den norske befolkningen når det kom til spørsmål om Norge skulle inngå i et EU-medlemskap. Årsaken til den norske motstanden mot EU virker å være knyttet til fiskerinæringen og selvråderetten.

Tidligere i år sendte det norske Utenriksdepartementet (UD) brev til EU-delegasjonen angående EU sin tilnærming til fiskerikvoter i Fiskevernsonen rundt Svalbard. Her understrekte UD at EU ikke hadde rett til å utgi fiskerikvoter som overprøver den norske kvotesettingen, og at fartøy som fisker basert på disse kvotene og vil forfølges juridisk. Det interessante med dette er at UD belyser i dette skrivet at de er kjent med EU sin søknad om medlemskap i det Arktiske Råd. UD henviser til at medlemmer i Arktisk Råd må anerkjenne arktiske staters suverenitet, og viser at EU sin tilnærming til kvoter ikke møter dette kriteriet.

Dette er et eksempel som demonstrerer en økonomisk uenighet mellom EU og Norge hvor et medlemskap i EU ikke vil gagne norsk fiskeriindustri.

Dette er et eksempel som demonstrerer en økonomisk uenighet mellom EU og Norge hvor et medlemskap i EU ikke vil gagne norsk fiskeriindustri.

Mer skipsfart i nord

Innen det fysiske miljø er faktoren at global oppvarmingen åpner for lettere tilgang for skipsfart i Nordøstpassasjen.

Det isfrie Arktis medfører at Russland sannsynligvis tjener på klimaendringene, og dette satses på i form av isbrytere som tilrettelegger for skipsfart. Dette betyr større tilgang på en sjørute som tidligere var utilgjengelig på grunn av is. Nord-Øst-Passasjen vil korte ned transporttiden på skipsfart fra Asia til Europa betraktelig.

Dette vil kunne øke både sivil og militær aktivitet i området, både i mengde og utbredelse. I praksis betyr dette at klimaendringene gir nordområdene en større strategisk betydning, og dette vil igjen bli en utfordring ved at stormaktene USA, Russland og Kina kommer nærmere hverandre.

Som en bonus kan en militær faktor i denne sammenheng være for Norge å redusere usikkerhet ved hjelp av nordiske samarbeid. En ren nordisk allianse anses ikke som et alternativ, men et mulig supplement der noe er for smått for Nato og for stort for Norge.

Akkurat her er Storelv og Bade inne på noe med hensyn til nordisk samarbeid.

Det henger sammen

Carl Von Clausewitz siteres ofte med sitatet «Krig er en fortsettelse av politikken, men med andre midler». Derfor er det noe merkelig å lese forfatternes kronikk der de skisserer forsvarspolitikk og militærstrategi som noe uavhengig av hverandre. De avslutter med å advare at en forsvarskommisjon som ikke vurderer EU-medlemskap og nordisk samarbeid, kan fort bli irrelevant.

Et kjapt søk på Forsvarets Forskningsinstitutt sine nettsider viser at denne tematikken er noe som kontinuerlig undersøkes. Militærmakt foregår ikke i vakuum, og er ikke alene en grunn nok til å inngå et EU-medlemskap.

En helhetlig vurdering av sikkerhetspolitikken, utover den militære dimensjon, er den riktige veien fremover.

Powered by Labrador CMS