Ukrainsk frigjøring langs to spor

Gjennom 2022 evnet ukrainsk militærmakt og sivil-militær motstand å presse Russland ut av tre områder i Ukraina. Ukrainsk militærmakt og folkelig motstand gjorde at de russiske styrkene måtte trekke seg ut av store territorier rundt Kyiv i mars. I en overraskelsesmanøver muliggjort av ukrainsk operasjonell finesse og russisk svak befestning rundt deler av frontlinjen gjorde at ukrainske soldater raskt rykket gjennom den russiskkontrollerte frontlinjen i Kharkiv-oblast og frigjorde store territorier der i september.

En blanding av folkelig motstand og ukrainske målrettede angrep mot russiske troppekonsentrasjoner og militære mål la et viktig grunnlag for frigjøringen av Kherson i november. Alle disse fikk fortjent stor oppmerksomhet. Men parallelt med disse synlige motoffensivene har ukrainerne systematisk forsøkt å svekke grunnlaget for Russlands krigføring i Ukraina.

Forsyningslinjer og partisanaktivitet

De har gjort dette på særlig to måter. For det første, angrep mot militærbaser og kritisk infrastruktur langs store deler av frontlinjen og i bakre områder. Fellestrekket for slike operasjoner har vært å true russiske forsyningslinjer fram mot områder nært fronten, slik som var siktemålet ved sprengning av Kerch-broen mellom Russland og Krym og andre broer i Sør-Ukraina. Ukrainerne har også angrepet troppekonsentrasjoner.

Her har vestlige våpensystemer som leverer presisjonsild – som HIMARS artillerisystemer – vært viktige, men er samtidig bare et eksempel på hvordan vestlige våpensystemer i kyndige ukrainske hender bidrar til økt stridsevne. Selv om russiske handlingsmønstre i noen grad er har tilpasset seg dette har systemene gitt ukrainerne et varig fortrinn. Dette viser viktigheten av vestlige våpensystemer på krigens gang. Ukrainernes innbitthet på å holde Bakhmut by skyldtes delvis politiske signalering, men kan også leses som tilsvarende forsøk på å svekke russisk stridsevne relativt til seg selv.

Kronikk

Norge trener utenlandske soldater – det forplikter

For det andre har ukrainsk partisanaktivitet svekket både russisk evne til å gjennomføre offensive operasjoner og kontrollen over territoriene man allerede okkuperer. Disse to tingene henger sammen. Sivil motstand og partisanaktivitet – inkludert attentater – gjennomføres fra Kherson, Krym og Melitopol i sør til Donetsk i øst, og skaper usikkerhet og utmatter ansatte i okkupasjonsmyndigheten og russiske tropper.

Det binder opp russiske ressurser til tvangsadministrasjon og overvåkning av russiskokkuperte områder. Ikke bare FSB og nasjonalgarden (Rosgvardia), men også GRU brukes til sikringstiltak og befolkningskontroll på russisk-okkupert område av Ukraina. GRU-enhetene kunne ellers spilt en rolle nærmere fronten.

Partisanenes viktigste oppgaver er likevel knyttet til overvåking av militærbaser og troppeforflytninger, særlig ved hjelp av droner. Disse bistår også ukrainske militære i planleggingen og gjennomføringen av operasjoner – slik som i Kharkiv i fjor høst. Strategier som nytter presisjonsild og partisaner til å svekke russisk danner en baseline i ukrainernes handlingsmønster. Men det er likevel massiv bruk av regulær militærmakt som er avgjørende. Når den eller de neste ukrainske motoffensivene vil finne sted vet vi ikke. Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte nylig at av utstyret Ukraina ble lovet ved årets start er nå mer enn 1500 pansrede kjøretøy og 230 stridsvogner levert.

Overraskelsesmoment

Videre er ukrainske motoffensiver avhengige av at bakken er tørr nok til at stridsvogner og annet pansret kjøretøy kan bevege seg relativt fritt, og at artilleri kan flyttes rundt. Endelig må ukrainerne ha trent opp nok ekstra personell. Ukrainerne har gjennomført mobiliseringer over tid og har i det stille trent opp disse de siste månedene. Det er sannsynlig at de tre faktorene værforhold, materiell og personell må være ivaretatt før ukrainerne gjennomfører motoffensiver. Utover det har det vært en integrert del av ukrainsk militær adferd – som vist i motoffensivene både i september og november i 2022 – å overraske, og dette gjør det umulig å spekulere utover dette i akkurat når offensivene vil komme.

Vektleggingen av overraskelsesmomentet deler ukrainerne med sovjetisk og russisk tankegang om krigføring, og gjør det vanskelig å si noe om hvordan en ukrainsk motoffensiv vil kunne se ut. Ukrainernes kapasitet i motoffensiver er neppe stor nok relativt til russisk forsvarsevne til at ukrainerne kan gjennomføre angrep langs store deler av frontlinjen samtidig. Mindre, men konsentrerte angrep med mekaniserte enheter bestående av stridsvogner, pansrede kjøretøy og artilleri – muligens med en eller annen form for støtte fra luften – peker seg ut som det mest realistiske scenarier.

Hvor dette eller disse angrepene vil komme kan vi ikke si sikkert, men noen områder peker seg ut. Om ukrainerne lykkes med konsentrerte angrep langs akser mot Melitopol eller Mariupol i Zaporizjzja ville dette gitt store operasjonelle og mulige strategiske gevinster for ukrainsk side, og skapt tilsvarende dilemmaer for russisk side. En suksessfull ukrainsk motoffensiv i Zaporizjzja ville skapt store problemer for russiske forsyningslinjer til Sør-Ukraina. Her er det en viss parallell til situasjonen i Kherson by under russisk okkupasjon.

Krevende dilemmaer

Dnipro-elven skilte av byen fra resten av russisk-okkupert Kherson, og skapte en barriere som kompliserte russisk logistikk. Dette utnyttet ukrainsk side til å svekke Russlands militære fotavtrykk i området. Nytteverdien av motoffensiver i sør ville vært størst for ukrainsk side, men derfor har russisk side satt inn betydelige ressurser på fortifisering i disse områdene, og satt inn nytt personell.

Områder i Nordøst-Ukraina slik som Luhansk og Donetsk vil i tråd med ukrainske målsettinger måtte frigjøres uansett, og peker seg ut som alternative områder for motoffensiver. Men også disse er bedre befestet enn da ukrainske styrket rykket inn i områdene like nord og frigjorde disse i september i fjor, og vil dessuten ikke har de samme gunstige strategiske ringvirkningene for Ukraina som en landkorridor i sør ville ha.

Ukrainerne står overfor krevende dilemmaer når fremover skal gjøre sine disposisjoner. I den siste analysen vil ukrainerne antagelig vekte antatt nytte mot sjansen for at man lykkes med det man har av kapasiteter. Om ukrainerne vil lykkes eller ei kommer an på tre faktorer.

For det første – og minst forutsigbart – flaks knyttet til værforhold og faktorer man ikke kan kontrollere.

For det andre, om man velger rett sted å slå til. Det vil si, et sted med en realistisk kalkyle på sjansen for å lykkes sett opp mot mulig gevinst. Ukrainerne får råd fra blant annet briter og amerikanere i planleggingen av operasjoner, knyttet til for eksempel beregning av ammunisjonsforbruk. Ukrainske myndigheter står i press fra både egen befolkning og utenlandske partnere om vellykkede motoffensiver.

Ukrainernes militære og politiske ledelse gjør antagelig veloverveide beslutninger. Ukrainerne har hittil vært kløktige og ikke gapt over for mye for fort hittil i krigen. At de har tatt seg tid til å trene opp personell og få på plass nytt utstyr taler for at dette bildet holder seg. Forutsetninger innen personell og materiell og planlegging av operasjoner er viktig, men man kommer ikke unna krigens uforutsigbarhet.

For det tredje, hvor gode er ukrainernes nye enheter? Militæranalytikeren Michael Kofman anslår at ukrainsk side i januar alene antagelig mobiliserte så mye som 20.000 personell. Utviklingen fortsatte i februar og mars. De ukrainske styrkene teller i dag mer enn én million personell totalt sett.

Når ukrainernes nye avdelinger de siste månedene har fått trening i bruk av vestlige stridsvogner, får de skryt for høy motivasjon og bratt læringskurve. Men for å lykkes vil ukrainsk side evne å få enheter med stor andel relativt nytt personell og materiell som både er nytt og mangefasettert til å fungere effektivt i strid. Vil mekaniserte enheter, infanteri og artilleri i samspill skape nok kampkraft til å bryte gjennom de russiske linjene?

To spor for frigjøring

Samtidig, bortsett fra i kraft av å være forsvarer er ikke utfordringene på russisk side noe mindre. Personellmessig har man mer kvantitet, men disse er jevnt over dårligere trent og ofte demoraliserte. Dette og utfordringer med kommando og kontroll kan skape store problemer dersom ukrainske styrker evner å bryte gjennom de russiske linjene. Den russiske uavhengige nettavisen Meduza rapporter at Russland nå sirkulerer en manual til den russiske pressen om hvordan ukrainske motoffensiver bør dekkes, og åpner for at disse kan ha suksess. Dette antyder at Russland selv ikke er overveldende optimistisk på egne vegne.

Nyheter

IAEA-sjef er ekstremt bekymret for Europas største atomkraftverk

Vi kan altså identifisere en ukrainsk strategi med to spor for å frigjøre eget land. En gradvis strategi der presisjonsild mot militære mål skal svekke russisk stridsevne og partisaner i sivilsamfunnet bidrar som ukrainsk etterretningskapasitet og skaper usikkerhet på russisk side. Og bruk av mekaniserte styrker for raske framrykninger og frigjøring av egne territorier. Dette er en fleksibel strategi som nytter vestlig støtte og våpensystemer, spiller på evne til planlegging og gjennomføring av operasjoner, og der operasjonssikkerhet er en integrert del.

Samtidig er den muliggjort av ukrainernes samfunnsmessige fordeler med en høyt utdannet og motivert personell og befolkningsstøtte også i russisk-kontrollerte områder. Ukrainsk atferd hittil i krigen antyder at ukrainerne ikke vil slå til før de tolker det dithen at de har en overveiende sannsynlighet for å lykkes. Denne sannsynligheten avhenger i stor grad av om våpenstøtten er tilstrekkelig omfattende.

Vi gjør lurt i å ta høyde for at russiske enheter vil fortsette å fungere – om enn med demoraliserte tropper – og at politisk kollaps i Moskva uteblir. Da vil ukrainerne måtte løpende mobilisere nytt personell videre. Dette finnes det støtte for både i samfunnet og fra politisk hold, og på kort og mellomlang sikt også befolkningsmessig grunnlag for. Men de vil også trenge langt større mengder våpen- og ammunisjonsstøtte. Den forestående motoffensiven vil tolkes som indikasjon på om ukrainerne evner å fortsette frigjøringen gitt vestlig materiell.