Kronikk
OPPLÆRING: Norge har blant annet bidratt med opplæring av ukrainske soldater som skal bruke de donerte Leopard 2-stridsvognene.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Norge trener utenlandske soldater – det forplikter
Er Norge ansvarlig for handlingene til de utenlandske soldatene?
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Hundre ukrainske soldater er ifølge Forsvaret kommet «rett fra fronten» for å utdannes innen sanitet, skarpskyting og som lagførere. Soldatene er i Norge i fire uker før de returnerer til Ukraina, og nye hundre ankommer. Utdanningen er en del av norsk militærassistanse til Ukraina i deres forsvar mot Russland.
Samtidig melder NRK at tidligere norsktrente afghanske soldater rekrutteres til russisk side i Ukraina.
Det er altså ikke utenkelig at norsktrente soldater vil kjempe mot hverandre i Ukraina-Russland-konflikten.
Scenarioet illustrerer én av flere utfordringer Norge står overfor når de trener utenlandske soldater, nemlig manglende kontroll over soldatene etter endt trening. Et spørsmål som oppstår, er hvilket ansvar Norge har.
Det internasjonale juridiske rammeverket som regulerer dette er komplisert, og det er ikke alltid enighet om hvordan det skal tolkes og anvendes.
Kan ha rettslige forpliktelser
Hvis de utenlandske soldatene er innrullert i Forsvarets struktur eller på annen måte er under norsk kontroll i folkerettslig forstand vil den norske stats plikter og ansvar være de samme som for handlingene til en norsk soldat. Verken de ukrainske eller afghanske soldatene er, eller har vært, en formell del av det norske Forsvaret. Norges utdanning er heller ikke tilstrekkelige til å utgjøre en form for kontroll som trigger ansvar for soldatens handlinger.
Norge har altså ikke et folkerettslig ansvar for handlingene til verken de norsktrente afghanske soldater som nå rekrutteres til å kjempe på Russlands side eller for de norsktrente ukrainske soldatene som snart returnerer til Ukraina.
Selv om Norge ikke kan holdes folkerettslig ansvarlig for handlingene til norsktrente soldater i Ukraina, kan staten ha rettslige forpliktelser knyttet til utdanningen.
Omdiskutert plikt
For det første har Norge en plikt å ikke oppfordre til brudd på krigens folkerett. At en slik forpliktelse eksisterer, er ukontroversielt.
For det andre har Norge en plikt til å «sikre respekt» for de fire Genève-konvensjonene og tilleggsprotokoll 1 «under alle forhold». Genève-konvensjonene med tilleggsprotokoll 1 er en sentral del av krigens folkerett og pålegger Norge sterke forpliktelser når det gjelder norske soldaters adferd i væpnet konflikt. For enkelhets skyld omtaler jeg Genève-konvensjonene med tilleggsprotokoll 1 som krigens folkerett.
Hvorvidt plikten til å sikre respekt for krigens folkerett også gjelder når Norge trener utenlandske soldater, og hvor langt denne plikten eventuelt strekker seg, er omdiskutert.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen er imidlertid meget klare på at alle stater har en plikt til å sikre at også andre stater og deres soldater respekter krigens folkerett. Ifølge Røde Kors-komiteens er plikten særlig sterk når én stat yter militær bistand til en annen. Dette kan være i form av finansiering, utstyr, bevæpning eller trening av de væpnede styrkene til en part i en konflikt. Begrunnelse for en slik sterk plikt er at staten som yter militær bistand er i unik posisjon for å påvirke handlingene til den andre statens soldater.
Sagt med andre ord: I det tilfelle at Norge trener utenlandske soldater til å delta i en væpnet konflikt har den norske stat en særlig sterk plikt til å sikre at soldatene i etterkant ikke handler i strid med krigens folkerett. Dette er kanskje særlig aktuelt når Norge nå trener ukrainske soldater, som ifølge Heimevernet, har lite militær utdanning fra før. Akkurat som med nordmenn med ingen eller liten militær utdanning kan vi legge til grunn at flertallet av de ferske ukrainske soldatene ikke kjenner reglene om hva som er, og ikke er, tillatt i krig.
De folkerettslige utfordringene står i kø
Hvis vi legger til grunn at Norge har en plikt til å sikre at norsktrente utenlandske soldater respekterer krigens folkerett, kan dette kalles en innsatsforpliktelse. Forpliktelsen innebærer at Norge må ta i bruk de midler som er tilgjengelige og rimelige for å forhindre at de utenlandske soldatene de trener senere bryter krigens folkerett.
Opplæring i korrekt våpenbruk kan være et viktig tiltak (og også en selvstendig forpliktelse under våpenhandelsavtaler). Å gi soldatene opplæring i krigens regler kan være et annet. En slik opplæring kan ikke kun basere seg på en teoretisk fremstilling av reglene, men må utgjøre en integrert del av soldatenes totale trening. Krigens folkerett er relevant innenfor sanitet, skarpskyting og for lagførere.
Et annet mulig tiltak er å sette overholdelse av krigens folkerett som vilkår for fortsatt trening. Å sette et slikt vilkår kan ses i sammenheng med en tredje selvstendig forpliktelse Norge har, nemlig å ikke medvirke til andre staters brudd på internasjonal rett. Denne plikten er i seg selv ukontroversiell, men det er uenighet om når trening av en annens stats soldater vil utgjøre folkerettslig medvirkning. Denne plikten kan også innebære at Norge må følge med på hvordan soldatene opptrer når de er tilbake i krigssonen.
De folkerettslige utfordringene står i kø når Norge yter militær assistanse til en stat som er part i en væpnet konflikt, slik som Ukraina. Selv trening av ukrainske soldater på norsk jord medfører folkerettslige forpliktelser som må forstås og tas på stort alvor. Utdanning i henhold til krigens folkerett er et stort og viktig skritt i riktig retning.
