Trygge arbeidsmiljø bygges ikke på ønsketenkning

Færre enn før anbefaler kvinner å søke seg til Forsvaret, viser en undersøkelse Norstat har gjort for NRK. Det er trist å høre for meg som mangeårig offiser; år der vi aktivt jobbet for å øke kvinneandelen, vel vitende om at det mangfoldet er avgjørende for å utvikle Forsvaret videre. Forsvaret skal representere hele befolkningen, ikke bare halve.

Jeg har alltid tenkt jeg ville anbefale min datter å søke seg til Forsvaret. Den siste tidens opprulling av Forsvarets håndtering av seksuell trakassering får meg til å revurdere det.

«Det aller viktigste Forsvaret kan gjøre nå er å skape et trygt og godt arbeidsmiljø for alle» uttalte Frank Sølvsberg, talsperson for Forsvaret, til NRK Nyhetsmorgen 8. mars. Det er jeg helt enig i. Ikke fordi et trygt arbeidsmiljø er målet i seg selv, men fordi det er en forutsetning for at Forsvaret skal kunne nå sitt overordnede mål om trygghet for befolkningen. Å forsvare alt vi har og alt vi er.

Et trygt arbeidsmiljø

Så hvordan bygges trygge arbeidsmiljø?

En oppsummeringsartikkel av forskningen på feltet vektlegger fire ingredienser:

• Omgivelser der en kjenner støtte fra både kolleger og organisasjonen
• Hensiktsmessig tilrettelegging av arbeidet som bidrar til tydelighet og forutsigbarhet
• Relasjoner mellom ledere og medarbeidere preget av respekt og tillit
• En lærende innstilling der vi ser på våre erfaringer som læringsmuligheter.

Det siste først: En lærende innstilling handler om at vi er feilbarlige. Har vi en kultur der vi blir for opptatt av å arrestere hverandre når vi gjør feil, hemmer det vårt engasjement i arbeidet og vår frimodighet til å si fra. I min egen forskning på psykologisk trygghet i team ser jeg hvor avgjørende opplevelsen av at vi vil hverandre vel er for at teamet skal fungere.

Feilslått trygghet

Mange feiltrinn kan aksepteres under fanen av feilbarlighet. Andre ting kan ikke aksepteres om tryggheten skal være for alle.

Alt – også trygghet – har sin bakside hvis vi trekker det for langt. Der jeg på den ene siden er avhengig av gode folk rundt meg som trekker meg opp av min mentale gjørme når jeg har tabbet meg ut, trenger jeg også gode folk som korrigerer meg når jeg tråkker over streken.

Ellers kan det utvikle seg en «alt er greit»-holdning. Hvis alt skal være greit, blir til slutt ingenting greit.

Samtidig kan det være utfordrende å møte ulike typer regelbrudd med en passende reaksjon. Som leder i Forsvaret har jeg selv bommet, ved å gi konsekvenser som ødela for både trygghet og læring, og andre ganger vært for feig til å gi konsekvenser der det var på sin plass. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke alltid er enkelt.

Meniges mening:

Er det framleis kult å seie at ein jobbar i Forsvaret?

Men noe er temmelig enkelt: Om arbeidsmiljøet skal være trygt for alle, må det settes en standard der man slår tydelig ned på atferd som demonstrerer holdninger som er uforenlig med det vi står for. Enhver form for seksuell trakassering hører utvilsomt til i den kategorien.

Allikevel ser vi i flere av sakene som er avdekket at trakasseringen ikke får konsekvenser. De som begikk overgrep og viste forkastelige holdninger går fri, mens de som ble utsatt for overgrep og forsøkte si fra sitter igjen med svarteper.

Som kollega og leder er det ofte mest behagelig å se mellom fingrene på et regelbrudd. Men som fenrik Aker i Kompani Lauritzen uttrykker: Når vi har kommunisert krav og tilhørende konsekvenser, uten å faktisk følge opp med konsekvenser, er faren at kravet blir til et ønske.

Ønsker har ikke den samme effekten på min atferd som krav, og da kan jeg lett tråkke over streken en gang til. Og da har vi det gående.

Hensiktsmessig trygghet

Hva så med de andre ingrediensene for et trygt arbeidsmiljø?

Støtte er viktig for trygghet. Det koster å si fra. Når en melder fra om en uønsket hendelse eller en ukultur på avdelingen, har jeg muligheten til å være den kollegaen som ser vedkommende i øynene og anerkjenner det motet hun eller han akkurat viste. Måten vi blir møtt på når vi tør gjøre oss sårbare er avgjørende for hvorvidt vi vil gjøre det igjen.

Tydelighet er viktig for trygghet. Da vet jeg hva som forventes av meg. En kultur defineres nemlig ikke av den vanligste atferden i organisasjonen, men av den verste atferden vi er villige til å tolerere (School Culture Rewired, Gruenert & Whitaker, 2015). Hvis konsekvenser ofres på trygghetens alter på grunn av en misforstått snillhet kan vi paradoksalt nok ende opp med mindre trygghet.

Relasjoner er viktig for trygghet. Vi kan kritisere forsvarsledelsen for ikke å ha gjort nok siden de første sakene ble kjent, og mye av ansvaret ligger der. Men et trygt arbeidsmiljø avhenger av alles innsats. Det bygges – og brytes – i relasjonene på jobb. Min overordnede kan gjøre det meste riktig, men jeg kan fortsatt fint ødelegge tryggheten til de rundt meg. Trygghet er et felles ansvar.

Et forsvar for alle

Min datter burde ha de samme mulighetene som meg til å søke unike lederutfordringer i ung alder, kjenne på hva som bor i henne i møte med krevende utfordringer, og føle på oppbyggelig samhold i et «band of brothers – and sisters».

Om hun vil forsøke Forsvaret vurderer jeg å allerede i forkant trene henne opp i militær nærkamp, slik at tullinger som ikke skjønner hva samtykke dreier seg om kan få smake umiddelbare og smertefulle konsekvenser.

Men det burde jo være unødvendig i en organisasjon der respekt, ansvar og mot er kjerneverdiene.

Trygge arbeidsmiljø bygges verken på ønsker eller krav. Men krav med tilhørende konsekvenser kan være nødvendig for å sette en standard. En standard om et «trygt og godt arbeidsmiljø for alle», slik Forsvaret selv ønsker. Men da kreves det handling. Våre handlinger har en fascinerende tendens til å overdøve våre ord.