Meninger

Aserbajdsjans president Aliyev uttaler at krigen ikke er over, skriver rektor Sven Erik Rise. Her ser vi tyrkiske soldater i Baku.
Aserbajdsjans president Aliyev uttaler at krigen ikke er over, skriver rektor Sven Erik Rise. Her ser vi tyrkiske soldater i Baku.

–Fornektelsen er forlengst parkert

Folkemordet på armenerne er et ubestridt historisk faktum, skriver Sven Erik Rise.

Publisert Sist oppdatert

De siste man skal høre på i denne sammenhengen er tyrkiske og aserbajdsjanske myndigheter som i årevis har brukt store ressurser på å forvrenge historien.

Det foreligger tonnevis av dokumentasjon når det gjelder folkemordet på armenerne. Samtlige medlemmer av IAGS (International Association of Genocide Scholars) har kommet fram til at folkemordet var et folkemord. Fornektelsen av folkemordet på armenerne ble endelig parkert av den tyrkiske folkemordforskeren Taner Akcam da han i 2017 etter mange års forskning kunne bevise at telegrammene som inneholdt dødsdommen til en hel rase var autentiske. Talat Pasha, den ottomanske varianten av Adolf Hitler, sendte disse telegrammene til samtlige guvernører i det ottomanske riket.

Innenfor rammen

Et hovedkriterium for å kalle massedrap på uskyldige et folkemord er at det er statlig styrt. Talat Pashas egne dagbøker viser også med tydelighet at dette var godt innenfor rammen av definisjonen på folkemord. Å påstå at dette ikke fant sted, for deretter å legge fram en rekke krigshendelser som har rammet aserbajdsjanere, vitner ikke bare om elendig kunnskap i historie, men også om dårlige forsøk på manipulasjon av historien som med letthet kan tilbakevises. Artikkelforfatterne er ikke bare folkemordfornektere, men de er også kreative når det gjelder å finne på andre folkemord som ikke har et snev av akademiske bevis i bunnen.

Artikkelforfatternes folkemordfornektelse gir i grunnen føringer på i hvilken grad man kan ta resten av deres argumentasjon på alvor.

Artikkelforfatternes folkemordfornektelse gir i grunnen føringer på i hvilken grad man kan ta resten av deres argumentasjon på alvor.

Meget kynisk

Å bruke et begrep som «Folkemordet» i Khojaly og samtidig fornekte folkemordet på armenerne er en argumentasjon som er meget kynisk. Dette er rett og slett å tråkke på 1.5 millioner mennesker som ble slaktet mellom 1915 og 1918 og alle deres etterkommere.

Man bør i det minste sette seg inn hva et folkemord er etter FNs definisjon av begrepet. Den som er interessert bør absolutt lese om Khojaly, gjerne sett fra ståstedet til forskjellige aserbajdsjanske vitner. I 1992 benyttet Nagorno-Karabakh seg av retten til å kreve selvstendighet fra Aserbajdsjan. Nagorno-Karabakh var et «oblast» innenfor en republikk i Sovjetunionen og den sovjetiske grunnlov tillot både republikker og oblaster å kreve løsrivelse dersom et flertall i befolkningen innenfor området krevde dette.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Nagorno-Karabakh var befolket av 78 prosent armenere i 1990, en nedgang fra 95 prosent etter at Stalin ga bort området til Aserbajdsjan i 1923. Armenerne var altså fortsatt i flertall til tross for Aserbajdsjans iherdige forsøk på at forandre demografien. Aserbajdsjan startet en voldsom krig i 1992 for å forhindre at det store flertallet i Nagorno-Karabakh på demokratisk måte skulle få avgjøre sin egen framtid. Armenske styrker støttet Nagorno-Karabakh, og til tross for svært lite ressurser og et jordskjelv som nettopp hadde rammet landet vant de frigjøringskrigen og okkuperte et område rundt Nagorno-Karabakh som en buffersone mot videre aserbajdsjansk aggresjon og et forhandlingskort for å få en godkjenning av Nagorno-Karabakhs demokratiske rett til selvbestemmelse.

Mange drept

Under denne krigen ble 30.000 mennesker drept, både soldater og sivile på begge sider. Nagorno-Karabakh vant sin frihet, og når man vinner en krig er det meg bekjent også vanlig å okkupere områder for å sikre seg at aggresjonen fra motparten opphører. Det er riktig at dette resulterte i hundretusenvis av flyktninger.

Men det var også noen hundre tusen flyktningersom måtte reise til Armenia fra Nakhitsjevan, Baku, Shahumyan, Sumgait og Kirovabad. Det er ikke sånn at det er bare aserbajdsjanere som led overlast i krigen initiert av aserbajdsjanerne selv.

Armenia har stilt seg åpen for en forhandlingsløsning, mens Aserbajdsjan har krevd hele området, inkludert det opprinnelige Nagorno-Karabakh, dersom de ikke skulle ta det tilbake ved å starte nok en krig. Mens Armenia har ønsket observatører fra FN velkommen til å overvåke kontaktlinjen mellom Aserbajdsjan og Nagorno-Karabakh har Aserbajdsjan nektet å godta dette.

Det har vært flere episoder med snikskyting og drepte soldater. Sørgende slektninger og mødre har det vært mer enn nok av på begge sider i konflikten. Ingen FN land har anerkjent Nagorno-Karabakh som eget land, men de aller fleste av dem har anerkjent at det foregår fredsforhandlinger om Nagorno-Karabakhs framtid, og at man ønsker at partene kommer fram til en fredelig løsning. Først da skal videre status avklares.

Armenia støtter dette, og har heller ikke anerkjent Nagorno-Karabakh. Men folkeretten er klar. Artikkelen derom selvbestemmelse står minst like støtt som artikkelen om et lands territorielle integritet. Vi har sett flere eksempler på at land som ønsker løsrivelse fra fiendtlig innstilte makter har fått anerkjennelse for dette kravet, blant annet Kosovo og Øst Timor. Med den overlast, de trusler og den retorikken armenere har blitt møtt med av Aserbajdsjan, inkludert de løgner og den retorikk som framsettes av artikkelforfatterne, ville det være nært sagt helt umenneskelig å tvinge Nagorno-Karabakhs armenere til å bo under aserbajdsjansk styre.

Voldsomme angrep

Den 27.9 2020 satte Aserbajdsjan og Tyrkia i gang voldsomme angrep mot Nagorno-Karabakh der det beviselig florerer av krigsforbrytelser, blant annet klasebomber og hvitt fosfor. To land med 90 millioner innbyggere bruker alle midler på å fjerne den siste armener fra Nagorno-Karabakh. IAGS kom medio oktober med en uttalelse som tydelig viser at Tyrkias og Aserbajdsjans intensjoner tydet på et ønske om et nytt folkemord på armenerne.

At Tyrkia skulle utgjøre en del av de fredsbevarende styrkene faller fullstendig på sin egen urimelighet.

At Tyrkia skulle utgjøre en del av de fredsbevarende styrkene faller fullstendig på sin egen urimelighet.

Et land som har stengt grensene sine til Armenia, som utøver hatretorikk uten sidestykke, som fornekter folkemord og som gjennomgående i krigen har støttet Aserbajdsjan både med våpen, militære rådgivere, syriske fremmedkrigere og jihadister har for lengst diskvalifisert seg selv som fredsbevarende.

Tyrkia har heller ikke på noe tidspunkt i krigen ønsket eller støttet noen form for våpenhvile men har stått på for i størst mulig grad å utslette armenerne fra området. Russland har ikke støttet noen av sidene i og med at Nagorno-Karabakh ikke inngår i forsvarsavtalen mellom Russland og Armenia. Argumentet om at Russland er diskvalifisert fra å vokte freden fordi sovjetiske styrker gikk in i Baku i 1990 tyder på et selektiv utvalg av de reelle historiske hendelser. Sovjetunionen sendte stridsvogner og militært personell til Baku fordi det foregikk flere pogromer mot armenere, ene og alene fordi de var armenere, både i Sumgait, Kirovabad og Baku. Sovjetunionen måtte rett og slett stoppe drap av armenere. Resultatet var uansett at hele Aserbajdsjan ble tømt for armenere.

Dette passer artikkelforfatterne på å «glemme.» Når Erik Espeset sammenligner Erdogans og Aliyevs hyllest til Enver og Nuri Pasha med Hitlers og nazistenes politikk, har han helt rett i det han gjør. EnverPasha stod medansvarlig på drap av 1,5 millioner armenere og til sammen to millioner assyrere og grekere i det ottomanske riket. Det er ikke akkurat denne type «helter» vi liker å høre at blir hyllet av presidenter som nettopp har utført grusomme krigshandlinger mot en av de gruppene som ble utsatt for folkemord mellom 1915 – 1918.

Ikke over

Aserbajdsjans president Aliyev uttaler at krigen ikke er over og han gjør krav på Syunik, Sevansjøen og Armenias hovedstad Jerevan. Var det ikke det samme Hitler gjorde da han krevde Tsjekkoslovakia og Polen? Det er for øvrig vanlig argumentasjon fra aserbajdsjansk side å snu problematikken og framstå som ofre i en hver sammenheng.

Jeg ser at forfatterne her føler seg mobbet, er utsatt for trakassering og så videre. Det kan hende de gjør det. Men ta en titt på hvilken trakassering som har foregått mot dem som ikke deler aserbajdsjanernes forkvaklede syn på denne krigen, på andre pogromer mot armenere, på at Nagorno-Karabakh skulle være aserbajdsjansk eller på folkemordet som fornektes. Da først vil man kunne finne fasiten på hvem som vinner premien for trakassering og mobbing.

Jeg måtte personlig sitte i timevis og slette aserbajdsjanere på min private Facebook-konto som trakasserte meg og mine armenske venner på det groveste dersom jeg skrev hva jeg mente om krigen.

Powered by Labrador CMS