«Någon plats i Sverige» ble 15.000 nordmenn soldater

I løpet av de fem krigsårene flyktet 60.000 nordmenn over grensen til det nøytrale Sverige. Mange av de som rømte fra okkupasjonsmakten hjemme i Norge ønsket å fortsette kampen, men de første årene var dette ikke mulig i Sverige. Men i 1943 ga svenske myndigheter grønt lys for at militær utdanning og trening kunne finne sted. Under dekke av at dette var tropper som skulle ha politioppgaver hjemme i Norge den dagen tyskerne kapitulerte, startet et omfattende arbeid. Fordelt på 17 forskjellige plasser fikk norske menn både militært utstyr, trening og uniform.

I helgen var en liten gruppe nordmenn og svensker samlet i Furudal for å minnes. Det var i hovedsak etterkommere av polititroppsoldatene som denne gangen hadde tatt turen over kjølen til den lille bygden ikke så langt fra Mora. Fra 1943 til 1945 var over 1500 mann forlagt på de to forlegningene Tappudden og Skålmyra i Furudal.

– Viktigere enn noen gang

– Relasjonen mellom Norge og Sverige under krigen var ikke bare enkel. Særlig de første krigsårene da Sveriges ønske om nøytralitet kom i konflikt med Norges behov og ønsker i kampen mot okkupantene var vanskelige, sa Norges ambassadør til Sverige Aud Kolberg i sin åpningstale.

– Men høsten 1942 åpnet Sverige den lengste landegrensen i Europa for alle som var på flukt, vi fikk en storstilet humanitær hjelpeaksjon til en krigsrammet nabo og planleggingen av det som skulle bli kjent som polititroppene skyter fart.

Les også:

Da Norge mistet uskylden

– I de to årene som fulgte fikk nesten 15.000 stridsdyktige norske ungdommer en militær utdanning i Sverige. Både svenske og norske instruktører stod sammen om opplæringen. I 1945 ble disse troppene satt inn i frigjøringen av Norge, først i Finnmark og deretter i Narvik, Trondheim og Oslo, sa ambassadør Kolberg, som understreket den betydningen disse styrkene hadde både under frigjøringen og den fredelige avviklingen av nazi-Tysklands regime.

De bidro også til en rask oppbygning av den norske forsvarsmakten. Kolberg takket de fremmøte og arrangørene for det viktige arbeid de har gjort og gjør for at minnene og lærdommen fra andre verdenskrig ikke blir glemt.

– Dessverre er dette arbeidet viktigere og mer aktuelt enn noen gang. I dag pågår en angrepskrig midt i Europa. Ukrainas motstandskamp viser hvilke verdier det er verd å kjempe for. Demokrati, frihet og trygghet kommer ikke av seg selv, sa Kolberg.

Hun kunne fortelle at det ikke går en uke uten at polititroppenes innsats blir nevnt på et eller annet møte ved ambassaden. En god påminnelse er også den store minnesteinen med Norges takk til Sverige som ligger ved ambassaden.

Kolberg avsluttet med å si at Norge med glede ser frem til at Sverige blir et fullverdig medlem av Nato. Dette vil gi et forsterket forsvarssamarbeid i Norden og sammen vil vi bli sterkere, fastslo Kolberg.

Veteransamlinger i 20 år

Siden 1992 har den nå 90 år gamle svenske Lennart Öhnell invitert veteraner, pårørende og interesserte til veteransamlinger ved det svensk/norske kultursenteret på Furudals bruk. Her har Öhnell også bygget opp Norsk Veteranmuseum, et museum som forteller litt av historien til den norske armeen i Sverige. Også i år fikk de tilreisende oppleve et innholdsrikt program med bokpresentasjoner, kirkekonsert og andre kulturinnslag.

– For meg har alle disse årene med veteranene her i Furudal vært en fantastisk opplevelse. De første årene kunne det være flere hundre veteraner som kom hit. I dag er det deres barn og barnebarn som kommer.

– Er historien om de norske soldatene som ble kjent under navnet polititroppene kjent i Sverige?

– Ja, svarer Öhnell, men drar litt på det.

– Vi skulle nok ha brukt mer krefter på informasjon. En som virkelig har bidratt til dette er Anders Johansson som gjennom reportasjer og bøker har formidlet kunnskap om det som skjedde her under krigen. Museet her i Furudal er også viktig i arbeidet med å spre kunnskap. Det er ikke tvil om at krigen i Ukraina har øket interessen. For meg er det alltid en stor glede å få guide grupper og skoleklasser rundt om i museet – og alle er velkommen, sier Öhnell til Forsvarets forum.

I fars fotspor

Noen av de som denne helgen har tatt turen over kjølen er de fem brødrene Stein, Håvard Kjetil, Arnt og Bård Siem.

– Da vi for fire år siden ryddet på loftet fant vi i en koffert en dagbok etter far fra 1944-45, forteller Stein til Forsvarets forum.

– Ingen visste om den, ikke en gang mor kjente til dagboken – og de hadde vært gift i 40 år. Plutselig ble vi kjent med en epoke i fars liv som vi ikke visste noen ting om. Vi fikk trykket opp fars dagboken slik at alle i familien fikk et eksemplar hver. Da vi fikk høre at det skulle være et veterantreff her i Furudal meldte vi oss på.

– Hvordan har oppholdet vært?

– Jeg synes det har vært veldig fint. Vi har opplevd en veldig spesiell følelse. Vi var ute på Tappudden for å se om vi kunne finne noen rester etter leieren der far var forlagt, men vi kunne ikke finne noen ting. Men det var allikevel rart å gå i skogen der, vi har fått far sin historie tettere på livet rett og slett. I tillegg har vi fått møte og snakke med mange interessante folk, så jeg ikke si annet enn at dette har vært strålende.

Også ambassadør Aud Kolberg ser tilbake på tre fine dager i Furudal.

Uvant rolle

– Hvilke tanker gjør ambassadør Aud Kolberg seg etter oppholdet i Furudal?

– På det personlige plan synes jeg det har vært så spennende å få lære enda mer om et tema som jeg visste så lite om. Jeg har lest og studert mye historie, men polititroppene lærte jeg nok først om da jeg kom til Stockholm som ambassadør. Det å få komme hit til Furudal og få se hvordan minnene og historien blir tatt vare har vært en fin opplevelse. Ivaretakelse av denne historien er også viktig for oss på ambassaden, sier Kolberg.

– Men på samme måte som allianser var viktig for 80 år siden er det kanskje en svensk Nato-søknad som får det meste av oppmerksomheten i dag?

– Ja det er det ikke noen tvil om, bekrefter Kolberg.

– Dette er jo en prosess som har gått i litt ulike faser vil jeg si. Det har nok vært en overraskelse for Sverige at de ikke bare ble ønsket velkommen inn. De sier selv at dette er en uvant rolle for dem – det og ikke ha full kontroll – at andre kan bestemme, hva de skal, ikke skal, eller om de skal. Men det har nok vært perioder med større nervøsitet enn det vi opplever akkurat i dag, sier Aud Kolberg som har god tro på at utfallet blir til det beste for både Sverige og Norden.