Meninger
JOURNALISTER: Nobelprisvinnere Maria Ressa og Dmitry Muratov i Oslo tidligere i desember.
Foto: Alexander Zemlianichenko, AP, NTB.
Digital nedrustning
Krigen har flyttet inn i sosiale medier. Det er på digitale plattformer folk flest kan bidra til forsvar, nedrustning og fred.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Med utdelingen av Nobels fredspris til Maria Ressa og Dmitrij Muratov fikk verden for alvor øynene opp for hvilke utfordringer de digitale plattformene har for den frie journalistikken og demokratier. Ressa sammenlignet det med en usynlig atombombe som har eksplodert i vårt informasjonsøkosystem. Verden må forholde seg til det på samme måte som vi gjorde etter Hiroshima.
Dette er det samme som norske sikkerhetsmyndigheter har advart mot. PST sine åpne trusselvurderinger de siste årene har vært tydelige på at splittelser i befolkningen også brukes aktivt av aktører som ikke vil vårt demokrati vel.
Les også: Nobels fredspris – i fredens eller krigens tjeneste, spør fredsaktivist Fredrik S. Heffermehl i sitt debattinnlegg.
Sveriges statistiske sentralbyrå har studert tall for vaksinedekning og valgdeltakelse. Det de fant var at i områder i Europa hvor relativt få har tatt vaksine var det også færre som stemte ved valg. I september var Bulgaria det landet i EU som hadde den største økningen i koronadødsfall og lavest vaksinasjonsgrad. I underkant av 20 prosent av den voksne befolkningen var på daværende tidspunkt fullvaksinerte. En ekspert på helsejuss, Mariya Sharkova, sa at dette skyldes lav tillit til offentlige institusjoner, blandet med falske nyheter om vaksinene, en politisk ustabil situasjon og mangel på offentlig informasjon om vaksiner.
Annerledes debatt
For ganske få år siden så de fleste på digitalisering som både effektiviserende og demokratifremmende. Det var en form for teknologisk eufori. Det var veldig lite oppmerksomhet rundt teknologiens åpenbare sårbarheter. I dag er debatten helt annerledes. Teknologien har åpenbart hatt positive effekter for globalisering og for demokratiene i enkelte land, men medaljens bakside har kommet langt tydeligere fram. Okkupasjonen av Krim-halvøya i 2014 og stormingen av den amerikanske Kongressen 6. januar i år i USA er to slike eksempler.
Ikke-militære trusler som desinformasjon og påvirkningsoperasjoner er en viktig del av den nye krigen. De redaktørstyrte mediene taper terreng til globale techselskaper, sosiale medieplattformer og «alternative medier». Teknologiselskapene har overtatt rollen som verdens største distributører av nyheter.
To viktige konsekvenser
Denne endringen har to viktige og merkbare konsekvenser for svært mange:
Det ene er den store økningen i antall saker som fremmer sterke følelser. Disse sakene får mer engasjement og dermed spredning. Mer spredning gir mer annonseinntekter.
Digitaliseringen gjør at folk lettere kan samle seg i protestgrupper, hatgrupper og interessegrupper. Her møtes de i felles frustrasjon, misnøye og mistillit til politiske beslutninger, enkeltpolitikere eller det politiske systemet.
Det andre er at digitaliseringen gjør at folk lettere kan samle seg i protestgrupper, hatgrupper og interessegrupper. Her møtes de i felles frustrasjon, misnøye og mistillit til politiske beslutninger, enkeltpolitikere eller det politiske systemet. Det er mennesker som lever i en uredigert øyeblikksverden, uten innlagte refleksjonspauser, redaktører eller korrekturlesere.
Summen av disse to gir følelsesmessig polarisering ispedd store mengder desinformasjon, som utfordrer de demokratiske spillereglene.
Det gjør for det første at det blir svært vanskelig å enes om faktagrunnlaget i en sak. Det gjør igjen politikkutvikling svært vanskelig. Vindkraftsaken, vaksiner, klima, migrasjon og ACER er gode eksempler på slike saker i Norge.
En annen konsekvens er et hardere offentlig klima. Kostnadene ved demokratisk deltakelse blir høyere. Dette gjelder særlig i lokaldemokratiet, og særlig for utsatte grupper. Kvinner og minoriteter utsettes for store mengder hets, sjikane og trakassering. For mange blir kostnaden så høy at de faktisk slutter i politikken. En undersøkelse fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet i september i år viser også at mer enn halvparten av norske lokalpolitikere opplever trusler og hatytringer. Litt over én av fire som har vært utsatt for dette, har vurdert å slutte.
En tredje konsekvens er hva som skjer med tilliten til myndigheter og redaktørstyrte medier. Alternative medier er som mediale gjøkunger. De spiser seg inn på markedet til redaktørstyrte medier, med et klart oppdrag om å svekke tilliten til dem. Graden av tillit til myndigheter og redaktørstyrte medier er avgjørende for hvor stor definisjonsmakt algoritmene og eksterne forsøk på påvirkning får.
Uten fakta finnes det ikke noe sannhet. Hvis det ikke finnes noe sannhet, finnes det heller ikke tillig. Og hvis det ikke finnes tillit finnes det heller ikke en felles situasjons- og virkelighetsforståelse.
Utviklingen svekker samfunnet
Dette er en utvikling som svekker oss som samfunn. Det er en digital krig, som trenger digital nedrustning. Krigen har flyttet inn i sosiale medier. Det er på digitale plattformer folk flest kan bidra til forsvar, nedrustning og fred. Graden av tillit til myndigheter og offentlige institusjoner kan få store konsekvenser for hvordan vi som samfunn takler ulike former for krise.
Krigen i informasjonsøkosystemet bør kreve mer av vår oppmerksomhet i tiden som kommer. Ressa sa det forbilledlig mot slutten av sin Nobel-tale i Rådhuset: De globale tech-selskapene bidrar, ut fra sin forretningsmodell, både til å skape større avstand og til å radikalisere oss.
Uten fakta finnes det ikke noe sannhet. Hvis det ikke finnes noe sannhet, finnes det heller ikke tillit. Og hvis ikke det finnes tillit finnes det heller ikke en felles situasjons- og virkelighetsforståelse.
Da opphører demokratiet å fungere.
Bør kreve mer av vår oppmerksomhet
Krigen i informasjonsøkosystemet er kanskje ikke en usynlig atombombe som har eksplodert her i Norden – enda. Men den bør utvilsomt kreve mer av vår oppmerksomhet i tiden som kommer. Etter andre verdenskrig ble det etablert en ny verdensorden. Stormaktsrivaliseringen vi ser i dag mellom USA og Kina, økte splittelser mellom Russland, USA og EU, samt den rivende teknologiske utviklingen, fordrer et mye sterkere fokus på institusjonsbygging for å underbygge tilliten i samfunnet.
Forrige uke ble den nye forsvarskommisjonen nedsatt og snart skal vi også få en ny totalberedskapskommisjon. Det er viktig at begge disse to prosessene går på tvers av sektorer, så de langsiktige strategiene vi legger opp ses i sammenheng med hverandre. Da kan prosessene tjene som utgangspunkt for mye bredere samtaler rundt de nye truslene vi står overfor og hvordan vi skal møte dem best mulig, både som land, som folk og som enkeltindivider. Det vil ikke bli mulig å implementere et totalforsvar av Norge før disse truslene er kollektivt erkjent, og ulike grupper og miljøer begynner å snakke om hvilke konsekvenser dette har for dem, og deres rolle i samfunnet.
