Meninger
– Misforstått om folkerett
Gang på gang er vi blitt fortalt at Nagorno-Karabakh er folkerettslig anerkjent som aserbajdsjansk territorium, skriver Winfried Dallmann.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Påstanden blir ikke riktigere ved stadig gjentagelse.
I maktvakuumet etter den russiske revolusjonen, 1918-1920, da både Armenia og Aserbajdsjan forsøkte å bygge opp sine stater, var Nagorno-Karabakh omstridt. Da Sovjetunionen festet grepet, ble området lovet armenerne på grunn av dets overveiende armenske befolkning. Men den ble til slutt underlagt Aserbajdsjan av Josef Stalin etter press fra etterkrigs-Tyrkia.
Dette danner det tvilsomme grunnlaget for at det regnes som aserbajdsjansk territorium.
Anerkjent av flere
Med en tilsvarende tolkning av folkeretten kunne f.eks. Kosovo aldri ha løsrevet seg fra Serbia. I motsetning til armenerne i Nagorno-Karabakh, var ikke Kosovo-albanerne urbefolkningen i landet en gang. Likevel er denne løsrivelsen, for å løse den etniske konflikten, anerkjent av om lag 100 stater.
Da Nagorno-Karabakh under perestrojka-politikken i 1988 forgjeves krevde sammenslåing med Armenia, ble det massive, men ikke-voldelige protester. De ble besvart med pogromer blant armenere i aserbajdsjanske byer (Sumgait, februar 1988; Kirovabad, desember 1988; Baku, januar 1990). Oppildnete pøbler massakrerte armenske sivile samt kvinner og barn. Ofrene fikk ikke hjelp fra sikkerhetsstyrkene i flere dager – med andre ord, dette var avtalt, eller i det minste akseptert, på høyt hold.
Sammenligningen med Krystallnatten, og med Kosovo, er påtrengende.
Helt taust
Fra aserbajdsjansk side er det taust om dette. Isteden blir den senere, omstridte hendelsen i landsbyen Khodsjali i februar 1992 fremhevet ved en hver anledning, fordi da ble aserbajdsjanske sivile drept. Men dette var på brinken av krigen. Utgangspunktet var at Nagorno-Karabakhs hovedstad Stepanakert ble beskutt derfra og militante aserbajdsjanere blandet seg med sivilbefolkningen.
Folkerettsekspert Prof. Otto Luchterhandt (Univ. Hamburg) har analysert folkeretten i Nagorno-Karabakh konflikten. I motsetning til andre eksperter, kom han frem til at uavhengighetserklæringen i 1991 ble gjennomført i tråd med folkeretten. Dessuten oppfyller området alle kriterier for en de facto-stat og er dermed folkerettslig beskyttet mot militære angrep. Professor i rettsvitenskap Peter Th. Ørebech (Univ. Tromsø) har kommet til samme konklusjon.
Mitt poeng er at folkeretten på ingen måte er så entydig som man gang på gang blir fortalt. Det er maktforholdene mellom og de geopolitiske interessene blant statene som styrer hvordan den tolkes.
«En stat som ikke lengre har en virksom ordensmakt, men som overlater en minoritet til mobben har forspilt retten til å råde over denne folkegruppe. Gruppen har i en slik situasjon en unilateral adgang til løsrivelse (remedial secession)», sier Ørebech.
Ikke entydig
Mitt poeng er at folkeretten på ingen måte er så entydig som man gang på gang blir fortalt. Det er maktforholdene mellom og de geopolitiske interessene blant statene som styrer hvordan den tolkes. Sovjetunionen har etterlatt seg mange territoriale konflikter.
Dersom Armenia ikke hadde ligget i den russiske, men i den vestlige innflytelsessfæren, hadde folkeretten kanskje blitt tolket på en annen måte.
Armenerne har i årtusener vært en brikke i de store nasjoners maktspill.
De har blitt frarøvet store deler av sitt opprinnelige leveområde gjennom invasjon, krig og folkemord. De er blitt straffet hver gang de har forsvart seg. Og nå gjemmer man seg bak en ensidig tolkning av folkeretten for å kunne ta enda mer.
