Det er 30 år siden atomvåpen ble fjernet fra USAs hangarskip – de er neppe tilbake

Amerikanske hangarskip i norske farvann hadde vi mer av for 40 år tilbake enn i dag, og da hadde de atomvåpen om bord, og flere typer fly som kunne levere dem. Det har de nok ikke nå, med mindre Pentagon og hele det militære apparat har klart å holde hemmelig gjennom tre decennier, at de har lagre for atomstridshoder om bord på hangarskip, med all den krevende logistikk, sikkerhetstiltak, spesielt dedikerte og trente mannskaper, drill og øvelser med mer som det fører med seg.

Titusenvis av befal og mannskaper måtte i tillegg ha klart å holde tett om dette. Nei – disse stridshodene forsvant etter opphøret av den kalde krigen – det siste i 1993. De ble altså fjernet for cirka 30 år tilbake, og vår forsvarsminister hadde derfor rett i det han sa i NRK-programmet Debatten 25. mai i anledning besøket i Oslo av hangarskipet USS Gerald R. Ford.

Han kunne godt ha formulert seg mer utfyllende og presist, kanskje – det får hans rådgivere i departementet ta på seg skylden for. Vi kunne nærmest få inntrykk underveis i programmet av at amerikanerne hadde lagt igjen atomvåpnene i Norfolk fordi hangarskipet skulle besøke en norsk havn.

Et diplomatisk kunststykke

At amerikanerne her, som på andre områder, ønsker å opprettholde tvetydighet, er så, men det står etter min mening ikke til troende at atomstridshoder er tilbakeført på hangarskipene, om man analyserer alle relevante faktorer, som jeg har nevnt en del av ovenfor.

I 1975 hadde vi en episode da hangarskipet USS Nimitz ble nektet besøk i Oslo, ikke med begrunnelse i høy sannsynlighet for atomvåpen om bord, men i at det hadde atomreaktor som fremdriftsmaskineri; det kunne jo gått på grunn og blitt skadet, med radioaktivt utslipp som følge av skaden, var argumentene den gangen. Der og da unngikk regjeringen å forby besøket med begrunnelse at den antok at det var atomvåpen om bord.

Mye hoderysting hos allierte, og daværende statsminister Trygve Bratteli tok et nødvendig grep som fikk navnet hans knyttet til et diplomatisk kunststykke: en erklæring som skulle kunne gi et tilforlatelig grunnlag for å håndtere besøk av marinefartøyer som antagelig hadde atomvåpen om bord.

Den såkalte Bratteli-erklæringen lød omtrent slik: Norske myndigheter forutsetter at et fremmed lands krigsskip som anløper en norsk havn ikke har atomvåpen om bord, og legger til grunn at allierte og andre atommakter respekterer denne forutsetningen. Som å høre forsvarsminister Gram, altså.

Hengende i løse luften

I og med at et annet lands marinefartøy har immunitet i henhold til folkeretten når det ligger i norsk havn, kan det ikke inspiseres, og Bratteli-erklæringen var klokt utformet i relasjon til både dette og den praksis som gjelder blant Nato-land som disponerer atomvåpen at de verken bekrefter eller benekter når de får spørsmål om det er atomvåpen om bord. Men Gram kunne altså vært mer utfyllende i sitt svar, og gitt et historisk tilbakeblikk.

Programlederen burde også ha bedt om kilde for det som ble sagt av en sjøoffiser i samme TV-program, at det er normalt at amerikanske hangarskip har atomstridshoder om bord når de legger ut på et lengre tids oppdrag. Det hadde vært interessant å vite, men en eventuell kilde for dette kan trolig ikke røpes, og da henger jo uttalelsen litt i løse luften. Snarere er det lett tilgjengelige kilder på at amerikanerne i lys av den våpenteknologiske utvikling og endringene i stridskonsepter ser seg bedre tjent med å ha taktiske atomvåpen knyttet til US Air Force enn US Navy.

Seiler ikke alene

Nå forholder det seg ikke slik at et amerikansk hangarskip seiler alene; det er en liten armada av fartøyer som følger det og kan beskytte det mot konvensjonelle så vel som atomstridshoder levert med torpedoer, missiler eller hypersoniske glidere. Det eneste jeg kan tenke meg av våpensystem med atomstridshode i denne armadaen måtte være en type dypvannsbombe eller -torpedo som eventuelt skulle kunne stanse en russisk monstertorpedo som bærer det prangende navn Poseidon, med et to megatonns termonukleært stridshode.

USS Gerald R. Ford

Sean sover på lugar med 70-80 personer

Vel å merke, om en slik torpedo skulle bli noe mer enn et fantomvåpen som Putin bruker i sin skremselspropaganda. Den ville, om den kom løs fra beddingen, kunne bevege seg over ubegrensede avstander med 70 knops fart og på ekstreme dyp. Men å deployere atomstridshoder på eskortefartøy for å kunne stanse en slik torpedo er vel lite sannsynlig. Det utvikles nok andre motmidler.

De aktuelle amerikanske, taktiske atomvåpen er i all hovedsak bomber – oppgraderte versjoner av B61 - som kan føres av ulike typer kampfly i Nato-land, også F-35 når det er rigget for det. Det er lagret slike våpen i Belgia, Nederland, Tyskland, Italia og Tyrkia – cirka 200 totalt. Stridshodenes sprengkraft er basert på det amerikanerne kaller Dial a Yield, som for en moderne utgave av B61 kan gi alt fra 0,3 til 80 kilotonn sprengkraft.

Én times tidsramme

Russland har til sammenligning cirka 2000 taktiske atomstridshoder som kan leveres fra fly og landbaserte plattformer. Det hører med i bildet at USA og øvrige stormakter i sterkt økende tempo utvikler langtrekkende presisjonsstyrte missiler, med og uten hypersonisk hastighet, som leverer kraftige, konvensjonelle stridshoder mot målobjektene.

Atomstridshoder i ikke-strategiske våpensystemer kan synes å være på vei ut i Nato-land, mens slike våpen er en del av den gjeldende militære doktrinen i Russland, hvor det står at de kan brukes dersom fedrelandets territorium og statens eksistens er truet i en krigssituasjon, eller for å eskalere en stridssituasjon så kraftig at motstanderen gir opp.

Naboblikk

Finnene sluttet aldri å stirre med uro på Putins rike

Kina er et litt ubeskrevet blad i denne sammenheng, men har som erklært mål å komme på høyde med USA i militær slagkraft, både konvensjonelt og kjernefysisk. I USA er et strategisk konsept som kalles Conventional Global Strike (CGS) under utvikling. Det vil si, konseptet har egentlig vært av og på agendaen i Pentagon siden 1982, men har fått ekstra moment de siste årene. «Prompt» legges noen ganger til foran «Global», og indikerer at det som skal slås ut skal skje innenfor en tidsramme på én time.

Nå seiler USS Gerald R. Ford langs norskekysten, og jeg krysser fingre for at hangarskipet ikke beveger seg særlig lengre nord enn til havområdet utenfor Troms. Selv om den russiske Nordflåten ikke er hva den var i sovjettiden, vil alarmen gå og vi kan oppleve at russiske marinefartøyer og fly rykker ut med ubehagelig nærkontakt og «knuffing» som følge dersom denne amerikanske «militærbasen på kjøl» kommer for nær russernes sensitive transittområde og baser for strategiske ubåter. Jeg regner med at norske myndigheter har hatt et sterkt ord med i planleggingen og derved av fellesøvelsens geografiske begrensning.

Skipssjef i selvmordsmodus

Til slutt må jeg fortelle en selvopplevd historie som har relevans til det tema jeg har tatt for meg her. Jeg var i egenskap av statssekretær i Forsvarsdepartementet invitert om bord i et amerikansk hangarskip som deltok i en Nato-øvelse i august 1985. Å stå på broen ved siden av skipssjefen på USS America mens kolossen fosset innover Vestfjorden, var en opplevelse av det slaget som fester seg godt i minnet.

Om hangarskipet med sitt enorme dekk og 75 pent parkerte fly var et imponerende skue, var naturomgivelsene mer imponerende, og mektigere – så mektige at de så ut til å kunne svelge hangarskipet der det fosset innover i en fjord som ble stadig smalere.

Jeg er ganske rolig av natur, men må innrømme at jeg hadde vært innom tanken om en skipssjef i selvmordmodus, da viseadmiralen med stolt mine, og antydning av et lurt smil, sa (det sitter liksom klistret i minnet): «Sir - what you are about to see now, is a maneuver very seldom done – it’s a tremendous strain on the ship, you see». Og så ga han følgende kommando: «Starbord engines full power forward, port side engines full power in reverse!», og kolossen snudde på femøringen – riktignok med sterke protester i form av skjelvinger gjennom skroget, men uten å kaste av seg et eneste fly. Dekket forble i vater. På dekket sto forresten flere fly av typen A6 Intruder, som var rigget for å levere bomben B61.

Hadde denne manøveren vært gjennomført med USS Gerald R. Ford på samme sted, med sin 337 meters lengde, tror jeg det hadde gått med noen båtnaust langs Vestfjorden.