Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det finnes et cirka 400 år gammelt dikt av Ben Jonson som lyder:
Spies, you are lights in state, but of base stuff,
Who, when you’ve burnt yourselves down to the snuff,
Stink, and are thrown away. End fair enough.
Det kan se ut som Jonson mener at spionen «bringer lyset» - eller opplyser nasjonen, men at profesjon er lite verdt. Tradisjonelt sett har etterretning og spioner, agenter, operatører og så videre, kanskje vært ansett som «dark side of government» gitt at oppdraget ofte har vært å stjele andres hemmeligheter pluss at en opptrer fordekt og skjult.
Etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022 har dette bildet, etter min oppfatning, endret seg markant i Vesten når det gjelder vestlig etterretning som funksjon. Etterretning ble brukt som direkte grunnlag for at vestlige politiker advarte president Vladimir Putin om mulige konsekvenser for Russland ved en invasjon, men til liten nytte.
Uansett politisk resultat og en de facto russisk militær invasjon; god forkunnskap kombinert med gode analyser og korrekte vurderinger av både russisk kapasitet og intensjon, tegnet et tydelig bilde av den kommende invasjonen. Dermed kunne vestlige politikere fatte vanskelige beslutninger tuftet på god etterretning om et kommende, varslet scenario. Hensikten var ganske enkelt å unngå krig i Europa og gi Putin tydelige signaler på konsekvenser dersom han valgte å gjennomføre angrepsplanene sine.
Trådt frem i lyset
Etter invasjonen har derfor skiftet fra tidligere tider vært markant og i tråd med Jonson sin metafor hvor vestlig etterretning har trådt fram i lyset – nærmest bokstavelig talt. Blant annet gis det daglige vurderinger og analyser av utviklingen på bakken i Ukraina så vel som analyser om Russland og Kreml. Jeg vil gå så langt som å kalle det et paradigmeskifte og en form for renessanse for ulike etterretningsorganisasjoner i Vesten, som tidligere kanskje har vært mistrodd, feiltolket og misforstått.
Men denne beskrivelsen gjelder «våre» tjenester. Hvordan er det i øst – nærmere bestemt for Russland, når det gjelder kvaliteten på de etterretningsprodukter som ble levert og som fortsatt leveres?
Prosessor Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole, har i et foredrag påpekt følgende svikt hos Russland og kanskje de russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester (REST):
- Feilvurdering av Vestens reaksjoner og mottiltak
- Feilvurdering av president Volodymyr Oleksandrovytsj Zelenskyj
- Feilvurdering av ukrainsk kampvilje og motstandsevne
I hvor stor grad disse feilvurderingene kom utelukkende fra REST vet jeg ikke, og boken om det er ikke skrevet ennå. Men den russiske sikkerhetstjenesten FSB hadde angivelig en aktiv rolle sammen med russisk militær etterretning GRU. Framfor å gi objektive og nøytrale vurderinger, ser det ut til at REST har levert «intelligence to please».
Eller på norsk – etterretningsproduktene har vært sterkt politiserte og åpenbart i tråd med en form for bestilling fra Putin og hans krets for å kunne rettferdiggjøre en militær invasjon. Det synes som en bevisst underkommunikasjon av mulige trusler, ignoranse om fienden og nedvurdering av negative konsekvenser av det som skulle være en kort militær spesialoperasjon.
Dårlig russisk måletterretning
Russisk opptreden og resultater på slagmarken kan også tyde på dårlig måletterretning ved at missiler og raketter rammer sivil infrastruktur og sivile mål – dersom dette da ikke er hensikten. En går bort fra hva som kunne ha vært en etterretningsdrevet spesialoperasjon med nedkjempelse av fiendes kommando og kontrollstrukturer gjennom målrettede og styrte angrep, og over til terrorbombing av ikke-militære mål i strid med internasjonal rett.
Slik sett ser russiske etterretningstjenester i liten grad ut til å opplyse en stadig mer isolert Putin, som nok heller ikke ønsker et balansert bilde og faktisk rapportering på hva som «rører seg» hos ulike fiender og uvenner. Heller ikke etterretningsbidragene til krigføringen synes å være spesielt gode med stadige russiske tilbakeslag.
Etterretningspersonell har også tidvis blitt brukt som syndebukker for hva som har gått galt og sjefer omplasseres. Eller de irettesettes offentlig av Putin selv, som var tilfellet med SVR-sjef Sergej Narysjkin. Min vurdering, om enn farget av mine bias, er at REST og de personene som representere etterretningsprofesjonen i Russland, har to valg:
1. Fortsette som nå og operere i henhold til Christopher Andrew sine teser og etterretning i autoritære/totalitære regimer:
- Understøtte regimet med tilpasset rapportering
- Fjerne dissidenter, eliminere trusler og sikre opprettholdes av makten
2. Radikal endring fra støtte til Putin til støtte for Russland
Det er naturlig nok enklest å fortsette som nå for REST, hvor tjenestene forblir en tjeneste for Kreml og de ledende kretser. REST er en integrert del av maktstrukturene i Kreml og personellet nyter godt av privilegier og goder. Tjenestene er lydhøre for føringer fra Putin og ser ut til å forbli tett assosiert med ham med fortsatt udiskutabel støtte. Det er også sagt at mens KGB var en stat i staten – Sovjetunionen, har nå FSB blitt staten. Ut ifra det perspektivet, ville endringer i spesielt FSB være å gå mot seg selv og ikke å forvente.
Negative konsekvenser
Umulig er det likevel ikke, men hvor et premiss for radikal endring fordrer at profesjonen ser at dagens situasjon skader Russland og russiske interesser på lengre sikt. Bare argumentet om «mindre Nato» har vist seg å være diametralt feil ved at Finland er medlem av alliansen og Sverige er på god vei inn.
Det som er trist, for å bruke et slikt uttrykk, er at REST er i posisjon til å innhente nyanserte opplysninger og gjøre gode analyser ut ifra et totalt situasjonsbilde. Selv om arbeidssituasjonen har forverret seg i USA og Europa som en følge av mange utvisninger av etterretningspersonell, mener jeg at REST har gode forutsetninger for å kunne gjøre vurderinger mer i tråd med virkeligheten, den aktuelle situasjonen knyttet til krigen i Ukraina og de langsiktige effektene som vestlige sanksjoner har på Russland. I tillegg kommer langvarige negative politiske konsekvensene for Russland, hvor situasjonen stadig blir verre, med en Putin som nå er etterlyst for krigsforbrytelser.
Forsvarssjef Erik Kristoffersen formulerte noen velvalgte ord til sin militære motpart i Russland og bad han slutte å være lydig, underforstått mot Putin som leder. Slik jeg tolker Kristoffersen, så burde russiske militære ledere forbli lojale, men tenke mer på landets beste – som de er satt til å tjene. En kan si det samme til lederne av SVR, FSB og GRU – lojaliteten burde være til Russland og ikke Putin personlig.
Å sverge personlig troskap og lydighet til en bestemt leder er passé. Men dette er nok ikke slik toppsjiktet i REST ser det per i dag. Men det er kanskje her endringen og nye tanker må modnes dersom REST skal kunne bidra til et bedre Russland for Russlands befolkning. Disse lederne burde være de beste til å vurdere dette versus en befolkning som får nyhetsbildet utelukkende gjennom statskontrollerte kanaler i et land der ordet «krig» sagt i feil kontekst kan sende deg i fengsel.
Tidligere KGB-kupp
Carl von Clausewitz har påpekt at krig er bare forlengelse av politikk med andre virkemidler. Jeg vil argumentere for at etterretning som funksjon har en tilsvarende rolle, hvor det er mulig å endre seg og «gjøre det rette». REST mottar nødvendigvis ordrer og må levere på russiske etterretnings- og informasjonsbehov slik de dikteres, men når er ser, eller burde se, at dette er feil og i strid med hva som burde være i landets strategiske og langsiktige interesser, bør en gjøre noe. Dette «noe» kan nødvendigvis medføre en høy personlig kostnad og er ikke et lett valg, men nødvendig dersom endringer skal skje.
Men det er kanskje å håpe på for mye? KGB, forløperen til FSB og Putins tidligere arbeidsgiver, iverksatte er statskupp i august 1991 for å hindre endringer. Hensikten var å sikre opprettholdelsen av et kommunistisk Sovjetunionen og unngå demokratiske endringer, perestrojka og glasnost samt tap av egen makt. Men i praksis akselererte kuppet oppløsningen, som Putin selv har beskrevet som følger: «Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».
Det kan derfor synes som de russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester ikke akkurat promoterer forandring og nytenkning ved å kjempe for «det gamle» med reaksjonære grunnholdninger. Av den grunn verken forventer jeg, eller tror jeg, at den russiske etterretningsprofesjonen vil søke mot universelle, demokratiske verdier og rettigheter eller bidra til at Russlands brutale krig i Ukraina opphører, men det er lov å håpe. For selv om en kan være av «base stuff», kan en altså bringe «lights to state».
Skulle det skje, så mener jeg at russisk etterretning har en framtid og vil være en positiv bidragsyter til et bedre og mer opplyst Russland for Russlands befolkning. De vil nok ha en framtid uten slike endringer også, men da vil de forbli en del av «dark side of government».
