– Forsvarets personellressurser må styrkes

Da daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la frem sitt fagmilitære råd i fjor høst ba han om en sterk økning i personell. Dette var begrunnet i en forverret sikkerhetspolitisk situasjon, nye og skjerpede krav fra Nato og hyppigere bruk av mer sammensatte virkemidler som på ulike måter kan true vår sikkerhet.

Forsvaret har vært i enorme omstillinger, egentlig siden den første «out of area»-operasjonen i Kosovo i 1999. Fra å være et folkeforsvar med bredde ble Forsvaret i langt større grad spesialisert. Det innebar blant annet en stor nedgang i antall soldater og etterhvert også vernepliktige. Over tid har den gradvise nedprioriteringen av det tradisjonelle folkeforsvaret bidratt til å svekke den folkelige forankringen og skapt større avstand mellom Forsvaret og befolkning.

Les også: – Forsvaret trenger gamere, men ikke hvilke som helst.

Da det fagmilitære rådet ble lagt fram, ble Utsyn forespurt om å lage en rapport for å se nærmere på den sikkerhetspolitiske situasjonen og Forsvarets behov. Flere problemstillinger lå til grunn for arbeidet med rapporten: Hva er det sikkerhetspolitiske bakteppet ? Hva er den nasjonale konteksten? Hvilke personellutfordringer er det Forsvaret egentlig har? Hvilke problemstillinger er de mest sentrale, og hva er mulighetsrommet i en totalforsvarsramme?

Ferdigstilling av rapporten har foregått samtidig som Norge står overfor en av de største krisene i moderne tid. Korona har vist oss betydningen av sivil-militært samarbeid, eksempelvis da Heimevernet ble beordret ubevæpnet ut til Gardermoen for å skjøtte grensekontroll. Men pandemien peker også på en rekke sårbarheter, f.eks vedrørende samtidighetsproblematikk. Forsvaret har ikke folk eller kompetanse til å være til stede mange steder på en gang. Kort sagt har pandemien bidratt til å tydeliggjøre avstanden mellom behov og rammebetingelser på en rekke områder. I rapporten peker vi på flere viktige utfordringer knyttet til Forsvarets personellsituasjon. De viktigste handler om rekruttering og kompetanse, ståtid og digitalisering.

Rekruttering og kompetanse

Når Forsvaret nå skal bredes ut og beveger seg tilbake i retning av et sterkere nasjonalt forsvar, møter man også en langt større grad av konkurranse fra sivil sektor. Dette aktualiserer hvilke kompetansekrav Forsvaret stiller til de som skal inn i rekkene. Er det for eksempel slik at karakterer fra videregående, fysiske formkrav og helsetilstand er de viktigste kriteriene for å sikre Forsvaret den mest relevante kompetansen, eller kan det tenkes at andre krav også i større grad vil gjøre seg gjeldende i tiden som kommer?

Spesialkompetanse innen teknologi og digital sikkerhet vil det være stort behov for, og Svendsen-rapporten som ble lansert før sommeren pekte på at Forsvaret bør bruke førstegangstjenesten til å få inn flere med denne type kompetanse.

Samtidig er det ikke alltid de yngste, som skal inn til førstegangstjeneste, Forsvaret har mest behov for. I ulike deler av Forsvaret spiller også erfaring og modenhet inn for å sikre god nok forståelse og analytiske evner i møte med komplekse utfordringer både hjemme og ute.

Svak ståtid

Forsvaret investerer mer i sine ansatte enn mange andre sektorer. Dette gjelder både gjennom førstegangstjenesten, så vel som gjennom andre utdanningsmuligheter i Forsvaret. Likevel ser vi at ståtiden er for kort blant mange ansatte. Fra forsvarsledelsens side er det derfor ønskelig og nødvendig å øke ståtiden, spesielt innenfor enkelte områder som for eksempel personell med bakgrunn fra Cyberingeniørhøgskolen. Slik situasjonen er i dag forsvinner en stor andel av disse etter tre års pliktig tjeneste. Det er også et åpent spørsmål om all ståtid er god ståtid, eller om det er nødvendig å utvikle mer differensierte utdanningsløp og incentivsystemer for de gruppene med kompetanse man er spesielt opptatt av å bevare. Dette vil høyst sannsynlig også kreve et mye tettere samarbeid med sivil sektor, slik også Svendsen-rapporten tar til orde for.

Digitalisering

Digitalisering av offentlig sektor skjer i et forrykende tempo og per i dag er Norge et av de mest digitaliserte samfunn i verden. I det ligger det åpenbare styrker, men også betydelige sårbarheter.

Overordnet har Forsvaret i langt mindre grad enn andre sektorer utnyttet digitale løsninger internt, i arbeidet med personell og rekruttering. Mens det finnes digitale løsninger innen for eksempel helseomsorg, arbeidsførhet eller skatt, har Forsvarets praksis for lengst gått ut på dato. Her ligger det åpenbare muligheter.

Forsvaret kan gjennom digitale løsninger sikre seg tilgang til viktig informasjon om kompetanseutviklingen til de som har vært i Forsvaret. Et oppdatert systemmed en app vil for eksempel gjøre det enklere å ha en-til-en kontakt med vernepliktige gjennom hele yrkesløpet fra innkalling til sesjon, via tjeneste og til mulig re-rekruttering. En app vil gjøre varslingstiden mye kortere, og det ville også gjøre det enklere for Forsvaret å vite hvem som er åpne for re-rekruttering og hvem man kan ha tillit til vil møte opp om krisen inntreffer.

Ikke minst gir det også oversikt over hvem som har kompetansen og er best egnet til å utføre gitte oppgaver. Dette vil både øke og styrke beredskapen.

Les også: – En felles situasjonsforståelse gir bedre sikkerhet

I årene som kommer vil det være hevet over tvil at Forsvarets personellressurser må styrkes. Samtidig er det også nødvendig med en avklaring av forventninger om hvilke oppgaver Forsvaret skal løse alene, hvilke utfordringer som må håndteres gjennom et nært samvirke mellom Forsvaret og andre, og hvilke som i hovedsak bør løses av sivile aktører. Her trengs det nye regelverk, nye oppfølgingssystemer og ny forvaltning som sikrer mer fleksible arbeidsmåter og økt handlingsrom.

Det er avgjørende for at Forsvaret skal kunne håndtere sine oppgaver i en stadig mer uforutsigbar og omskiftelig verden.