Meninger
Hvorfor skal Forsvaret delta på Pride?
I Forsvaret jobber vi i team, og vi vil alltid være avhengige av hverandre for å løse oppdraget. Da må vi bygge gode lag, og skape et arbeidsmiljø som er inkluderende.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Natt til lørdag hang jeg opp regnbueflagget på balkongstangen utenfor huset. Min bedre halvdel, og flere gode venner, trygge, heldigvis. De hadde gått hjem fra utestedet før angrepet skjedde. I året hvor vi feirer at det er 50 år siden homofile handlinger ble avkriminalisert, på dagen som skulle sette rekorden for paraden, både for Oslo Pride og for Forsvarets deltakelse, ble de offisielle markeringene for mangfold og likeverd avlyst.
Tankene har vært mange i helgen. På de som mistet livet sitt. På de som har mistet sine kjære. På de som var der, som fryktet for sitt eget liv, og på de som var redde for livene til de de er glade i. På beslutningen om å avlyse paraden. Og på minner om tidligere års erfaringer, på deltakelsen for Forsvaret, og på hvorfor vi går i paraden. Lørdagens hendelser var personlige, selv om jeg ikke var til stede i Oslo. I over halve livet mitt har jeg vært engasjert i kampen for skeives rettigheter. Da berører angrepet på et personlig plan. Kanskje var det akkurat på lørdag vi hadde trengt den paraden?
Felles verdier
Da jeg var 16 år ble jeg en del av det skeive miljøet. Dette ble mitt første møte med frivilligheten. Flere av de skeive vennene mine møtte motstand hjemme og i samfunnet. Alt fra foreldre som ikke aksepterte, til vold og skjellsord på gata. Motstanden mange av vennene mine møtte vekket et mangeårig engasjement i meg hos organisasjonene FRI og Skeiv Ungdom. Vi var ulike mennesker, med ulik tro, ulik politisk tilhørighet, ulike bakgrunner, fra forskjellige steder i landet – men til felles hadde vi kjærligheten og ønsket om å bidra til et inkluderende og godt samfunn. Det var en sterk tilhørighet – og et miljø og en storfamilie som klarte å samles om felles verdier, på tross av ulikhetene som skilte oss.
Engasjementet gav også erfaringer. I 2007 fikk jeg være med som en av flere internasjonale observatører til Riga Pride. Det var en skjellsettende opplevelse. Pride-paraden var satt til en inngjerdet park midt i byen – og rundt hele parken stod det hundrevis av politifolk i ring som holdt enda flere motdemonstranter unna. Hundrevis av folk ropte skjellsord, hyttet med nevene, og kastet stein, hundebæsj og andre gjenstander mot deltakerne i paraden.
Markeringen med musikk og appeller etter paraden ble avbrutt da det ble kastet Molotov cocktails inn i folkemengden, og alle deltakerne og observatørene ble jaget inn i ventende busser av politiet – og kjørt til tilfeldige steder spredt rundt i byen og sluppet av. Hele den helgen gikk jeg og leiet hender med en kamerat.
Langt på få år
I dag jobber jeg i en annen storfamilie – en organisasjon som samler ulike mennesker, med ulik tro, ulik politisk tilhørighet, og ulike bakgrunner, fra forskjellige steder i landet – med det til felles at vi har en vilje og et ønske om å forsvare fellesskapet.
I starten av min tjeneste i Forsvaret var vi flere som innså at Forsvaret ikke tok ansvar for å fremme eget mangfold, og virkelig synliggjøre forståelse for hva slagordet «For alt vi har. Og alt vi er» faktisk innebar. Vi stod på barrikadene, skrapte på dørene, arrangerte Forsvarets deltakelse i Pride på egenhånd, og sakte men sikkert tok Forsvaret ansvar selv, og arrangerte til slutt både stand på festivalen, og deltakelse i paraden. I fjor sommer vaiet regnbueflagget for første gang fra Forsvarets flaggstenger i Pride-måneden juni. Det var en utrolig stolt opplevelse. Forsvaret jobber nå organisatorisk med gender og mangfold på et helt annet nivå enn tidligere. Vi har altså kommet langt på få år.
Samtidig kommer jeg aldri til å glemme debattøvelsen på befalsskolen hvor det skulle debatteres for og mot uniformert deltakelse i Pride-paraden, uten at instruktørene ved øvelsens slutt gjorde det klart at det var ok å bære uniform i paraden.
Nervøsiteten da jeg som kadett første gang meldte Forsvaret på som deltaker i paraden, og frykten for om eksponeringen jeg utsatte meg for var et karrieremessig bomskudd. Stoltheten da en kollega fra TMBN på kvelden året etter takket oss for at vi gikk i paraden, og tristheten da han sa at han ikke turte å gå sammen med oss fordi han var i skapet på jobb. Skuffelsen da personaldirektøren i Forsvaret sa nei til å understøtte den frivillige deltakelsen vi organiserte. Oppgittheten over kolleger som sterkt og klart i befalsmessa uttalte at de ble kvalme av å se to menn kysse, men at to damer var helt innafor. Frustrasjonen over hvor lett ordet homo slenges rundt som skjellsord, selv om det brukes ubevisst.
Et tydelig standpunkt
Forsvarets deltakelse på Pride handler om kjerneverdiene våre, om å synliggjøre at vi er en organisasjon med respekt for mangfold. For Forsvaret er fullt av skeive, både ansatte og vernepliktige. Vi flyr flyene våre, vi seiler både over og under havoverflaten, vi kjører stridsvogn, reparerer og vedlikeholder materiell, sikrer infrastrukturen vår, jobber i stab, gir sjelefred, og leger sår, for å nevne noe.
Ved å delta på Pride tar Forsvaret ansvar for å fremme verdiene organisasjonen står for, og anerkjenner samtidig de som viste mot og gikk foran lenge før Forsvaret som organisasjon selv var klar. Forsvaret skal speile befolkningen, og det er helt rett at organisasjonen fremmer og jobber for likeverd. Mye av dette handler om å bygge trygghet. I Forsvaret jobber vi i team, og vi vil alltid være avhengige av hverandre for å løse oppdraget. Da må vi bygge gode lag, og skape et arbeidsmiljø som er inkluderende. Dette skaper igjen samhold, noe som er essensielt for viljen til å løse oppdraget. Men arbeidet med å bygge gode holdninger er kontinuerlig, og krever innsats fra alle.
Vi var ti stykker som gikk i paraden for Forsvaret i 2012. Til sammenligning var det i 2019 over 100 deltakere fra Forsvaret. Angrepet har, uavhengig av motiv, synliggjort at samfunnet vårt fortsatt har en vei igjen å gå. Kritikken mot Pride, og ikke minst mot Forsvarets deltakelse, har synliggjort at vi ikke er der vi bør være.
Ytringsfriheten står, og skal stå, svært høyt. Den er en av de verdiene vi er så stolte av å forsvare. Samtidig trengs det at sterke røster taler imot når det manes opp til frykt og uro. Forsvarets deltakelse i Pride landet rundt er nettopp en slik sterk røst. Det tydelige standpunktet på verdiene våre gjør meg stolt av å jobbe i Forsvaret. Jeg gleder meg til å gå i paraden med Forsvaret ved neste anledning.
For alt vi har. Og alt vi er.
