Forfatter av bok om E-tjenesten:
- Mye som bør fortelles

«Hva gjør du her? Hva er det du vil?»

Det er musestille i rommet. Mannen ser på Kjetil Anders Hatlebrekke med skarpe øyne. Hatlebrekke har ventet i timesvis på sjåføren sin, som lovte å komme tilbake til verkstedet. I stedet har denne ukjente dukket opp. Han er kledd i turban, og en bølgende lys kjortel med broderier. Hatlebrekke vet at han er i et såkalt «kidnappingsområde» i Irak. Året er 2003, krigen har akkurat startet.

Hatlebrekke har reist seg, hilst korrekt, og forsøker nå å forklare at han representerer norske myndigheter. Sier at han er i landet for å vurdere sikkerhetssituasjonen, før en ambassade eventuelt kan opprettes. Mannen nikker og lytter, før han trekker seg tilbake. Etterpå innser Hatlebrekke at mannen hadde vært der for å godkjenne ham. At den fremmede hadde hatt makt til enten å gi ham dødsdommen eller redde ham. Og Hatlebrekke fikk leve.

Historien kommer frem i boken «Etterretning. Oppdragene, menneskene og faget: Fra innsiden av den norske etterretningstjenesten», som ble sluppet for salg 22. september. Boken er skrevet av fagdirektør i Etterretningstjenesten, Kjetil Anders Hatlebrekke, og Frode Kristoffersen, brigader og leder for situasjons- og operasjonssenteret i Etterretningstjenesten.

Første i sitt slag

Aldri tidligere har noen åpnet dørene til den norske E-tjenesten på denne måten. Forfatterne skriver om Etterretningstjenesten som organisasjon, om hva etterretning er og hva det ikke er. Som forlaget Gyldendal selv skriver i sin presentasjon av boken: «...i denne boka tar de oss med inn i en verden preget av hemmelighold».

De to forteller inngående om operasjoner de selv har vært en del av. Vi møter karakteren «Bjørg», kvinnen du aldri kunne tenkt at var en av landets flinkeste etterretningsledere om du møtte henne på gaten. De forteller om hvordan en god etterretningsoperatør tenker og ter seg på oppdrag. Kristoffersen forteller om operasjonen som avslørte tilholdsstedet til den siste al-Qaida-basen i Afghanistan. Og Hatlebrekke forteller om oppdraget han er mest stolt av, nemlig der han og kollegene lyktes å etablere et bredt nettverk av kilder i krigsrammede Irak - mektige personer med verdifull informasjon som hverken amerikanerne eller britene fikk tilgang på.

For Hatlebrekke snakket ikke sant til mannen på verkstedet den dagen i 2003. Han var ikke der for å vurdere sikkerhetssituasjonen. Hatlebrekke var en av norsk etterretningstjenestes mest erfarne operatører - og han var der for å skaffe kilder.

Åpenhet

Like før lanseringen av boken møter de to Forsvarets forum på en kafé i Oslo sentrum. Hatlebrekke har et enkelt svar på hvorfor de har valgt denne åpenheten om en organisasjon som tradisjonelt har eksistert bak lukkede dører.

– Åpne samfunn er tryggere enn lukkede samfunn, sier Hatlebrekke.

– Hvorfor ble det akkurat dere to som skrev denne boken sammen?

– Det var bare helt logisk, sier Hatlebrekke.

Han tenkte noen sekunder før han fortsetter:

– Vi har vel valgt hverandre, da. Det var ikke noen andre. Frode var ideell for meg å skrive denne boken med. Det er ingen av mine andre kompiser som har den kombinasjonen av erfaringer som han har, sier Hatlebrekke.

– Jeg tror ikke du heller kunne skrevet den med noen andre, for å få den så bra? spør han, vendt mot Kristoffersen.

– Kjetil er den viktigste stemmen for faget i Norge. Det er sant, jeg ville ikke skrevet den med noen andre, sier Kristoffersen.

– Jeg husker at du kom med ideen først, sier han til Hatlebrekke.

– Det husker ikke jeg. Jeg har det med å slenge ut sånt, får han til svar.

Begge ler.

Storforbrukere av etterretning

Hatlebrekke har alltid vært en forkjemper for at etterretningstjenester må operere under mer åpenhet. I boken «The Problem of Secret Intelligence», som kom i 2019, argumenterer han for hvorfor han mener det er viktig med en, til en viss grad, åpen etterretningstjeneste. Hatlebrekke regnes for å være den største eksperten på etterretning i Norge.

I tillegg til stillingen i Etterretningstjenesten, har han en doktorgrad i etterretning fra King’s College i London, hvor han også er senior gjesteforeleser. I fjor ble Hatlebrekke historisk, da han som den første norske etterretningsoffiseren ble offentlig hedret med tildeling av Etterretningstjenesten sin fortjenstmedalje.

Kristoffersen er tidligere sjef for Forsvarets spesialkommando (FSK), med bred erfaring fra Afghanistan. Han er også broren til Norges forsvarssjef, Eirik Kristoffersen. Frode Kristoffersen ble for alvor selv interessert i etterretningsfaget mens han var i Afghanistan, og jobbet tett med blant annet Hatlebrekke.

– Spesialstyrkene er små styrker, som er avhengige av å være helt presise. Derfor er de storforbrukere av etterretning. At du kan planlegge i detalj hvordan du skal gjennomføre en operasjon, sier han.

– Mange av de operasjonene vi har gjort, har vi utført med så god etterretningsstøtte at vi har pågrepet terrorledere og opprørsledere, uten at det har gått på bekostning av sivilbefolkningen eller sivile liv.

Nyheter:

Første som får
E-tjenestens fortenstmedalje offentlig

Bestevenner gjennom alt

Hatlebrekke og Kristoffersen har kjent hverandre i rett over 20 år. De møttes for første gang på Rena før jul i år 2001, der de begge forberedte seg på å reise til Afghanistan som del av den amerikansk-ledede koalisjonen Operation Enduring Freedom. Oppdraget: Å bekjempe al-Qaida og styrte Taliban-regimet. Hatlebrekke hadde jobbet med etterretningsinnhenting for norske myndigheter, mens Kristoffersen var spesialsoldat i FSK. I Afghanistan samarbeidet de tett. Men Hatlebrekke og Kristoffersen er ikke bare kolleger, de er også venner. Under arbeidet med boken skulle Hatlebrekke blitt satt på sitt livs største prøvelse. Og Kristoffersen var der.

– Frode er en av mine beste venner, sier Hatlebrekke.

– Han har svært høy integritet, han er omsorgsfull, lojal, ærlig og han har høy moral.

– Det er et veldig nært vennskap, sier Kristoffersen.

– Vi har alltid hatt et vennskap, men det har blitt veldig nært gjennom jobb, boken og Kjetils sykdom, som engasjerer meg... sier han videre.

I fjor, under arbeidet med boken, ble Hatlebrekke diagnostisert med alvorlig kreftsykdom. Samtidig herjet en pandemi, og Hatlebrekke var brått havnet i gruppen av dem som helst ikke skulle smittes av corona-viruset. Han flyttet derfor inn til moren sin i Volda på Sunnmøre, hvor mor og sønn isolerte seg i fjorten måneder.

Kristoffersen ringte hver dag.

– Det var et traume

Hatlebrekkes mor lurte på hvem han var, denne karen som ringte til sønnen daglig?

«Er det han fra Nord-Norge?», begynte hun til slutt å spørre da Hatlebrekke snakket i telefonen. «Broren til forsvarssjefen?»

– Det er mye jobb å skrive bok. Jeg har har aldri gjort det før, men Kjetil har jo skrevet en tung fagbok som jeg ikke skjønner at du ...

– Nå brukte jeg tolv år på den, da, avbryter Hatlebrekke.

– Så vi klarte å få fremdrift i boka og holde samtalen gående, tross situasjonen. Og så var jeg jo veldig opptatt av hvordan det gikk med Kjetil. Det har vært opp- og nedturer i det sykdomsbildet som ... sier Kristoffersen, uten å fullføre setningen.

I juni i år skulle Hatlebrekke ha en operasjon som skulle gjøre ham kreftfri. Operasjonen lot seg ikke gjennomføre, og han måtte tilbake på cellegift. Samtidig ble Hatlebrekkes mor syk. En røntgenundersøkelse viste at også hun hadde alvorlig kreftsykdom. Den var langt fremskreden. Hatlebrekkes mistet moren sin kun 18 dager etter at hun hadde fått diagnosen. Da moren døde bestemte Kristoffersen og broren, forsvarssjefen, at Hatlebrekke skulle flytte inn i forsvarsboligen noen dager. Forsvarssjefen selv skulle på reise, og i tre dager bodde Hatlebrekke og Kristoffersen sammen og jobbet med boken.

– Det var det som gjorde at jeg i det hele tatt klarte det, sier Hatlebrekke.

– For det var et traume. Først skulle jeg takle min egen sorg over å ha fått kreft, og så dør moren min, og så skal jeg takle den sorgen også. Jeg har snakket med mange kvinner om dette, og jeg opplever at det stort sett bare er kvinner som kan forstå det: En mor vil alltid være der barnet er hvis det er sykt. Uansett alder på det barnet. Det var en fryktelig opplevelse å miste det mennesket som hadde reddet meg.

Da moren skulle begraves, kjørte Kristoffersen Hatlebrekke til Sunnmøre for begravelsen. Kristoffersen bodde hos kompisens tante i de dagene de var der. Han var også med da Hatlebrekke skulle se moren sin i kisten.

– Å sørge samtidig med å ha kreft, og samtidig få ferdig denne boken.

– Ser hvem som er hel ved

– I en jobb hvor så mye av det du gjør er hemmelig …

– Da er et sånt vennskap viktig. Det er helt essensielt, sier Hatlebrekke.

– De beste vennene mine er fra E- og spesialstyrkemiljøet.

Nyheter:

Åpner for test av spionverktøy: – Et potensielt system for masseovervåkning

I boken skriver Hatlebrekke om et møte med gamle venner i Oslo. Venner fra utenom etterretningsmiljøet. «Av og til ble jeg sittende og se på leppene deres mens de snakket, og tenkte: Denne personen vet ikke hvem jeg er. Det ga meg en form for skyldfølelse, for hvorfor hadde jeg valgt en jobb som innebar at det var så mye jeg ikke kunne fortelle?»

Kristoffersen forteller at også i spesialstyrkene er miljøet utrolig viktig.

– Med alt som spesialstyrkene har vært gjennom i Afghanistan for eksempel, er det veldig få som sliter med opplevelsene de har vært gjennom. Og det tror jeg kommer av kameratskapet på jobben. Du har noen du kan snakke med, og det er kjempeviktig. Det er det samme med etterretningen, sier Kristoffersen, for du kan jo ikke snakke med hvem som helst om opplevelsene du har hatt. Personlige egenskaper, forklarer han, er like viktige som de fysiske når du skal vurderes for opptak i FSK.

– Utenfra kan det nok se ut som at det fysiske er det som teller, men effekten av det veldig harde fysiske opptaket, er at vi ser hvem som er hel ved. Det er like mye en test på holdninger, som en fysisk test. I FSK visste jeg at jeg var i en tropp hvor ingen kom til å gi seg, fordi ingen hadde gitt seg under disse øvelsene, sier Kristoffersen.

– Motstandsmannen Martin Linge mente at alt annet enn holdninger kan du trene. Integritet, ærlighet, å være snill, det er dype, dype ting som dannes tidlig i livet, sier Hatlebrekke. Kristoffersen nevner Jon Reichelt, som var sjef for Forsvarets sanitet og tidligere sjefspsykiater i Forsvaret. Han sto for UNIFIL-undersøkelsen, eller «Libanon-undersøkelsen», der han ville undersøke forekomsten av psykiske lidelser blant veteraner som hadde tjenestegjort i Libanon.

– Flere av dem gikk det ikke særlig bra med, begynner Kristoffersen.

– Modellen for hvordan de satte sammen avdelinger som skulle sendes til Libanon, var ikke god. De hadde oppmøte to måneder før, ble satt sammen med folk de ikke hadde sett tidligere, så trente de sammen i to måneder, dro ned til Libanon for et halvt år, kom hjem og ble splittet opp. Denne modellen har Forsvaret gått bort fra, forklarer han.

Reportasje:

Trym elsket militæret. Så kom de psykiske plagene

– Du sender avdelinger som allerede eksisterer, en tropp som har jobbet sammen i et år eller tre eller hva det måtte være. Og når de da kommer tilbake, da fortsetter de i den samme troppen. Dette gjør at folk er mye mer robuste, for alle opplevelser, at de får være i teamet sitt.

– En viktig ting når jeg er dødelig syk, for det er jeg jo, sånn er det bare ... De som har hjulpet meg mest er de jeg kjenner personlig og faglig. For de ser hele personen. Folk du har vært i ekstreme situasjoner med, de blir gode venner, sier Hatlebrekke.

Ikke bli naive

De to ser en trend i flere vestlige land, der etterretningstjenester velger å være mer åpne. Etterretningssjefer i flere land står tydelig frem, der de tidligere var helt anonyme.

– Hvis du ser på CIA sin nettside, så er den ekstremt åpen. Der skriver de hvem som er nyansatt «Deputy Head Operating Officer», for eksempel. Og de skriver at de har opprettet en ny stilling og «denne personen er ansatt som Chief Technology Officer».

Da det havnet på LinkedIn trodde folk at det var noen som jukset. De trodde ikke det var sant, forteller Hatlebrekke.

– Hva er den største utfordringen til norsk etterretning i tiden fremover?

– Fart. Å holde følge med den teknologiske utviklingen, og den enorme datastrømme, sier Hatlebrekke.

– Utfordringen for nasjonen, det er de som truer selvstendigheten til Norge, og de som truer norske liv. Litt forenklet, men ganske presist likevel, så er det totalitære stater og terrororganisasjoner, sier Kristoffersen. Folk skal ikke være bekymret til daglig når de bor i trygge Norge, understreker Kristoffersen.

– Men vi må ikke bli naive heller. Det er viktig å forstå hvorfor vi trenger hemmelig etterretning i et åpent demokrati, at det er for å beskytte demokratiet. Det er ikke sånn at alle nasjoner i verden vil oss vel. Og det må folk vite og skjønne, at vi har tiltak som bygger selvstendigheten vår, hver dag. Norsk suverenitet og selvstendighet er ikke noe som er gitt, og så «ferdig med det». Det er noe vi må bygge og styrke og holde ved like, sier Kristoffersen.

Selvsagt går det en tydelig grense for hva som ikke kan deles med offentligheten, hverken i bokform eller på andre måter.

– Kildene til Etterretningen er det aller helligste. Og så har du metodene, som vi kun har beskrevet som disipliner, uten å gå inn på dem i detalj, sier Kristoffersen.

– Kapasitet. Hva en tjeneste klarer å få til, og hva den ikke klarer å få til, det er kjempeviktig ikke å røpe, svakheter og styrker. Og hva beslutningstakere, som forsvarssjefen, regjeringen, ulike departement, ønsker å vite om en motpart, sier Hatlebrekke.

– Det er mye vi ikke kan skrive om, sier Kristoffersen: