Kronikk

UBÅT-BESØK: Storbritannias statsminister Boris Johnson på besøk til orlogsstasjonen HMNB Clyde i 2019, hvor han fikk omvisning på en av landets fire atomdrevne undervannsbåter av Vanguard-klassen, som har base der og er utstyrt med Trident D5 atommissiler
UBÅT-BESØK: Storbritannias statsminister Boris Johnson på besøk til orlogsstasjonen HMNB Clyde i 2019, hvor han fikk omvisning på en av landets fire atomdrevne undervannsbåter av Vanguard-klassen, som har base der og er utstyrt med Trident D5 atommissiler

Nye våpen, gamle vrangforestillinger: Hvordan forstå Boris Johnsons atomvåpen-politikk

Boris kjæler med bomber mens Storbritannia brenner.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Mennesker klarer bare å ta inn over seg én katastrofe om gangen. Da er det ikke overraskende at de problematiske atombombenyhetene som forrige måned sivet ut fra Storbritannia så vidt ble viet oppmerksomhet i norske medier. Gitt Storbritannias påstander om at dets atomvåpen kontinuerlig avskrekker trusler på NATOs vegne, krever likevel Storbritannias atomvåpenpolitikk internasjonal oppmerksomhet.

>>> Read the English version here >>>

Kort sagt, etter å ha gjennomført en større utredning av sine væpnede styrker under koronakrisen, lanserte Storbritannia sin strategi for det 21. århundret. Med tanke på det økonomiske sjokket som fulgte pandemien, landets svulmende gjeld (som nærmet seg 100 prosent av BNP ved siste utregning) og nivåene av barnefattigdom (som angår 30 prosent av barna), ville observatører muligens forventet at Storbritannia begynte å moderere villfarelsene om sin egen storhet. Spesielt må de 165 milliarder pundene Storbritannia har planlagt å bruke på vedlikehold av ubåter med atomvåpen, et tiltak Storbritannia hevder vil «garantere» for landets sikkerhet, men som aldri klarte å avskrekke Argentina. I stedet for å moderere villfarelsene, vedtok Boris Johnsons regjering at dette var et passende tidspunkt å oppgradere landets atomarsenal fra 180 atomvåpen til 260. Eller, rettere sagt, å kunngjøre at de ville heve den selvpålagte grensen, for, om ønskelig, å kunne øke arsenalet med 80.

Så, hva er det som skjer? Vanligvis ville sikkerhetsanalytikere anta at nøkterne kost-nytte-beregninger lå til grunn for den sikkerhetspolitiske omdreiningen, og dermed lete etter forklaringer i trusselbildet. For eksempel kunne man la seg friste til å anta at de nye retningslinjene skyldtes russisk revansjisme og/eller Storbritannias stadig mer anspente forhold til Kina. Det ville vært et feilsteg. Samtidig som Storbritannias forsvarsposering roper varsko om forverret global sikkerhet, og selv hvis man tar disse truslene for god fisk, er våpnenes strategiske formål likevel langt fra åpenbare, selv om man tror på kjernefysisk avskrekkelse. Hvert eneste av Storbritannias 180 våpen er mange ganger dødeligere enn den som jevnet Hiroshima med jorden, og er i stand til å ødelegge enhver by i verden på 30 minutters varsel. Selv når man anerkjenner de mystiske psykologiske effektene av å ha flere våpen man kan kjæle med, og selv om man bifaller en strategi hvor vilkårlige drap på sivile er en trussel, er det vanskelig å se hvordan disse ekstra våpnene ville utgjort noen forskjell i de strategiske beregningene for Russland, Kina eller noe annet i den endeløse rekken av dårlig definerte trusler som Storbritannia forestiller seg at de avskrekker. For å parafrasere avdøde Michael McGwire: Storbritannias nye våpen minner om fartsstriper på et koseteppe.

ATOMMAKT: Boris Johnson avbildet foran en ubåt i Vanguard-klassen. Hver ubåt kan bevæpnes med 16 Trident II interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) med kjernefysiske stridshoder. Vanguard-klassen er den tredje største ubåtklassen i verden, etter den russiske Typhoon og den amerikanske Ohio.
ATOMMAKT: Boris Johnson avbildet foran en ubåt i Vanguard-klassen. Hver ubåt kan bevæpnes med 16 Trident II interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) med kjernefysiske stridshoder. Vanguard-klassen er den tredje største ubåtklassen i verden, etter den russiske Typhoon og den amerikanske Ohio.

Innenrikspolitikken i Storbritannias kjernefysiske vrangforestillinger

Hvis du derimot ønsker å finne mening i Storbritannias atomvåpenpolitikk, er du nødt til å vende blikket innover, ikke utover. På samme måte som fartsstriper behager kun eieren av teppet, er det enklere å forstå Storbritannias nye atomvåpenpolitikk som en symbolsk gest rettet primært mot eget publikum på hjemmebane. Her er det viktig å forstå den politiske påvirkningen de etablerte begrensningene på opprustning har hatt på britisk atomvåpenpolitikk.

På 2000-tallet, da Storbritannia begynte å planlegge en oppgradering av sitt daværende Trident-våpensystem, etterstrebet det å framstå som en spesielt opplyst atomvåpenstat som støttet den globale atomnedrustningen. Regjeringen støttet narrativet ved å foreslå at langtidsdoktrinen om minimal trussel ikke var et kostnadsbesparende grep, men et symbol på dets moralske lederskap. Videre, ved å redusere de operasjonelt tilgjengelige stridshodene fra 200 til 160 hevdet Blairs New Labour-regjering at de satte et eksempel til etterfølgelse ved å innfri forpliktelsene som fulgte av Ikke-spredningsavatalen (NPT). Og sant nok, New Labour brukte til og med arsenalets beskjedenhet for å hevde at de «ledet» det internasjonale samfunnet mot en atomvåpenfri verden (NWFW).

AVSKREKKING: HMS Vengeance, en av Storbritannias fire ubåter i Vanguard-klassen, på vei til sin hjemmehavn HMNB Clyde etter å ha fullført en øvelse i 2015.
AVSKREKKING: HMS Vengeance, en av Storbritannias fire ubåter i Vanguard-klassen, på vei til sin hjemmehavn HMNB Clyde etter å ha fullført en øvelse i 2015.

Til tross for denne opplagt absurde forestillingen, tatt i betraktning at Storbritannia befant seg i en prosess hvor våpnene skulle oppgraderes for de neste 40 årene, virket det blidgjørende på majoriteten av Labour-velgerne som var, og fortsatt er, motstandere av atomvåpen. Tanken på å faktisk kvitte seg med kjernevåpnene, var dødfødt for New Labour, siden de forble traumatiserte etter valgskred-tapene på 80-tallet, som mange fremdeles forklarer med linjen om å fronte «betingelsesløs nedrustning». Likegyldig til hvorvidt ikke-kjernefysisk sikkerhetspolitikk ville ha virket kontraproduktivt i valgsammenheng på 2000-tallet, var New Labour bestemte på å unngå å framstå som forsvarspolitisk «svak». Dermed landet de på et radikalt, men inkonsistent kompromiss: Å fornye Trident for ytterligere 40 år, samtidig som de påberopte seg lederrollen i den kjernefysiske nedrustningen. En 2006-utredning som rettferdiggjorde Trident, foretok en grundig kost-nytte-analyse av samtlige alternativer ­– inkludert alternativer som ingen hadde etterspurt – utenom ikke-kjernefysisk sikkerhetspolitikk. Stanken fra elefanten i rommet kunne kvele enhver med bare ørlite kritisk sans; dermed var det ikke voldsomt overraskende at 85 Labour-parlamentsrepresentanter ikke holdt ut lukta og opponerte mot regjeringens tredjegradspartipisk. Selv om dette var det største opprøret blant representantene siden Irak-krigen, ble Trident-oppgraderingen, med hjelp fra de konservative, likefullt gjennomført politikk.

Med andre ord; for å forstå formen, størrelsen, og mer enn noe annet, freidigheten i New Labours atomvåpenpolitikk, fordrer det at man forstår særegenhetene ved Storbritannias parlamentsvalg og partiet Labours klønete forhold til atomvåpen.

Post-Brexit bombe-kjæling

På samme måte som at triangulering av innenrikspolitikken formet Blairs New Labours atomvåpen-agenda, legger Johnsons linje seg langs grunntrekkene i britisk politikk og spesielt Det konservative partiet. Ja, visst setter Brexit-tilhengere stor pris på å vise fingeren til alt av internasjonale institusjoner som prøver å fortelle Storbritannia hva de skal gjøre. Derfor er det ikke vanskelig å se hvilke fordeler Johnson-regjeringen får øye på ved å heve grensen på atomvåpenarsenalet. Selv om Storbritannias «minimalt avskrekkende» strategi alltid har handlet like mye om budsjettbegrensninger som moral, har likevel taket på arsenalet det siste tiåret vært uttrykkelig legitimert ved å referere til NPT. Følgelig vil det å bli sett at man går imot det, bidra til å tilfredsstille Brexit-Storbritannias besettelse av å hevde suverenitet. Jo mer internasjonal støy, og jo flere atomvåpenmotstandere som klager på at Storbritannia ikke innfrir traktat-forpliktelsene sine, jo bedre for Boris, i henholdt til denne logikken. Med andre ord irriterer heving av arsenalgrensene de rette folka.

MISSIL: Et Trident II D5-missil bryter overflaten etter å ha blitt avfyrt fra ubåten HMS Vanguard.
MISSIL: Et Trident II D5-missil bryter overflaten etter å ha blitt avfyrt fra ubåten HMS Vanguard.

Man bør merke seg at den gamle fortellingen om «lederrollen i nedrustning» var en bløff, og vanskelig å forsvare. Det narret vitterlig ikke mange atomvåpenfrie stater. I stedet for å la Storbritannia lede den globale nedrustningen, tok de atomvåpenfrie statene initiativet til en transnasjonal bevegelse for totalforbud mot atomvåpen. Dette resulterte i forhandlingen om Traktaten om forbud mot kjernevåpen i 2017, som ikke skiller mellom britiske og nordkoreanske atomvåpen. Gitt at Johnson var utenriksminister fra 2016 til 2018, har han antagelig førstehåndserfaring med utfordringene knyttet til å få Storbritannias atomvåpen tilpasset internasjonalt lovverk; en oppgave han uten tvil ville mislikt. Som én regjeringsinnsider kommenterte den hevede grensen: «Hvis vi først har [atomvåpen], ikke si unnskyld for dem, la oss eie dem».

En annen kjærkommen bonus for Johnson idet han hevet grensen, som kynikere mistenker må ha vært den drivende motivasjonsfaktoren, er mulighetene for å skåre billige poeng mot Labour. Under Keir Starmers ledelse – som fulgte Corbyns mellomspill – har Labour returnert til sin skakke triangulering mellom venstre- og høyresiden, hvor venstresiden av triangelen stort sett ignoreres. Å heve grensen på Storbritannias atomvåpenarsenal gir også mulighet til å strø salt i et sår som aldri har grodd hos Labour. I debatten i Underhuset avfeiet Johnson forutsigelig nok det hele da Starmer åpnet sin kritikk av den nye grensen med påstanden om at «Labours støtte til atomvåpen-avskrekking er udiskuterbar». I stedet benyttet han muligheten til å fremsi den gamle «svakt forsvar»-metaforen fra New Labours gamle mareritt:

«det er tåpelig av den ærverdige og informerte gentlemann å snakke om våre atomvåpen når realiteten er at Labour er allestedsnærværende... Labours instinkter – [er] svake på å støtte våre militære styrker, svake på å støtte Storbritannia når det gjelder, og svake på forsvarspolitikk».

Dyptliggende vrangforestillinger

I den grad Blairs og Johnson-regjeringens kjernefysiske retorikk kan virke fjernt plassert fra hverandre, uttrykker de samtidig en viktig kontinuitet. Begge brukte atomvåpen for å fortelle overdrevne historier om Storbritannias sentrale plassering i verdenspolitikken. På samme måte som Storbritannia under Blair brukte atomvåpenpolitikk til å skryte av egen lederrolle i den globale nedrustningen, skryter en 2021-utredning av hvordan landets atomvåpen og andre kapasiteter kan gjøre det til «den ledende europeiske allierte i NATO». Ganske visst har Storbritannia alltid brukt i overkant mye kunstnerisk frihet i historiene som blir fortalt om landets atomvåpen. Thatcher hevdet for eksempel under valgkampen i 1987 at britisk nedrustning ville være ens med «sprekker i Atlanterhavspaktens hjørnesten». Likevel var det eneste beviset for NATOs støtte til Storbritannias atomvåpen som myndighetene kunne fremvise, selv midt under den «andre kalde krigen», en kjapp referanse i Ottawa-erklæringen fra 1974. Faktisk så tenderer NATO-land heller mot å tolerere Storbritannias atomvåpen, heller enn å fremheve dem. Dette foregår i stillhet, noe som betyr at Storbritannias kjernefysiske vrangforestillinger får passere ukorrigert blant venner.

Da er det ikke noe rart at Storbritannias fortellinger fra det 21. århundret vedblir like søkte. Storbritannia hevder at atomvåpenarsenalet deres bidrar til å «garantere vår sikkerhet og sikkerheten til våre allierte» ved å avskrekke en «hel rekke med fremmedstatlige atomtrusler fra alle retninger». Likevel, hvis det er utbredt skepsis til USAs vidstrakte avskrekkelse – som kjent stilte Charles De Gaulle spørsmål om hvorvidt USA virkelig var villig til å risikere San Francisco for å redde Paris - er i hvert fall tanken om at Storbritannia ville risikert Londons utslettelse for å beskytte Oslo, ren fantasi. Som Storbritannias ledende avskrekkelsesekspert, Lawrence Freedman, uttrykte det, er 2021-utredningen tilsiktet tvetydig «om nøyaktig når, hvordan og til hvilken grad [Storbritannia] ville vurdert å bruke atomvåpen», antagelig «fordi klarhet ikke nødvendigvis ville virket betryggende på allierte».

Et viktig poeng er hvordan den «strategiske tvetydigheten», kombinert med diplomatisk taushet hos Storbritannias allierte, i lang tid har gitt Storbritannia fripass til å overdrive egne atomvåpens rolle, og i forlengelse av dette: Storbritannias rolle i verden. Tvetydigheten baner vei for Storbritannias heltefortellinger om avskrekking av fiender på NATOS vegne i fortid, nåtid og framtid, og reproduserer på den måten en slags mindre, britisk variant av den såkalte «kjernefysiske freden» (korrelasjon), som sikkerhetseksperter stundom debatterer.

Siden atomvåpen sies å virke uten å bli tatt i bruk, kan heldigvis aldri deres hypotetiske effekt bevises, hverken den ene eller den andre. Dermed begrenses Storbritannias fortellinger kun av myndighetenes fantasi og tilhørernes gode tro. Det er åpenbart at de fleste av disse fortellingene neppe får ben å gå på, men det spiller ingen rolle for deres innenrikseffekt. Selv om Storbritannias atomvåpen slettes ikke er NATOs hjørnesten, er de likevel et verktøy i vedlikeholdet av Storbritannias vrangforestilling om egen storhet. Til sist kan de som leter etter et strategisk rasjonale for å øke Storbritannias arsenal, fortsette å lete, men fornuftige observatører bør notere det som enda et symptom på Storbritannias dysfunksjonelle innenrikspolitikk og langtids-identitetskrise.

Paul Beaumont er seniorforsker ved NUPI, og forfatter av boken Performing Nuclear Weapons: How Britain Made Trident Make Sense, som utgis den 24. mai. Paul har en Ph.D. i internasjonale relasjoner/International Environmental Studies and Development fra NMBU, og har publisert en rekke artikler om britisk innenriks- og utenrikspolitikk.

Powered by Labrador CMS