Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De fleste har en nærmest ubegrenset evne til å ta ting for gitt, skrev den britiske forfatteren Aldous Huxley i den berømte satiren «Brave New World» i 1932. I fredstid tar man gjerne freden for gitt, frem til dagen da det ikke er fred lenger, men konflikt og krig.
Da Sovjetunionen knakk sammen i forsøket på å reformere et ineffektivt samfunnsmaskineri på slutten av 1980-tallet, og den til da truende militære styrke i Warszawapakten smuldret opp, tok europeere begjærlig imot den nye tids muligheter.
Freden ble tatt for gitt, forsvar og beredskap nedprioritert, helt til det ble ny konflikt og krig.
Syv år etter at Huxley skrev sin satire, brøt 2. verdenskrig ut, og der ble en annen dimensjon ved Huxleys «nye verden» demonstrert, nemlig den teknologiske utviklings ødeleggende potensial, både for individers tenkesett og adferd og som del av krigsmaskiner, når den kontrolleres og brukes av kyniske maktmennesker.
De aller fleste er ikke maktmennesker, og foretrekker et liv i materiell velstand, med familie og venner, og med gode underholdningstilbud. Der kommer den virkelig sørgelige, men akk så forutseende side ved Huxleys beskrivelse av fremtidssamfunnet: De fleste («folk flest» i dagens politiske terminologi) overøses av polemisk tale og hjernedød underholdning, og ved hjelp av ny teknologi – i dag hjulpet av algoritmer og kunstig intelligens – påvirkes holdninger og adferd.
Idioter på begge sider
I dag fremstår USA som et land hvor denne utviklingen har kommet langt. Cirka 85 millioner stemmeberettigede brukte ikke stemmeretten sin ved valget 5. november. Noen, men langt fra de fleste, satt nok hjemme i protest mot politikere og politiske partier som ikke evner å håndtere de mest grunnleggende utfordringer for den jevne amerikaner.
Snarere er nok forklaringen at titalls millioner amerikanske borgere ikke interesserer seg for politikk. De lever sine liv utenfor det vi ville kalle storsamfunnet, klarer seg selv i avsondrede strøk, i sine «mobile homes» eller i slum og på gatene i en storby – uten engasjement i offentlig styre og stell, og som derved også blir «ufarlige» for maktmenneskenes posisjoner i samfunnet.
De gamle grekere kalte innbyggere som sto utenfor politikken for idioter. Man er fristet til å si at i USA er det et stykke på vei omvendt. Idiotene – med vår tids dagligdagse betydningsinnhold i ordet – synes primært å finnes blant politikere, som er mer opptatt av seg selv, sin makt og sine penger, enn av å bygge et samfunn som økonomisk og sosialt tar vare på de innbyggere de er valgt for å tjene.
Det er smått stell med demokratisk tenkesett i de to dominerende partiorganisasjoner «over there» – likelig fordelt på republikansk og demokratisk side.
Å fikse og trikse med valgkretsers grenser, med hensikt å skape fordeler for «egne» velgergrupper og hindringer for konkurrentens, å avholde «primaries» og «caucuses» i et mønster som virker mer taktisk og tilfeldig enn som et fundament i et demokrati, og svære pengegaver fra superrike privatpersoner – alt veldig ulikt det vi er vant til å se her hjemme i de politiske partiers funksjon.
Dog – noen brodne kar i partileirene har vi sett her også – men de er mikroskopiske i sammenligning.
En amerikansk tragedie
Det var tilløp til å utvikle det politiske styringssystem og politikkens innhold mer i retning av det vi kaller et velferdssamfunn under demokratene Bill Clintons og Barack Obamas presidentperioder, men globalisering av handel og finans, migrasjonsbølger og pandemi har ført til tap av arbeidsplasser, svakere økonomi for den vanlige amerikanske familie, økt sosial uro med mange stygge utslag av rasisme og vold, svekket tillit til politikere og myndigheter – til medier også – og til en polarisering i samfunnet som er direkte giftig.
«The American Dream» har gjennom de siste tre-fire tiår tapt sin motiverende kraft, og gradvis blitt til et mareritt.
Millioner av amerikanere tror på alt og ingenting, og et flertall av dem som benyttet stemmeretten før og på valgdagen den 5. november gikk hen og ga sin stemme til en notorisk løgner som åpenbart også er narsissist – med personlighetsforstyrrelse, om man skulle stille en diagnose på fenomenet Donald Trump.
Ingen skal fortelle meg at halvparten av det amerikanske folk ikke har fått med seg at Trump forsøkte å omstøte valgresultatet for fire år siden, at han har vært saksøkt i en rekke alvorlige forhold, sittet i rettssalen i ukesvis, er dømt i flere rettsinstanser, har kommet med en rad dypt krenkende uttalelser og dulgte trusler om hevn mot politiske motstandere og militære ledere som har kritisert ham – alt med god mediedekning.
Hybris og straff
Det som utfolder seg i amerikansk politikk – på den politiske scene, om man vil – gir assosiasjon til et gresk drama, eller tragedie, slik en Sofokles eller Euripides kunne ha skrevet teksten for sine populære teaterstykker i det 5. århundre før vår tidsregning.
En gresk tragedie endte som regel med hovedpersonens – heltens – dramatiske død, riktignok.
På den annen side var slike teaterstykker så stramme i sin koreografi at Trumps inn- og utfallspregede adferd kanskje minner mer om en gresk komedie (hvor hovedpersonen ble latterliggjort, men overlevde), om det ikke var for de mulige – ja, mest sannsynlige – alvorlige konsekvenser av de handlinger som hans mentale tilstands kan avstedkomme.
Konsekvensene vil først og fremst ramme det amerikanske folk, men ringvirkninger vil komme som større og mindre tsunamier i verdenssamfunnet.
Men slik Sofokles’ helter kunne utrette store bragder før det gikk galt – hybris ble nemlig straffet hardt av hevngudinnen Nemesis, som pusset sine erinnyer på den overmodige og drev vedkommende til vanvidd – kan Trump også utrette en del positivt etter at han rykker inn i Det hvite hus 20. januar.
For vi skal ikke se bort fra at en «opprydding i sumpen» i Washington DC kan føre med seg visse fordeler i form av mindre ineffektivt byråkrati og uheldige koblinger mellom pengesterke aktører og politikere i Kongressen. Men å senke skatter, introdusere høye tollmurer, og ekspedere millioner av innvandrere ut av landet synes å være oppskriften på økt inflasjon og dårligere økonomi for amerikanske familier.
Angrepene på de frie medier, politisering av domstoler og innsettelse av «nikkedukker» i alle sentrale stillinger i det føderale styrings- og forvaltningsapparat peker i retning av at et allerede skadeskutt demokrati og en litt haltende rettsstat kan gå helt tapt. Håpet må være at tilstrekkelig mange amerikanere våkner, kommer seg ut av den transen de synes å befinne seg i, og stemmer Trump nord og ned, og ut av Det hvite hus om fire år, i tide til å redde stumpene.
Skjøre verdier
Selv om Huxley beskriver et fremtidssamfunn i en science fiction-type tilnærming, ser vi at hans dystopiske samfunn har likheter med samfunnene i dagens autoritære stater, for eksempel det russiske og kinesiske. Jeg kunne ha ramset opp en rekke stater med slike kjennetegn, og de finnes lengst nede på The Economist Intelligence Units demokratiindeks. USA er der registrert som ufullstendig (flawed) demokrati. Og stadig flere land synker nedover på indeksen.
Demokratiet er i tilbakegang som samfunnsmodell og styringssystem. Ser vi litt nærmere på fenomenet, er det klare tegn på at rikspolitikere i de etablerte politiske partier og de byråkratier som effektuerer politiske vedtak, har kommet i utakt med strømninger i befolkningene.
Tradisjonelle elektorater forvitrer og nye vokser frem for politikere som snakker om de saker og utfordringer som opptar folk mest.
Det sklir mot nasjonalkonservative verdier og bevegelser som i Europa har retning mot mer autoritært ledede samfunn, som i Ungarn og Tyrkia, men foreløpig demmet opp i Polen. Det bør skje en større grad av realitetsorientering i de vestlige demokratiers politiske lederskap enn det vi ser, med bedre dialog mellom de såkalt politiske eliter og dem som velger dem, om utviklingen skal bremses og snus.
Vi klarer oss fortsatt bra her i landet, men rettsstat og demokrati må ikke tas for gitt. Det er skjøre verdier som må voktes og tas vare på – hver dag.
