Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Intense arbeidsøkter, med bevisstheten om at faren for eget liv og helse er overhengende.
Annonse
Ett lite feiltrinn kan drepe eller lemleste deg.
Konsentrasjon og fokus må være skrudd maksimalt opp, der og da. Så følger mellomrom, det kan vare flere dager mellom hver gang de finner miner.
I romanen «Minerydding» – som kom våren 2020 – tar Kjell Olden (67) utgangspunkt i egne opplevelser fra han var soldat i Libanon på slutten av syttitallet.
«Minemage»
Det skal gå mange år før han begynner å skrive om fredsoppdraget han på en måte ikke kom helt hjem fra.
Om hvordan en ung manns idealistiske reise for å gjøre en forskjell i et krigsområde, skal forme de neste tiårene.
Uroen satte seg i kroppen allerede der og da, en veldig konkret fysisk uvelhet, han får det han kaller «minemage» mellom arbeidsøktene. I jobben fungerer han bra. Avkoblingen er å drikke alkohol, det er en del av soldatkulturen blant nordmennene i Libanon. De drikker for å bearbeide, glemme, eller feire.
Minerydding kom våren 2020.
– Begrepet debriefing eksisterte ikke i min periode. Alkohol var en slags anerkjent universalterapi, forteller Kjell Olden.
– Synes du treningen og forberedelsene til deltakelse i Libanon var god nok?
– Så god som man på det tidspunktet trodde var nødvendig. Erfaringene så tidlig i engasjementet i Libanon var mangelfulle. Jeg fikk respekt for kompetansen til befal innenfor minerydding. I ettertid ser jeg at mye kunne være gjort bedre med tanke på de mentale forberedelser, før, underveis, og i etterkant.
Sterke inntrykk
Tilbake i Norge klarer han ikke å legge bak seg de sterke inntrykkene. Om alt han har vært med på og sett. Den dramatiske tilværelsen for lokalbefolkningen, i et område ødelagt av krig. Men også vennlighet og takknemlighet. I mange år får han ikke til å sette ord på plagene, men har mareritt og søvnløshet.
– Etter hvert fikk jeg angst og depresjon som forfulgte meg på dagtid.
Handlingen i Minerydding veksler mellom ulike episoder i jeg-personens liv. At oppdraget i Libanon blir et vendepunkt, skildres på ulike måter. Innimellom slipper kjærestens stemme til, hun som ble igjen hjemme i Norge.
– Gjorde du et bevisst valg om å fortelle historien i Minerydding fra synsvinkelen til en jeg-person?
– Ja, litterært kan det oppleves som mer nært, i tillegg til at noe av innholdet er selv-biografisk.
Har du tips eller innspill i denne saken? Kontakt oss på tips@fofo.no
Startet som terapi
Tittelen på boken kan tolkes bredt. I virkeligheten, som i boken, får Kjell Olden etter hvert hjelp av psykolog til å rydde opp, å uskadeliggjøre sprengstoffet fra fortiden. I rundt åtte år har han skrevet på teksten. I løpet av de siste tre årene skjønte han at det kunne bli bok.
– I utgangspunktet var dette terapiskriving som en del av samarbeidet med psykologen. Etter hvert ønsket jeg å lage noe litterært ut av erfaringene mine, og jeg ønsket å skrive i en form som også kunne uttrykke en kortpustet og angstpreget tilværelse.
Hos psykologen får plagene et navn: posttraumatisk stresslidelse.
– Teksten var så fragmentert i starten at den nesten ikke var lesbar, men jeg brukte tid og fikk utviklet dette til en roman. Fortsatt med mye av det fragmenterte, som jeg mener er viktig for denne boka.
– Vi møter jeg-personen i flere faser i livet. Hvor mye betyr det, at historien foregår over så mange år?
– Det er viktig, for å forstå bakgrunner for deltakelse i internasjonale oppdrag i Midtøsten. Forstå hvor lenge de posttraumatiske symptomene kan vare.
Idealisme og reiselyst
Kjell Olden forteller at for hans del var drivkraften for å reise ut en blanding av idealisme og reiselyst. Få en pause i utdanningen.
– De fleste nordmenn som tjenestegjorde i Libanon var menn og mange var ganske unge. Tror du det er sånn at å reise ut som soldat har vært et slags «manndomsprosjekt», et identitetsskapende prosjekt?
– Noen hadde en slags krigsromantisk forestilling iblandet manndomsideal, men jeg opplevde at de fleste tok dette seriøst som et fredsoppdrag.
– Hvordan synes du veteranene fra norske operasjoner de siste tiårene har vært fulgt opp?
– Det har vært en positiv utvikling i behandling og oppfølging av posttraumatiske lidelser. Men veien har vært broket, med belastende kamper for enkeltmennesker. Og fortsatt krever dette god organisering av veteranene, og god kommunikasjon opp mot myndighetene.
