Bløffer Putin om bruk av atomvåpen – eller gjør han det ikke?

Major og lærer i taktisk samvirke, Amund Osflaten leverte et imponerende stykke arbeid i sin kronikk 29. oktober, «Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av atomvåpen». Siden jeg har skrevet i Forsvarets forum ved et par anledninger at det trolig er nettopp det Putin gjør, føler jeg meg beføyet til å kommentere Osflatens omfattende og grundige redegjørelse for sitt syn. Skjønt «syn» - det er mye berettiget tvil som presenteres, så veldig langt fra hverandre står vi egentlig ikke i våre slutninger – kall dem gjerne tankenødvendige, men tentative, basert på ulik tilnærming. Den som lever får se, som det heter – og der har nok den unge majoren bedre odds enn denne aldrende skribent.

Les Osflatens analyse her:

Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av atomvåpen

Osflaten legger større vekt på hva han ser som tradisjonell tenkning rundt sikkerhet og sårbarhet i Kreml enn på hva som er Putins egenproduserte forestillinger, skapt i et snevert miljø av personer som sier det de tror sjefen liker å høre, slik det har vært gjennom tre århundrer med romanov-tsarer, sytti år med sovjetledere, og nå, altså, tjueto år med Putin.

Det kan man i hvert fall trygt kalle en tradisjon.

Jeg har lest Russlands historie, med vekt på krigshistorien riktignok (som var faget med nest høyest vekttall på Krigsskolen i min tid, etter taktikk), og sitter med et annet inntrykk enn det Osflaten synes å ha.

Krig, kupp og revolusjoner

Jeg skal selvsagt kaste meg over historiebøkene på nytt. At det har vært mye krig i Russlands historie er det ingen tvil om – i alle retninger, innad og utad, kupp og revolusjoner, og krig mot stort sett alle naboer. De måtte jo forsvare seg, selvsagt. Ikke før var mongolene borte, så kom litauerne, svenskene, polakkene, osmanerne, franskmennene og senest tyskerne (eller skal vi presisere det til nazistene for å dra linjen frem til dagens språkbruk fra Putins side i begrunnelsen for å fjerne Ukraina fra kartet som selvstendig stat).

Det kan ha skapt følelse av sårbarhet og paranoia, slik Osflaten skriver. Men historien forteller mer om tsarenes, sovjetledernes og de seneste årene Putins aggressive og ekspansive adferd, og alltid med en brutalitet og råskap som har avleiret seg som vonde minner og direkte hat hos dem det har gått ut over.

Vi ser det tydelig i dag i tidligere sovjetrepublikker. Som eksempel: Hadde ikke Nato-medlemskapet gjerdet inn polakkenes sterke anti- russiske følelser, er jeg overbevist om at vi ville sett tusenvis melde seg til tjeneste på ukrainernes side etter Russlands angrep 24. februar.

Polakkenes hat har røtter lengre tilbake enn sovjetettiden; helt siden den «polske riksdag» i 1660 har russerne økt sin innflytelse i «sin del» av Polen, og behandlet polakkene dårlig. For to hundre år tilbake ble de behandlet nærmest som slaver av tsar Nikolaij I, som slo brutalt ned på all misnøye og opptøyer, henrettet og deporterte. Den siste tsaren, Nikolaij II, forlangte i 1915 den direkte kommando over de væpnede styrker, mot generalenes råd, og det gikk skeis.

Trodde ikke på angrep

Med revolusjon i 1917 og bolsjevikene i Kreml begynte det å gå virkelig vilt for seg; Lenin lekte hærfører uten plan eller kompetanse, og kastet seg inn militært der han så muligheter i form av grupper og bevegelser med kommunistiske sympatier.

Stalin trodde ikke på noe angrep fra Hitlers tropper i 1941, til tross for klare advarsler fra etterretningsapparat og diplomater. Vanskelig å se en sikkerhetspolitisk tradisjon her, etter min mening, som skulle være å forutse hva som kommer og søke å være proaktiv - komme begivenhetene i forkjøpet – og bruke militærmakt for å nå strategiske mål i det oppgjør de ser må komme.

Det er likevel en interessant innfallsvinkel, som jeg skal forske litt nærmere på. Kanskje kan det bidra til å forstå bedre bakteppet for det Putins Russland har gitt seg utpå i Ukraina, og hva som kan skje videre. Jeg sliter foreløpig med å få det til å stemme.

Innspill til forsvarskommisjonen:

Tre nye strategiske sjokk for norsk forsvarsplanlegging

De lærere jeg selv hadde i taktikk på Krigsskolen var både faglig dyktige og hadde humor, som da jeg etter å ha presentert min løsning på en oppgave, fikk høre av en av dem: «Kadettfenrik! - det er ikke det samme at fienden blir forbauset, som at han blir overrasket!». Osflatens kronikk ligger sånn noenlunde mellom forbauselse og overraskelse hos meg – foreløpig.

Det er jeg takknemlig for.

Guffen type

Jeg har imidlertid gått ganske mye i dybden med personen Putin, både ved egne inntrykk etter å ha møtt ham ved to anledninger, etter studier via TV-skjermen av hans opptredener, og ved andres karakteristikker og fjerndiagnoser av ham. Han fremstår med klare psykopatiske trekk, tydelige allerede fra han var guttunge med hang til uprovosert voldsbruk.

På den tiden jeg traff ham, i 1993 og 1994, var han viseborgermester for hovedpersonen for mitt besøk, borgermester Anatolij Sobtjak (for øvrig faren til Ksenija Sobtjak, demokratiforkjemperen som nylig måtte flykte fra Russland) som ble invitert til Oslo og Lillehammer under Vinter-OL.

Putin fremsto som en guffen type, med «pokerfjes», uten å mæle et ord, selv om han alltid sto tett ved Sobtjak under samtalene vi hadde. Det er grundig dokumentert at han beriket seg i ren mafiastil i ly av posisjonen som viseborgermester i St. Petersburg. En medsammensvoren oligark, Boris Berezovskij, som Putin hjalp i hans mer eller mindre lysskye næringsvirksomhet, var en av de mektigste mennene i Russland på 90-tallet, og en personlig venn av daværende president, Boris Jeltsin.

Det var Berezovskij som presenterte Putin for Jeltsin, og som brakte mafiavirksomheten til nye høyder i det kaos som rådet gjennom hele den alkoholiserte Jeltsins presidentperiode. Det var ikke mye «sikkerhetspolitisk prediksjon» i den tiden, men i Putins hode skjedde det mye som pekte fremover – der ble det i første omgang bygget et sikkerhetssystem rundt et mafiavelde, eller kleptokrati om man vil bruke et litt penere begrep.

Den øvre echelon i sikkerhetsstyrkene, FSB (det nye navn på KGB etter Sovjetunionens oppløsning) ble dyktig smurt og korrumpert som «offiserene» i mafiabossen Putins rike fra 1998, da Putin ble utnevnt som sjef for FSBs interne etterretningsapparat. Derfra gikk det slag i slag.

Psykopater kan være sjarmerende, selv om de i sitt indre er iskalde, beregnede og direkte onde. Putin spilte på sjarm og holdt kortene tett til brystet om sine ambisjoner og planer. Jeltsin lette etter handlekraftige aktører, og Berezovskij og flere oligarker kunne forsikre at Putin var nettopp det. Sic. Det ble innenriksministerpost, sekretær for det viktige sikkerhetsrådet, visestatsminister og statsminister for fullt etter at Jevgenij Primakov ble sparket i 1999.

Alltid beredt

Jeltsin sparket medarbeidere stadig oftere etter hvert som han mistet grepet, alkoholvrak og inkompetent som han var. Og Putin var alltid beredt. Oligarken Berezovskij så hvor det bar, og ble etter hvert stadig mer kritisk til Putins linje, særlig etter at Putin ble valgt som president i 2000 og kunngjorde sitt politiske manifest gjennom Russlands største aviser.

Såpass krass ble Berezovskijs kritikk at han følte seg truet av presidenten, søkte britisk pass, og flyttet til UK i 2003. Det var ti år senere, i 2013, at en av Putins klakører, sjefen for generalstaben, general Vasiljevitsj Gerasimov holdt den talen som major Osflaten refererer til, som dokumentasjon på at det er en tradisjon for sikkerhetspolitisk prediksjon i det Russland foretar seg vis-a-vis omverdenen. Det var nok en påholden penn til det manus Gerasimov leste opp. Det skulle vel passe inn i Putins fortelling og visjon.

In casu betyr det at den trusselen som Putin stadig gjentar om at Nato ekspanderer østover for etter hvert å kontrollere, sannsynligvis knuse det russiske regime, må kommes i forkjøpet med bruk av militærmakt for å optimalisere oppnåelsen av strategiske mål. Selv om Putin og hans parasitter - av «para sidos», (de som sitter ved siden av og hvisker i fyrstens øre), en betegnelse som jeg synes passer, også med et moderne betydningsinnhold - ser at en slik militær operasjon er den reneste selvmordsoperasjon, så gyver de altså løs likevel, fordi dette er en del av en global maktkamp som truer Russlands posisjon som stormakt.

En utrolig råskap

Det må møtes i forkant, uansett om det fører til tap på slagmarken og at atomvåpen må brukes i sluttfasen – sluttfase også i dobbel betydning: alt kan gå opp i atomsopper og -skyer. Vel – jeg tviler på at det er slik Putin tenker. Det byggverk Putin har konstruert i sitt hode – jeg mener han er syk, men det er med Putin som med USAs forrige president, at ingen våger å stille en diagnose – er basert på en kvasihistorisk fortelling om Russlands såkalte storhet. Bortsett fra landmassivet er ikke den storheten mye å skryte av når man sjekker etter, men det vil ta for mye plass å gjengi det her. Brutale regimer og et kuet folk er hovedbildet.

Kronikk

Hva rører seg i Putins hode – Hva tenker han om bruk av atomvåpen?

En utrolig råskap går igjen, med Stalin som påførte ukrainerne en hungersnød som tok livet av 4-5 millioner på 1930-tallet, for å nevne ett eksempel. Likvideringen av 20.000 polske offiserer i Katynskogen under 2. verdenskrig er et annet. Putin føyer seg i rekken, og likviderer kritikere både i og utenfor Russland, slår hardt ned på opposisjon, arresterer for fote, selv når en person bruker ordet «krig» om det som skjer i Ukraina.

En psykopat kan gå langt i å ta risiko, men å være suicidal er ikke et trekk i sykdomsbildet. Å kalle ham dum, blir galt – han er mer i retning av det jeg tidligere har skrevet: «street-smart». Å si at han er gal, blir heller ikke helt bra, med mindre man setter det inn i en kontekst som viser en totalt unormal eller uakseptabel handling.

Men det må alltid sjekkes mot hva som er oppfatningen av dumhet og galskap i vår liberale, vestlige kultur og hva som kan være «normalen» i den russiske, som Osflaten sier i kronikken. Nok en gang, det var meget interessant og befriende å lese Osflatens kronikk. Det kan være forskning og kilder som jeg ikke kjenner til som gjør at vi har litt ulik tilnærming til Putins retorikk om atomvåpen. Jeg håper vi begge får rett i det vi egentlig håper og tror – at han ikke vil gå til det skritt.

Uten at det skal underminere det Osflaten sier om faren ved at det kan skje misforståelser og uhell som kan utløse bruk av atomvåpen, ved å vise til at det var på nippet til å skje under Nato-øvelsen Able Archer i 1983, må jeg kunne tillate meg å si at dette nok er blitt litt unødig dramatisert i ettertid. Jeg var som statssekretær medlem av høynivågruppen for Natos kjernefysiske planleggingsgruppe (Nato NPG) på den tiden, og var tett på. Øvelsen, som var krisehåndtering under inntrykk av overhengende fare for angrep fra Sovjetunionens side, fant sted i en spent tid, med sovjeternes ganske massive utplassering av mellomdistanse-raketten SS-20, Natos svar med «dobbeltvedtak» om både å svare på sovjeternes utplassering med egne raketter, Pershing II og krysserraketter, og å tilby forhandlinger om gjensidig reduksjoner og tilbaketrekning.

Og – ikke minst – det press som sovjetlederne ble utsatt for ved president Ronald Reagans «Star Wars»-utspill, Strategic Defense Initiativ (SDI), som skulle kunne ta innersvingen på sovjeternes kapasitet på det kjernefysiske område – via verdensrommet. Slik så sovjeterne det, og de ble vettskremt. To år senere ble Reagan og Sovjetunionens leder, Mikhail Gorbatsjov enige om kraftige kutt i og kontroll med atomvåpen. Helst bør alle bort, mente de to – men så langt kom de ikke. Det vi fikk vite i høynivågruppen er samsvarende med det den tidligere amerikansk forsvarsminister, Robert Gates skriver i boken «From the Shadows» (Gates jobbet i CIA i et par tiår) og som også briten, Sir Rodric Braithwaites skriver i sin bok «Armageddon and Paranoia».

Det første som skjedde fra amerikansk og russisk side etter angrepet 24. februar var at det ble tatt kontakt og oppnådd enighet om å opprette en åpen linje for kommunikasjon om det skulle oppstå uhell eller misforståelser omkring atomvåpen.

Oddmund H. Hammerstad

Kadett i krigsskolekullet 1963-1966