Kronikk
Ny sikkerhetspolitisk situasjon krever også økt mental beredskap
Det norske samfunnet kjennetegnes av høy tillit, men den tilliten er ikke skrevet i stein.
Publisert
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Sommeren 2022 gjennomførte Norstat på vegne av UTSYN-Senter for utenriks- og sikkerhetspolitikk, en landsdekkende spørreundersøkelse som blant annet tok for seg folks tillit til norske myndigheters håndtering av sikkerhet og beredskap. På samme måte som det såkalte «Tillitsbarometeret» som måler system- og politisk tillit i Norge bekreftet undersøkelsen en tendens til økt tillitsslitasje og at den i de fleste tilfeller skjer blant grupper og segmenter i samfunnet som faller utenfor på flere parametere. Negative sosioøkonomiske forhold, lav deltakelse, lavt utdanningsnivå og bostedsadresse er alle faktorer med betydning for tillitsnivået.
Sammen med New Zealand og nabolandene i Norden rangerer Norge høyest på globale indekser om demokratiets kår. Mye er altså bra, sammenliknet med verden rundt oss. Vi ser imidlertid at også dette nå blir utfordret.
Mer hatprat mot politikere
Etter det forrige kommunevalget i 2019 ble det gjennomført en undersøkelse for å kartlegge omfanget av hatefulle ytringer mot norske lokalpolitikere. Resultatet var nedslående: 43 prosent har opplevd hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Over en tredjedel av disse har endret atferd eller satt inn tiltak som følge av det de har blitt utsatt for. Halvparten oppga at de vurderte å gi seg og 15 prosent hadde allerede sluttet i politikken. Også i PSTs trusselvurdering i 2021 ble hatefulle ytringer i det offentlige rom trukket fram som en trussel mot offentlig ro, orden og trygghet i samfunnet.
En undersøkelse av trusler og hatprat rettet mot Stortingspolitikerne fra 2021 viste samme tendens: mens ti prosent hadde mottatt direkte trusler i 2013, var tallet 28 prosent i 2021. Gjennom denne perioden hadde også antallet politikere som ønsket å slutte som følge av truslene fordoblet seg.
Færre som stiller til gjenvalg
Dette er grunnen til at trusler mot politikere trekkes fram som et demokratisk problem. Dette er også bakteppet når Norge forbereder seg på neste kommunevalg i september 2023. Fra en rekke kommuner og små og store bygder, forteller valgkomiteer fra ulike partier at det er vanskeligere enn før å få folk til å stille eller å ta gjenvalg. Budskapet fra flere er at omkostningene ved å delta i demokratiet har blitt for høye. Sjikane, hatprat og regelrette trusler er i dag en virkelighet for svært mange politikere – lokalt og sentralt.
For å sikre det norske demokratiet må vi i enda større grad diskutere og gjøre kjent hvilke faktorer som legger press på samfunnsmodellen, og på den måten styrke vår evne og vilje til å forsvare det åpne demokratiet. Og vi må spørre; hvis omkostningene ved demokratisk deltakelse er blitt for høy, hvordan kan vi snu utviklingen slik at demokratiet blir mindre sårbart?
Økende ulikheter og sosial nød
Levekår har stor betydning for tillit. Nye undersøkelser viser at så mange som 25 prosent av husholdningene oppgir at de nå sliter med å betale regninger, renter og avdrag på lån. Forskerne peker på to særlig økonomisk sårbare grupper; de med vedvarende lav inntekt og de med høy gjeldsgrad. Ser vi på sistnevnte gruppe, viser tall at om lag fem prosent av husholdningene har en samlet gjeld på minimum fem ganger inntekten.
Med raskt økende priser på mat, strøm og drivstoff på toppen av økte boliglånsrenter, vil langt flere norske husstander få alvorlige økonomiske problemer. Flere rapporterer også om fravær av grunnleggende materielle eller sosiale goder som følge av sin økonomiske situasjon. Andelen av befolkningen med vedvarende lav inntekt utgjør ifølge SSB om lag elleve prosent. Dette er husholdninger som bruker en større andel av inntekten på nødvendighetsvarer som mat og strøm. Dermed slår prisveksten også ekstra hardt.
Selv med en tydelig omfordelingspolitikk vil det være vanskelig å demme opp for økende forskjeller, gitt det samlede trusselbildet og effektene av disse på økonomien. Samtidig vet vi at det nettopp er økende ulikheter og sosial nød som i størst grad har kraft til å utfordre tillitsnivået og i verste fall også den politiske stabiliteten.
Utfordring for tillit og demokrati
Disse faktorene utgjør i sum en utfordring for tilliten og demokratiets kår, og gjør oss ekstra eksponerte også for påvirkning utenfra. Da Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) gjennomførte en studie av uønsket påvirkning av det norske stortingsvalget i 2020, ble det ikke gjort funn som tydet på at utenlandske aktører hadde forsøkt å påvirke valgresultatet, valgdeltakelsen eller tilliten til valget. Imidlertid viste rapportens gjennomgang av eksisterende forskning at informasjonspåvirkning «foregår i betydelig omfang og ofte subtilt med lav intensitet over tid». Med andre ord; forskerne fant det sannsynlig at utenlandske aktører vil kunne utøve påvirkning rettet mot den norske befolkningen.
I sin ugraderte FOKUS-rapport for 2022, skriver Etterretningstjenesten at «fremmede stater gjennomfører påvirkningsaktivitet for å endre det offentlige ordskiftet, holdninger og beslutninger. Russland og Kina har over tid vist vilje og evne til innblanding i politiske prosesser i vestlige land. Russiske medier har forsterket eksisterende konspirasjonsteorier om biologisk krigføring og covid-vaksiner.»
Med krigen i Ukraina er det sannsynlig at Russland vil fortsette å øke omfanget av sine påvirkningsoperasjoner mot land i Vesten, Norge inkludert. Det gjør de gjennom å svekke tillit og skape tvil, og forvirring – og de vil rette angrep mot befolkningsgrupper hvor tilliten allerede er under press. De vil søke å forsterke eksisterende konflikter i samfunnet og få oss til å ha mindre tillit til hverandre, til mediene og myndighetene og på den måten søke å svekke demokratiet fra innsiden.
«Lærebokeksempel på skjult påvirkning»
Nylig ble det bråk da en rapport fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) om skjult påvirkning på norske valg ble beskyldt av kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik for å fremme konspirasjonsteorier. Forsker Cecilie Hellestveit omtalte saken som et lærebokeksempel på skjult påvirkning. Rapporten var bestilt av Gjelsviks departement med mål om å redusere risiko for manipulasjon fra utenlandske aktører.
Den skisserte flere mulige scenarier der ett handlet om at en utenlandsk aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet gjennom utmelding fra EØS-avtalen. Ministeren ønsket i utgangspunktet å la være å publisere rapporten, men snudde etter sterk kritikk fra en rekke sentrale aktører fra forskning, politikk og media.
Saken understreker behovet for å bygge kunnskap i offentligheten om hvordan politiske spørsmål kan utnyttes av fremmede makter som ønsker å forsterke splittelser og svekke tilliten i et land. Utgangspunktet for rapporten var ikke politisk motivert og handlet ikke om å delegitimere synspunkter eller aktører som er for eller mot EØS-avtalen. Ser man nærmere på flere av motstemmene i denne saken, var det påfallende mange fra den eldre generasjonen, og flere som også kan ha opplevd mistenkeliggjøring fra sikkerhetsmyndighetene gjennom aktivisme og politisk virke på venstresiden i norsk politikk under den kalde krigen.
Det er mulig å tenke seg at dette også er personer som i større grad reagerer på refleks når en aktør som FFI bruker et eksempel som de opplever rammer dem. Premissene for den påfølgende debatten var også mer følelsesstyrt enn faktaorientert. Uansett viser responsen og den påfølgende debatten at dette er et spørsmål med betydelig krutt som derfor også kan være egnet for manipulasjon.
Hvordan bygger vi beredskap?
Et annet eksempel er arrestasjonen av en angivelig russisk spion som jobbet på et forskningsinstitutt på Universitetet i Tromsø. I omtalen av saken i etterkant har universitetet vektlagt at den mistenkte aldri har fått tilgang til gradert materiale, implisitt mener de at det har begrenset skadeomfanget av «illegalistens» tilstedeværelse. Men for en agent kan det ligge mye viktig informasjon ved å få kunnskap om hvordan norske forskere tenker, hva som vektlegges og hva som overses.
Det kan også være nyttig å få innsikt i hvor uenigheten står sterkest og hvor følelsene er mest i spill. Det kan handle om alt fra folks holdninger for eller mot vindkraft, elbiler eller flyktninger. Eller hvor tilliten er mest svekket, hvem som er mest mot et norsk EU-medlemskap, og så videre. «Ingenting av dette er «topphemmelig og klassifisert aktivitet». Men det kan likevel være vital informasjon for en fremmed makt på jakt etter kunnskap om sivilsamfunnets sårbarheter.
Dette understreker behovet for å styrke innbyggernes mentale beredskap til å motvirke og håndtere et økt trusselnivå som gjør seg gjeldende på en rekke områder. Først og fremst bør flere sette seg inn i de åpne trussel- og risikovurderingene fra norske sikkerhetsmyndigheter. For hver enkelt handler det også om evnen til å skille sant fra usant, til å skille desinformasjon fra ekte nyheter, gjenkjenne polariseringens effekt og ha større bevissthet om algoritmene på sosiale medier.
Økt aktsomhet
Videre handler det om økt aktsomhet med hensyn til hva og til hvem man deler informasjon, og flere bør senke terskelen for å søke bistand og råd fra relevante sikkerhetsmyndigheter når man er i tvil. Kort sagt må vi utvikle en felles situasjonsforståelse, men også strategi for hvordan vi som samfunn bygger beredskap til å håndtere dagens og morgendagens komplekse trusselbilde.
Det gjelder på overordnet nivå, det gjelder på sektornivå og det gjelder ikke minst i sivilsamfunnet.
