Meninger
Sikkerhet i vår tid
Spør ikke hva USA kan gjøre for vår sikkerhet, spør hva vi selv kan gjøre for sikkerheten vår.
POLEN VISER VEI: Polen sitter nå med presidentskapet i EU, og har store ambisjoner for unionens fremtid. Polens statsminister Donald Tusk har skissert hvordan et fremtidig europeisk forsvarssamarbeid kan se ut.
Pascal Bastien
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Europa må ta mer ansvar selv. Amerikanernes forflytning av fokus vekk fra Europa har skjedd over tid. Den nye Trump-administrasjonens tilnærming gjør at tempoet økes betraktelig. Det er farlig for Europa.
Russlands fullskala invasjon av Ukraina har avslørt at Europa ikke har kapasiteten som trengs for å føre krig over tid. Det har vært krevende å forsyne Ukraina med militær bistand, og det hadde aldri vært mulig uten hjelp fra amerikanerne.
Europa har slitt med lange leveringstider, lite resolutte ledere, for lite produksjon av ammunisjon og generelt effektene av at vi har bygd ned forsvarene våre de siste tiårene.
Vi er nå møtt med et paradoks som krever handling: Å styrke den europeiske forsvarsevnen vil ikke bare innebære at vi tar vare på vår egen sikkerhet, men vil også styrke forholdet vårt til USA.
Nato og Ukraina
Det er to ting som gjelder nå. Den første gjelder for Nato: Dette er ikke slutten på alliansen, men det er slutten på Europas tid som gratispassasjer.
Den andre gjelder for Ukraina: Europa må ta ansvar dersom vi ønsker å sikre en god fred. Om landets fremtid bestemmes av USA og Russland, må vi sette Ukraina i en sterkere posisjon enn de er nå.
Det finnes ikke noe alternativ til å ta skjebnen i egne hender.
Polens statsminister Donald Tusk har uttalt det samme: «There is no alternative to this: Europe must start defending itself, and so it must start spending European money on this as well.»
Polen sitter nå med presidentskapet i EU, og har store ambisjoner for unionens fremtid. Tusk har blant annet skissert hvordan et fremtidig europeisk forsvarssamarbeid kan se ut:
Etablering av en «opprustningsbank»: Polen ønsker en opprustningsbank for å finansiere Europas betydelige forsvarsbehov. Denne banken vil samle kapital fra medlemslandene og tilby lån til regjeringer for forsvarsbestillinger og til forsvarsbedrifter for å utvide produksjonskapasiteten. Europas forsvar vil trenge 500 milliarder euro i investeringer de neste ti årene.
Eastern Shield: Polen har oppfordret EU til å øke investeringene i forsvaret av Øst-Europa, spesielt langs Polens grenser mot Russland og Belarus, Europas østlige «frontlinje». Polen har allerede investert betydelig i sin 800 kilometer lange grense, og fremmet et forslag om en egen europeisk Iron Dome.
Ansvar for egen sikkerhet: Tusk mener resten av Europa må følge Polens eksempel. Han har tatt til orde for at europeiske land må bruke 5 prosent av BNP på sikkerhet.
Bedre integrasjon og Nato som ramme: Hovedpilarene i en styrket europeisk forsvarsunion synes å være en felles økning i forsvarsinvesteringene, en bedre integrert forsvarsindustri slik Draghi-rapporten oppfordrer til og et styrket forsvar mot øst. Og alt innenfor Nato, som fortsatt må ligge fast, men med en tydeligere selvstendig europeisk dimensjon.
Det er et paradoks i seg selv at et Europa som er så godt integrert politisk, ikke evner å levere på det viktigste: Forsvar og forsvarsindustri. Og det er her kampen om Europas sjel vil ligge. Kan EU levere på dette?
Det må vi håpe, og Polen viser vei.
Oljepenger
Europa må bli en aktør, med strategisk autonomi innenfor rammeverket av Nato. Og her har Norge umiddelbart en rolle å spille.
Ukraina vil fortsatt trenge militær og økonomisk støtte. Både for å fortsette å stå imot, rent militært, før en avtale er på plass, men også for å sikre freden, når den kommer.
Norge har fortsatt midler å avse innenfor rammen av handlingsregelen. Oljepengebruken i 2025-budsjettet anslås å være på 2,5 prosent. Dermed er det fremdeles rom for å bruke 100 milliarder på Ukraina uten å bryte handlingsregelen. Denne økningen må vedtas så fort som mulig.
Da den amerikanske våpenpakken sto fast i Kongressen i fjor, klarte ikke Europa å fylle gapet for ukrainerne. Å vente på amerikansk hjelp vil ikke være et alternativ lenger. Det rommet må fylles umiddelbart.
Det er større forståelse enn tidligere for at militær opprustning er nødvendig for å sikre demokrati. Dette er tiden for politisk handling, i Norge og i Europa.
