Da Norge mistet uskylden

– En rekke bøker har omhandlet elementer av felttoget på strekningen fra Oslos utkanter til man sto med ryggen mot havet på Nord-Vestlandet. Jeg mente vi trengte et verk som samlet trådene, og trakk inn hele bildet: det politiske spillet, forholdet mellom de militære og politikerne, og ikke minst et dypdykk i opplevelsen av felttoget både for soldater og sivile – hvordan det var å være i krig for folk som aldri hadde trodd de skulle oppleve noe slikt, sier Erik Thomassen.

Det 600 sider lange verket «Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940» er resultatet av over tre års arbeid.

– Jeg hadde selv en far som deltok i kampene i Valdres som fenrik. Som så mange andre av min generasjon fikk jeg aldri snakket ordentlig med ham om hans opplevelser, og som så mange andre som deltok i felttoget, var far ikke svært meddelsom om den tiden heller.

– I arbeidet med dette verket: Hva overrasket deg mest?

– En rekke ting, men la meg begynne med Vidkun Quisling: Hvor stor negativ effekt hans kupp 9. april hadde på den militære innsatsen. Det var med på å skape en stemning preget av mistro og mistenksomhet; konspiratoriske tanker florerte, særlig i den første uken av felttoget, da signalene fra den politiske ledelsen var høyst uklare og Quisling fungerte som «regjeringssjef».

– Nasjonal Samling hadde jo større oppslutning blant de militære enn ellers i samfunnet. Effekten av statskuppet på den faktiske stridsevnen er lite berørt av historikerne, slik jeg ser det.

– Quislings kupp er vel blitt ansett som mobiliserende for motstandsviljen?

– Ja, og det er jo delvis riktig. Men kuppet skapte også problemer. Mannskapene i de mange tilfeldig sammenraskede avdelingene var i stor grad fremmede for hverandre, og dette gjaldt også ofte for befalet. Situasjonen ga grobunn for rykter og uro. Man så spioner overalt.

Historikeren ble også slått av hvor utbredt de psykiske sammenbruddene var.

– Disse er mye omtalt i primærkilder, men har bare i liten grad nådd krigslitteraturen. De sier mye om hva krig er. Fascinasjonen for krig som en militærfaglig hendelse, dramatikken og til tider romantikken rundt kampsituasjonene var lenge dominerende i fortellinger fra andre verdenskrig.

– Rapporter og dagbøker fra felttoget gir et godt bilde av hva krig egentlig er. En av de sjeldne gangene far – som aldri bannet – snakket om opplevelsene under felttoget, utbrøt han: “Det var et rent helvete”... Etter som årene gikk dukket det opp senskader hos stadig flere av soldatene fra 1940. Selv slapp han heldigvis unna slike plager, forteller Thomassen.

– Når vi snakker om kilder; du trekker frem primærkildenes betydning?

– Ja, hovedkilden min er det digre arkivet etter Forsvarets krigshistoriske avdeling. Jeg har dessuten søkt i Nasjonalbibliotekets database etter deltagerberetninger, dagbøker eller erindringer og har funnet mye i lokalhistoriske tidsskrifter. I London har jeg arbeidet i National Archives og i Imperial War Museums arkiver og blant annet funnet britiske deltagerberetninger.

Bøllen fra Blenheim

– Jeg må da også trekke frem noe annet som faktisk overrasket meg, nemlig hvilken utålelig bølle Winston Churchill var som marineminister, om man fester lit til hans samarbeidspartneres memoarer og dagbøker. En rekke av dem beklager seg over hvordan han regelrett ødela møter og var svært lite konstruktiv da britene forsøkte å finne ut hvordan de best skulle møte tyskernes invasjon av Norge. Churchill må bære deler av ansvaret for britenes fiasko i disse tre desperate ukene!

– Du bruker ordet fiasko?

– Ja, britenes militære innsats må betegnes som en fiasko, men sett med norske øyne – i et større perspektiv – var det selvsagt også viktige seirer; kongen og regjeringen unnslapp tyskernes klør, og vi fikk reddet unna gullet, noe som bidro til å sikre eksilregjeringens økonomiske selvstendighet. Ser vi på det rent militære, er altså historien en annen, sier Thomassen.

Sentralt i Erik Thomassens store verk står forholdet mellom regjeringen og forsvarsledelsen.

– Jo dypere inn i denne materien jeg arbeidet meg, jo mer sjokkert ble jeg. Ser vi litteraturen om felttoget under ett, er skylden for alt som gikk galt ofte blitt lagt på politikerne. Og konstitusjonelt er det helt klart at de hadde det endelige ansvaret. Men jeg mener mye av skylden for miseren også må plasseres hos øverstkommanderende for Hæren, general Kristian Laake, og hos Sjøforsvarets øverste ledelse, sier Thomassen.

– Mange har oversett betydningen av at Forsvarets toppledelse ikke stilte seg bak de advarslene og forventningene som sjefen for generalstaben, oberst Hatledal, fremførte før 9. april – og at dette gjorde situasjonen vanskelig for forsvarsministeren. Og advarslene nådde aldri frem til andre enn ham.

Det fantes ingen fungerende kommunikasjonskanaler mellom forsvarsledelsen og resten av politisk ledelse. Forsvarsrådet, som ble opprettet i 1934 nettopp for å styrke dialogen, hadde knapt hatt møter i de siste årene før krigen.

General Otto Ruge kalte det som hadde bygd seg opp mellom den politiske og den militære ledelsen, for en «tåkevegg». Det var primært regjeringens ansvar å rydde opp i dette, men dens dominerende skikkelser, utenriksminister Halvdan Koht og statsminister Johan Nygaardsvold , var lite interessert i forsvarssaker; Nygaardsvold følte vemmelse overfor alt som hadde med vold å gjøre, inkludert da alt militært.

Regjeringen betydelig mer kampvillig

Vi må også huske at Arbeiderpartiet hadde programfestet avskaffelse av militærvesenet helt frem til 1935, da de fikk regjeringsmakt. På den andre siden er det viktig å få frem at regjeringen Nygaardsvold var betydelig mer kampvillig enn forsvarsledelsen da invasjonen var et faktum, sier Thomassen.

– Militær etterretning var svært svakt utbygd og bemannet før krigen. Spioner i klassisk forstand fantes ikke. Viktig militær etterretningsinformasjon tilfløt heller ikke Utenriksdepartementet, mens viktig informasjon fra utenrikstjenesten ikke ble delt med forsvarsledelsen.

– Situasjonen var at generalstaben og utenriksministeren hadde diametralt motsatt oppfatning av trusselbildet da krisen oppsto. Generelt kan man si at beslutningssystemene, eller styringskulturen, på ingen måte var egnet til å håndtere en akutt og uoversiktlig situasjon som invasjonen, sier Erik Thomassen.

Øverstkommanderende for Hæren, Kristian Laake, hadde vært syk gjennom vinteren og var fortsatt redusert i april 1940. Forsvarsministeren, Birger Ljungberg, var ny i rollen.

– Han var Høyre-mann, og utnevnelsen ble ansett som et nikk til høyresiden og offiserene fra Arbeiderpartiet, men han manglet politisk erfaring og må betegnes som en lettvekter som kunne kontrolleres av regjeringstoppene.

– Resultatet ble at regjeringen i disse kritiske dagene var både uinformert og uinteressert – en skjebnesvanger kombinasjon, må man si. Heldigvis fantes unntak – så vel finansminister Oscar Torp, som justisminister Terje Wold og forsyningsminister Trygve Lie utviste handlekraft, men de to sistnevnte var tross alt juniorer i regjeringen. Og vi hadde jo en særs oppegående stortingspresident C.J. Hambro.

Thomassen er også opptatt av sivilsamfunnet, og mener denne delen av bildet ikke er blitt godt nok belyst.

– Den mentale beredskapen i sivilsamfunnet var ikke-eksisterende. Det resulterte i at lokale myndigheter la aktivt til rette for tyske styrker ennå mens norske soldater kjempet for livet både i Sør- og Nord-Norge, sier Thomassen.

Denne kollaborasjonen fikk så godt som ingen konsekvenser etter krigen for de medvirkende.

Selv om de norske troppene ble nedkjempet, var det også lokale fremganger og militære bragder.

– Til tross for det administrative kaoset som rådet, holdt norske tropper bra stand til å begynne med. Eksempler kan være Strandlykkja og Bråstad og strekningen Stryken–Harestua–Bjørgeseter. På den annen side har vi fiaskoer, som kampene i Østerdalen, der inkompetent ledelse må ta ansvaret. Langs Storsjøen ble hovedstyrken omgått 23. april, slik at tyskerne kunne falle nordmennene i ryggen, forteller Thomassen.

I «Krigen i Nord-Østerdalen 1940» av Bjarne Grandum kan vi lese at oberst Hiorth, som ledet troppene her, selv kalte det «den store katastrofen».

– Kunne tyskerne vært stoppet? Kunne britene sendt bedre troppemateriell?

– Det blir jo spekulasjoner. At britene sendte såkalte «Territorials», altså utrente reservetropper med utilstrekkelig bevæpning, skyldes at de rett og slett ikke disponerte noe særlig annet der og da. I tillegg var jo den norske hæren for liten, generelt dårlig organisert, dårlig utstyrt og lite rustet for krig – soldatene var trent for å være nøytralitetsvakt, sier Thomassen.

– Så kan man spekulere rundt hvorvidt full og umiddelbar mobilisering kunne endret krigens gang, eller hva som hadde skjedd hvis britene hadde greid å nekte tyskerne adgang til ett av de viktigste brohodene, som Trondheim eller Stavanger. Eller hvis britene ikke hadde feiltolket de tyske flåtebevegelsene i forkant av invasjonen og omdirigert marinestyrkene for å hindre et tysk utbrudd til Nord-Atlanteren, og så videre. Jeg har i boken imidlertid ikke begitt meg ut på kontrafaktiske spekulasjoner, presiserer historikeren.

Thomassen er opptatt av det han kaller nederlagets psykologi og snøballeffekten av svak mental beredskap.

– Etter mitt syn hadde dette større betydning enn man tidligere har antatt. Denne manglende mentale beredskapen gjennomsyret alle deler av samfunnet. Man trodde nok at det kunne bli krig, men konsekvensene av å bli fysisk okkupert var få, om ingen, forberedt på å møte. Utenriksminister Koht regnet med at et eventuelt tysk angrep ville omfatte trusler, et ultimatum og mulig terrorbombing.

– Overfor britenes utsending til Norge, Cecil Dormer, sa han at han ikke trodde tyskerne ville opptre slik overfor Norge. At dette var feil doktrineoppfattelse er hevet over tvil, avslutter Erik Thomassen.