Klimaendring i europadebatten? 

Vi kan vi trolig enes om noe. Langt de fleste av oss ønsker å bevare Norges styresett som et konstitusjonelt monarki med representativt demokrati. Om vi går inn i EU, beholder vi begge deler. Ikke alle medlemmer har monarki, men alle SKAL ha demokrati. Gitt verdenssituasjonen, virker nok dette som et rimelig krav og en grei forsikring på mange. 

Vår liberale regelbaserte verdensorden er bygget opp rundt suverene stater. FN-paktens ikke-innblandingsprinsipp (statssuverenitetsprinsippet), med opphav i Westfalen for nær 350 år siden, gir alle land rett til å styre seg selv uten inngrep eller trusler utenfra – i det minste så lenge menneskerettighetene etterleves og man avholder seg fra angrepshandlinger.

I liberale demokratier, slike som oss, ligger suvereniteten hos folket gjennom folkets utpekte representanter. De fleste europeiske stater har likevel valgt å delegere noe myndighet til EU. Antakelig har de kommet til at folkestyret, selvråderetten og innbyggernes sikkerhet best ivaretas gjennom et forpliktende samarbeid med andre likesinnede. De har med andre ord valgt flokk.

Et overnasjonalt alternativ

Stikkordet for den videre analysen blir tillit. Folk må kunne stole på hverandre, og hverandres intensjoner. Vi må være villige til å delegere litt myndighet for Europas felles beste, noe som i de fleste tilfeller trolig også vil være til vårt eget beste. Avstanden til Brussel er en del av prisen, men også en del av gevinsten. Vi går fra kun å implementere EUs direktiver og forordninger, til å øve reell innflytelse. Kanskje det faller enklere for ungdommen å vise tillit?

Kronikk

EU stormer frem, Norge dilter etter

Det er krig på kontinentet, og vår sikkerhet er truet. Ja, Nato fungerer som garantist for sine medlemmers harde sikkerhet, men selv ikke dette er hugget i stein. Man kan like det eller ikke, men EU representerer et overnasjonalt alternativ for å forsvare Europa – uansett utfall av det amerikanske valget, nå eller om 20 år. 

Mange ønsker nok å gardere seg, og de som skal leve en stund kanskje mest. På finansspråket omtales dette som hedging. 

Dessverre er ikke krig vår eneste sikkerhetsutfordring. Om EU er plan B i det militærstrategiske domenet, er unionen kontinentets hovedplan i kampen mot sektorovergripende trusler som utgår fra klimaendringer, helsekriser, økonomiske nedsmeltinger, terrorisme, organisert kriminalitet og misbruk av informasjonsteknologi. For å nevne noe. Unionen takler årsakene, bygger europeisk motstandskraft og reduserer medlemmenes sårbarhet.

De unge viser vei

Venstre og MDG har fått med seg denne lille distinksjonen, og har skiftet side. Ingen norske miljøorganisasjoner har i dag EU-motstand som sak. Dette legger selvsagt de unge merke til.

Mange erkjenner nok også at EU ikke er oppfunnet som en ondskapsfull konspirasjon mot norsk folkestyre og selvråderett, og at vårt demokratiske underskudd ikke er Brussel sin feil. Den liberale verdensorden utsettes for ekstremt stress, og vår fremtid synes usikker. I verste fall kan det dreie seg om selve livsgrunnlaget og vår eksistens.

I en krevende tid viser de unge vei. Trolig lar de seg ikke lokke inn i teoretiske diskusjoner om suverenitet, men forstår at EUs organer bruker sin delegerte myndighet til innbyggernes beste. At dette på en måte ligger i det demokratiske premisset. Eksempelvis brukes makten til å redusere klimautslippene i en skala som faktisk betyr noe. Den innflytelsen og demokratiske balansen som kommer gjennom et fullverdig medlemskap blir en bonus for folkestyret.

Kronikk

Europa og verden trenger at Ukraina seirer