Meninger

ARTILLERI: En hund går forbi granater tilhørende en ukrainsk avdeling i en landsby i nærheten av frontlinjen i Donetsk. Bildet er datert 2. juni.
ARTILLERI: En hund går forbi granater tilhørende en ukrainsk avdeling i en landsby i nærheten av frontlinjen i Donetsk. Bildet er datert 2. juni.

Forutsetninger for våpenhvile i Ukraina

Så lenge en av de krigførende parter har fremgang skyves målet om å få slutt på kamphandlingene ut i tid.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det burde selvsagt vært så enkelt som at alle parter som er involvert i denne ulykksalige krigen hadde som mål å få en slutt på kamphandlingene så snart som mulig.

Så lenge en av de krigførende parter har fremgang skyves et slikt mål ut i tid.

Tapene er enorme og økende, både i død og lidelser for mennesker og i form av bysamfunn og infrastruktur som legges i grus. Det er særlig russernes overlegenhet i rakett- og artillerisystemer med stor rekkevidde som nå preger stridsbildet.

Ukrainerne har smått med tilsvarende våpen, og russerne kan stå utenfor rekkevidde av ukrainernes skyts og hamre løs. Det utvises en ufattelig utholdenhet i de ukrainske styrkene, og evnen til å prioritere ressursinnsatsen er også imponerende i den pressede situasjon ukrainerne befinner seg.

Ser mot Kherson

Medier fremstiller det som skjer i Luhansk-regionen som et ukrainsk nederlag etter at russiske styrker stormet og erobret byen Sievierodonetsk 1. juni, den siste viktige by og «lomme» i regionen som har vært under ukrainernes kontroll.

Ved nærmere øyensyn kan det heller se ut til at russerne har slått inn en åpen dør. President Zelenskyj og hans krigsråd synes å ha gjort en kalkulert og ordnet retrett for å kunne overføre ressurser til et viktigere frontavsnitt.

Lenger syd står russerne på vestsiden av elven Dnepr, og kontrollerer den strategisk viktige byen Kherson, som ble angrepet allerede ved invasjonens start 24. februar og som falt primo mars. De frigjorte ressursene i Luhansk-regionen settes nå inn i en offensiv for å gjenerobre Kherson.

Åpenbart en klok disponering, og den kan peke i en gunstig retning om målet er å etablere en situasjon «på bakken» som gjør at begge krigførende parter begynner å ane at utsiktene til seier på slagmarken er i ferd med å fordampe. Det vil si: En reell seier er én ting, en situasjon som med en viss «omskriving med to do» kan fremstilles som seier kan være noe annet.

KISSINGER: Den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger avbildet i 2018 under et besøk i Kina.
KISSINGER: Den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger avbildet i 2018 under et besøk i Kina.

Kissingers advarsel

Det er fortsatt et stykke frem til en slik situasjon kan bli etablert, men om USAs og viktige Nato-lands ledere kunne samordne seg og påvirke Ukrainas ledelse til å følge en omforent strategi, burde det være innen rekkevidde å etablere en slik situasjon.

Går det lengre tid enn et par-tre måneder før våpnene stilner kan det bli slik 99- åringen Henry Kissinger sa i sin tale til The World Economic Forum i Davos 23. mai, at konflikten mellom Russland og Ukraina vil forandre den verden vi kjenner.

Partene må bringes til forhandlingsbordet innen et par måneder, sa Kissinger, om vi skal unngå at Russland blir fullstendig og varig isolert fra Europa og søker permanente allianser andre steder.

Det vil sette oss mange tiår tilbake, med en ny kald krig-type diplomatisk avstand, sa den gamle realpolitikeren.

Og hva er det som må til?

Jo – selv om det høres krigersk ut i et budskap som skal peke mot våpenhvile og forhandlinger - de ukrainske styrker må tilføres tyngre våpen, primært rakett- /artillerisystemer med tilstrekkelig rekkevidde til å beskyte russisk artilleri som i dagens situasjon «i ro og mak» kan pøse på med raketter og granater uten å måtte flytte kanoner og plattformer, fordi de er utenfor rekkevidde av ukrainsk kontrabeskytning.

Ildledelse

Men ukrainerne kan ikke skyte i blinde, og trenger derfor også elektronisk utstyr for ildledelse, blant annet radarer for å lokalisere russiske artilleristillinger som de beskytes fra. Det vil tvinge russerne til stadige omgrupperinger av skyts og plattformer med helt andre krav til planlegging, ledelse og, ikke minst, krevende logistiske tiltak for å flytte på og bringe frem raketter og granater til de nye stillingene. (Dette forhold hadde jeg ikke tenkt på før generalene (p) Sverre Diesen og Arne Dalhaug nevnte det i en samtale vi hadde 1. juni).

Russerne har åpenbart meget store lagre av ammunisjon til sitt langtrekkende artilleri, og ukrainerne må få hjelp til å holde det gående i det vi forhåpentligvis kan se for oss som mer likeverdige artilleridueller i tiden fremover.

Nå kommer artilleri- og rakettsystemer med større rekkevidde, primært fra USA (HIMARS), men også fra en rekke andre land. Noen av våre «pensjonerte» M109 155 mm selvdrevne skyts er også på vei. Rekkevidden blir nå opp mot 80 km for ukrainerne.

Men skytset kommer med noen underlige begrensninger.

Uakseptable våpen for Putin

Etter at president Biden måtte gå noen runder med Kongressen ble det bestemt at Ukrainas ledelse må garantere at våpensystemene ikke skal brukes til å beskyte mål på russisk territorium. Håpløst, selvsagt – militært sett - men det kommer på kontoen for en politikk som skal balansere forholdet til Putins psyke.

Det skytset som nå sendes til Ukraina står nemlig på en liste over våpen som Putin anser som uakseptable for levering, og kan føre til kraftige reaksjoner om de likevel leveres.

Satt på spissen skal altså russerne kunne beskyte mål i Ukraina fra posisjoner på eget territorium, uten av ukrainerne får lov til å skyte tilbake. I praksis vil nok dette bli tolket som at ukrainerne ikke skal beskyte mål på dypet av russisk territorium, og som ikke er artilleriposisjoner eller ramper for raketter som avfyres mot mål på ukrainsk jord.

Det viktige i denne tegningen er at den russiske fordel med langtrekkende artilleri og rakettsystemer kan bli tilnærmet nullet ut, og føre til at russernes offensiv i deler av Donbassregionen kan demmes opp for og etter hvert stanses fordi kostnadene ved å fortsette rett og slett blir for store i forhold til de resultater som kan oppnås.

Og det er faktisk mulig at kontroll med mesteparten av Donbass-regionen er seier god nok for Putin.

Må ikke gape over for mye

Og så må Ukrainas president bli litt mer stabil i sine erklæringer om hva som er seier for de ukrainske styrker. At han nå allokerer ressurser i en offensiv for å kaste russerne ut av Kherson og helst tilbake over Dnepr, og derved ødelegge et gunstig utgangspunkt for Putins ambisjon om å presse videre mot Odesa og Transinistra, er en strategisk klok handling som kan ende med en seier som for ham bør være nok til å gå for en våpenhvile, og ikke gi appetitt på å gape over for mye.

Etter tilbaketrekningen i Luhansk var han kjapt ute med å erklære at «vi kommer tilbake, og hele Donbass skal tilbake til Ukraina». Noen må snakke med Zelenskyj, og det bør helst være en utsending fra Det hvite hus, og få ham til å stabilisere retorikken for et mer realistisk og pragmatisk løp fremover.

Når dette er sagt om Zelenskyj bør en pekefinger også rettes mot en mektigere president. Bidens utbrudd om Putin som «killer» og «slaughter», som ikke bør inneha en maktposisjon som tillater ham å begå slike forbryterske handlinger som vi ser i Ukraina, blir naturlig nok i Kreml tolket som at USA går for regimeskifte i Russland.

Kan gå år

USAs og Natos tilbakeholdenhet ellers, konkretisert med et tidlig nei til flyforbudssone over Ukraina og senest til de restriksjoner som legges på ukrainernes bruk av artilleri- og rakettsystemer, kan forhåpentligvis likevel representere en bro over til et fredsspor når situasjonen «på bakken» får preg av stillingskrig; og at å fortsette vurderes å koste mer enn det smaker.

Begge parter kan si at de har oppnådd nok til at en våpenhvile kan friste.

Kall det gjerne en «gilded bridge», som i 1989, da Sovjetunionen skulle unngå å ikke miste ansikt helt og holdent ved å trekke seg ut av Afghanistan (se Dominic Tierneys artikkel om dette i Foreign Affairs 24. mai).

Fra en våpenhvile inntreffer kan det være langt frem til en avtale blir inngått med de garantier og forpliktelser som hører med. Det kan gå år.

I USA kommer nok en ny president inn i Det hvite hus i januar 2025 – det kan bli Donald Trump - og kanskje sitter despoten Vladimir Putin da fortsatt ved makten i Kreml. Det situasjonsbildet er til å miste nattesøvnen av.

Men uansett hvor langt det måtte være frem til en fredsavtale – alle er tjent med at vi kommer over i våpenhvile og fredssporet for Ukraina. Følelser og hybris må vike for fornuft og måtehold - så snart som mulig!

Powered by Labrador CMS