Balkan – da verden kom til Forsvaret (igjen)

September 1997 møtte jeg til oppsettingsperiode på Onsrud leir før deployering til Bosnia. Bare den setningen der inneholder to begrep jeg inntil da ikke hadde erfaringer med. 

Balkan-engasjementet utgjorde på mange måter et paradigmeskifte for Forsvaret. Samtidig bør det legges til at det jo ikke burde ha gjort dette. Vi hadde tross alt stått for FN i Midtøsten siden 1978. Men under den kalde krigen så var det kun et tjenestested som gjaldt, og det var Nord-Norge. Utlandet var en distraksjon.

Dermed oppsto den paradoksale situasjonen at INTOPS ikke ble tillagt nevneverdig yrkesmilitær verdi. Rekruttering, oppsetting og deployering til Libanon skjedde nærmest i et parallelt kretsløp til det «vanlige Forsvaret». 

Den manglende uttellingen for INTOPS kunne skape bitterhet blant de som returnerte fra Midtøsten. Da jeg gikk aspiranten før befalsskolen hadde vi to nylig hjemvendte Libanon-veteraner i troppen. Det ga dem ingen gratispoeng. Jeg kan ikke huske at de en eneste gang ble bedt om å dele sine erfaringer.

Sovjets implosjon

Innstillingen til utenlandstjenesten skulle sakte forandres i løpet av Forsvarets engasjement på Balkan. For plutselig tok den kalde krigen slutt. Den gamle fienden – Sovjetunionen – imploderte og lå igjen som en ruin. Dette ble begynnelsen på en nedrustning som har blitt reversert kun svært nylig. 

Det er krig i Europa i dag. Men det var en annen som sjokkerte oss på tidlig 90-tall. Jugoslavia begynte å gå i oppløsning nesten umiddelbart etter Berlinmurens fall. Sommeren 1991 brast diket, og den ene delrepublikken etter den andre erklærte seg selvstendige. 

Nyheter

Rapport: Internasjonale operasjoner kan forverre helsen til de hjemme

Ved en tilfeldighet skulle jeg befinne meg på det aller siste toget ut av Jugoslavia før grensene stengte, sommeren 1991. I Zagreb lå den kroatiske kraftpatriotismen over hele byen. I Beograd, vårt neste stopp, ble vi utskjelt av en sint serber som spurte hva i all verden vi gjorde der, om vi ikke skjønte hva som var i ferd med å skje. 

Det var mange som ikke skjønte hva som foregikk. Men Norge hadde en professor med fremragende kunnskaper – professor Svein Mønnesland. Han var den store fagautoriteten på Jugoslavia. 

Han var i alle medier. Og bra var det, for vi skulle lære om etniske minoriteter, selv dette begrepet hadde forsvunnet fra dagligtalen i etterkrigs-Europa. Serbere, kroater, bosniakker, albanere, montenegrinere, makedonere og enda flere. Det var utrolig forvirrende, alt sammen. 

Verden rett i trynet

Men tilbake til Forsvaret. På tidlig 1990-tall var Forsvaret fortsatt dimensjonert for et invasjonsforsvar. Det stemte dårlig med den nye hverdag. Vi hadde ikke lenger noen fiende. Forsvaret skulle reduseres, og en «forutseende utenrikspolitisk ledelse» ville varsle om tidene var i ferd med å endres. 

Det skulle bli et unntak fra Forsvarets reduserte status. Internasjonal tjeneste. Gjennom innsats ute, skulle vi bevise at vi hadde en verdi også hjemme. Og det skulle bli mange som reiste ut de neste årene.

Vi begynte i 1992 med logistikkavdelinger og transportkontroll. Det var ikke så forsiktig som det kan høres ut. Den første perioden var preget av temmelig mye uforutsigbarhet og dramatikk. Norske soldater som kjørte på kryss og tvers av et land fortsatt i borgerkrig, og som foretok halsbrekkende transportetapper ned Mount Igman om natten for å unngå å bil angrepet av artilleri, for å nå et sultende Sarajevo med nødforsyninger. 

Uten nattoptikk, uten pansring, uten noen ting. Snikskyttere, fulle militssoldater som satte opp checkpoints, trusler med våpen, angrep mot sivilbefolkninger, ødelagte byer, etnisk rensing og massegraver. Alle hadde hørt om «Maybe-airlines» inn til Sarajevo, en flyforbindelse som gikk dersom artilleritettheten tillot det.

Alt dette var nytt for oss, dette var ingenting vi hadde lært i førstegangstjenesten, på befalsskolen eller på krigsskolen. Det var rett og slett et sjokk. Vi fikk verden rett i trynet, og den lignet ikke på noe vi hadde forventet. 

Sterke inntrykk

Det gikk ikke alltid helt smertefritt. I én kontingent kunne så få som én av tjue være stadig tjenestegjørende. Resten var rekruttert rett fra det sivile samfunn. De færreste kjente hverandre fra før, og samtrening eksisterte omtrent ikke. Mye kreativitet og bondefornuft kom til sin beste rett i situasjoner vi det ikke alltid var noen SOP på. Samtidig var det flere symptomer på at avdelingene var vel hurtig sammensatte. 

Les også:

30 år siden Norge deltok i Balkan

Noen av soldatene hadde kanskje ikke vært i Forsvaret på tiår. La oss nøye oss med å konstatere at det var litt av hvert som skjedde. Små enheter som levde desentralisert under kummerlige kår, med minimalt tilsyn, manglende operasjonsprosedyrer, enkel tilgang på billig alkohol og liten mental bearbeiding før, under og etter. 

Salgsboder med piratkopierte CDer dukket opp utenfor enhver militærleir. Bordeller spratt opp mange steder. Den stedlige mafiaen hadde gode dager. Vi visste fra gammel militærhistorie at slikt fulgte krigene. Men vi var ikke forberedte på disse kreftene ville slippe løs også i vår egen tid. Vi hadde jo ikke opplevd dette i Europa på femti år. 

Norske soldater som ankom Bosnia for første gang ble slått av synsinntrykkene, og også luktene. Hele landsbyer og byer var nedbrent og ødelagt. Det var miner absolutt overalt, det ble snakket om fem millioner. Vi gikk aldri på gress eller myke overflater. Det tok meg flere år før jeg sluttet å tenke på at jeg faktisk tenkte på det når jeg gikk på gress. Andre har kanskje aldri sluttet å tenke på det.

Mye lærdom

Som en elv som er den samme, men heller ikke den samme, hadde hver kontingent sitt eget preg. 27 ulike Balkan-operasjoner ble det. Og det var ikke bare det konvensjonelle Forsvaret som hadde Bosnia som treningslaboratorium, også Etterretningstjenesten og Spesialkommandoen gjorde seg verdifulle erfaringer der. 

Balkan gjorde Forsvaret bedre beredt for operasjonene som kom etter, ikke minst Afghanistan. Vi lærte at raskt inn – raskt ut ikke er bra for verken personellet eller oppdraget.

Tiden på Balkan kan virke lenge siden, nå. Var det en drøm, med eseltrukne kjerrer, bønder som brygget plommebrennevin, den evige lukten av bråtebrann, tidligere Warszawapakt-soldater vi nå gikk patruljer sammen med, sprengte hus, vinkende barn, gjørmen vi aldri klarte å vaske støvlene rene for, mørket, det var så mørkt i et land uten fungerende strømnett og uten gatelys, og de mange, mange, møtene med de som bodde der? 

Av og til kan det oppleves slik. 

Les også: 

Ny tiltaksplan for veteraner: – Viktig å få avlastning