Mørke skyer i personellhorisonten

Under tittelen «Slitne forsvarsansatte har mistet troen på ledelsen» skrev Aftenposten for noen dager siden om de ferske resultatene fra den siste medarbeiderundersøkelsen i Forsvaret. Over 9000 ansatte i Forsvaret responderte på undersøkelsen. Resultatene må sies å være nedslående.

Noen av funnene i undersøkelsen som vi i Norges offisers- og spesialistforbund (NOF) spesielt bet oss merke i var blant annet den betydelige økningen i opplevd arbeidsbelastning, flere rapporter om utbrenthet enn tidligere og at én av fire (!) vil slutte i løpet av de to neste årene.

Både forsvarssjefens fagmilitære råd og Forsvarskommisjonens rapport peker på nødvendigheten av en økning av personellbeholdningen i Forsvaret. Da blir det spesielt utfordrende at vi stadig mister personell med viktig og kritisk kompetanse på grunn av tilfeldig avgang, eller svært forenklet at folk slutter før de må.

Brenner under føttene

Forsvarets HR-sjef, oberst Arnt Inge Rolland, fikk tåle kritikk av et knippe av hovedverneombudene våre for å forsøke å snakke ned omfanget av den tilfeldige avgangen. I en kronikk de skrev her i Forsvarets Forum går de langt i å antyde at HR-sjefen lukker øynene for denne problematikken når han sammenligner med andre etater og virksomheter.

Meninger

HR-sjefen: Tilfeldig avgang er krevende

NOF forholder seg til de samme tallene og den samme statistikken som HR-sjefen, men vi opplever nok at det brenner mer under føttene våre enn det han gjør. Ja, den tilfeldige avgangen som er registrert kan isolert sett fortsatt sies å være relativt lav, men verneombudene peker i sin kronikk på en sterkt oppadgående kurve med rundt 40 prosent økning de siste to årene.

Desto viktigere mener vi det er å peke på signalene vi får om fremtiden. Det bør vel være et uhyggelig omen også for Forsvarets ledelse når én av fire respondenter i medarbeiderundersøkelsen sier de vil slutte, faktisk i løpet av de neste to årene.

Kritisk lav bemanningssituasjon

Vi kan være enige om at realismen i disse tallene kan diskuteres når alt kommer til alt, men spørsmålet er likevel hvor mye avgang vi kan tåle før dette går kraftig ut over Forsvarets evne til å levere på den kampevnen og de kapasitetene vi skal ha. Hadde vi hatt en robust organisasjon med en maksimal redundans hadde dette kanskje ikke bydd på særlige utfordringer, men det er jo ikke der vi er i det hele tatt. Forsvarskommisjonen beskriver dette godt i sin konklusjon:

«Bemanningssituasjonen i deler av Forsvaret er kritisk lav. Volumet må opp snarest mulig, både gjennom økt rekruttering og tiltak for å beholde personell» (NOU 2023:14, pkt. 17.2.3).

De anbefaler konkret at antall ansatte økes med 20 prosent «innen relativt kort tid». Etter NOFs mening blir det ekstra utfordrende å få til den nødvendige personelløkningen hvis erfarne ansatte slutter lenge før pensjonsalder. Man kan opprettholde et visst volum med tilstrekkelig rekruttering, men erfarings- og kompetansenivået vil reduseres hvis vi ikke evner å holde på folk.

Forsvarssjefen beskriver også dette godt i sitt fagmilitære råd, og han sier rett ut at personell- og kompetansesituasjonen er den største risikofaktoren for utviklingen av Forsvaret. Og han sier videre:

«Forsvaret rekrutterer godt, men det er en trend at erfarent personell forlater Forsvaret til fordel for en sivil karriere. Avgangene øker behovet for utdanning og opplæring, samtidig som erfaringsnivået i organisasjonen reduseres. Dersom det ikke gjøres noe med trenden raskt, står Forsvaret overfor betydelige utfordringer med å realisere dagens struktur. Det vil også bli vanskelig å lykkes både med den vedtatte styrkingen av strukturen og en fremtidig satsing på Forsvaret.»

Tiltak for å beholde personell

Rekrutteringen er én ting, men la oss nå fokusere på beholde-perspektivet. Hvilke tiltak trengs for å holde på personellet? Vi opplever at lønns- og pensjonsspørsmål er viktige faktorer når våre medlemmer beskriver hva som styrer valget om å bli i Forsvaret eller å slutte. Motivasjonen og lojaliteten til avdelingen er det ingenting å si på, men man skal jo ha et liv også, og ofte skal man bidra noe til en husholdningsøkonomi.

Kronikk

Ta vare på dine kvinner og menn, bare slik kan oppdraget løses

Jeg kan faktisk forstå at en sersjant som har fått en lederutdanning grubler på hvorfor de i snitt skal ha en lønn på under 400.000 kroner i året (2021-tall) når for eksempel bussjåfører helt uten ansiennitet starter med en årslønn på over 406.000 kroner (ref. Bussbransjeavtalen LO/NHO 2020-2022).

På samme måte kan vi i NOF forstå de som sier at det nå er særalderspensjons-forhandlingene som kommer til å bli styrende for hvorvidt de skal gidde å bli i Forsvaret eller ikke. Å jobbe 1,4 årsverk i snitt gjennom karrieren, og samtidig bli avspist med smuler når pensjonen skal utbetales, faller selvsagt ikke i god jord. Vi har ingen tro på at regjeringen ved statsråd Marte Mjøs Persen (Ap) i spissen har viljen til å gi oss en anstendig pensjon, men i rettferdighetens navn vi skal frastå fra å konkludere før pensjonsforhandlingene er ferdige til uka.

På tide at noen våkner

Medlemmene våre provoseres av nettopp dette. Kraftig. Og vi tror ikke det er annerledes blant medlemmene i andre arbeidstakerorganisasjoner i Forsvaret. Provokasjonen blir total når Staten de tjener påstår noe så oppsiktsvekkende som at ingen er ansatt i Forsvaret for å øve, seile eller å gå vakt. Nei, dette er noe de må gjøre ut over sin ordinære stilling.

Hvorfor påstår de dette? Jo, for da slipper de å gi pensjonsopptjening for denne delen av arbeidet. Og den delen er som sagt stor. 0,4 årsverk i snitt blant de ansatte i Forsvaret, og i operative avdelinger så mye som 0,7 årsverk. Dette kommer altså på toppen av det årsverket som gir grunnlønnen deres.

Det er på tide at noen våkner. Prognosene for tilfeldig avgang ser allerede ikke bra ut, og klarer vi ikke å få en løsning på de to store pensjonsspørsmålene våre er det grunn til at det bare blir verre. De ansatte i Forsvaret fortjener bedre enn dagens ordning, og vi forstår at fristelsen til å forsyne seg av det grønnere gresset på andre siden av leirgjerdet blir stor. Er du våken, statsråd?