Ukraina er ikke dømt til å tape

Etter måneder med forsinkelser har USAs uregjerlige Representantenes hus endelig godkjent mer enn 60 milliarder dollar i militær støtte til Ukraina – ikke et øyeblikk for tidlig. Det er over to år siden Russland startet sin fullskala invasjon, og pessimismen rundt Ukrainas evne til å forsvare seg er tiltagende. 

Ukraina lyktes ikke med å oppnå sine uttalte mål med motoffensiven i fjor sommer – etter gjentatte forsinkelser i leveransen av vestlige våpen. 

Samtidig trappet Russland opp sin egen våpenproduksjon og gjorde begrensede territorielle fremstøt. Som følge av dette er det stadig fler som spør om det ikke er på tide at Ukraina og landets allierte revurderer sine mål og vurderer en forhandlet løsning på konflikten.

Det har vært mørkere før

Europa har vært i en lignende situasjon tidligere. Det samme spørsmålet ble stilt i 1941, to år etter at Nazi-Tyskland begynte sin egen imperialistiske erobring ved å invadere Polen. 

Flere fremtredende personer argumenterte mot at USA skulle delta i andre verdenskrig. En av dem var den profilerte flygeren Charles Lindbergh, som argumenterte for at det ikke var noen sjanse for å lykkes og at det ville være best om krigen i Europa «endte uten noen avgjørende seier».

Kronikk

Støtt Ukraina

Men selv om dette høres skremmende likt ut som det stadig mer negative synet på Ukrainas utsikter, er det en viktig forskjell: Situasjonen i 1941 var langt mørkere. I slutten av det året okkuperte Nazi-Tyskland Frankrike, Danmark, Norge, Belgia, Nederland og store deler av Øst-Europa og hadde ekspandert ytterligere ved å invadere Sovjetunionen i juni 1941. Aksemaktene – Tyskland, Italia og Japan – virket ustoppelige.

De første to årene av andre verdenskrig gikk også hardt ut over sivilbefolkningen. De omfattende bombeangrepene på byer drepte tusenvis av mennesker og gjorde betydelig økonomisk skade. 

Jøder fra hele Europa ble drevet sammen i gettoer og deportert til konsentrasjonsleirer. Grov utnytting, voldelig undertrykkelse og folkemord kastet en mørk skygge over territorier som var under tysk kontroll.

Mobiliseringsinnsats

Nazi-Tyskland utnyttet de fysiske ressursene og humankapitalen i de okkuperte områdene. I 1941 ble 37 prosent av Frankrikes BNP kanalisert inn i den tyske krigsmaskinen (i form av okkupasjonsbetalinger). Etter at nazistene opphevet Molotov-Ribbentrop-pakten i juni samme år, mistet Sovjetunionen halvparten av sin industrielle kapasitet og deler av sitt beste jordbruksland.

Dette brutale utnyttelsessystemet står i skarp kontrast til Russlands mislykkede forsøk på å kontrollere ukrainske ressurser. For eksempel har Ukraina med sin «humanitære korridor» lykkes med å bryte den russiske maritime blokaden av havnene i Svartehavet. Som et resultat eksporterte Ukraina mer korn i desember enn det maksimale månedlige volumet under avtalen FN fremforhandlet med Russland.

Selv om Ukrainas mobiliseringsinnsats de siste to årene har vært betydelig, har den vært langt mindre enn Storbritannias under andre verdenskrig. I september 1939 innførte Storbritannia full verneplikt for menn mellom 18 og 41 år. 

Mot slutten av 1941 ble også ulike former for plikttjeneste innført for ugifte kvinner i alderen 20-30 år og menn opp til 60 år, med militærtjeneste for menn opp til 51 år. Tidligere britiske kolonier som var en del av Samveldet – deriblant Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika – bidro også med tropper til de alliertes krigsinnsats, selv om disse landene ikke var direkte angrepet.

Dømt til å mislykkes

Når det gjelder mobilisering av materielle ressurser, har EU slitt med å levere all ammunisjon som har blitt lovet til Ukraina (en million artillerigranater). Til sammenligning hadde Storbritannia, to år inn i andre verdenskrig, brukt 53 prosent av nasjonalinntekten på krigsinnsatsen. 

Samtidig hadde USA iverksatt sin låne- og leieavtale og, enda viktigere, lagt om industriproduksjonen for å utnytte sitt fulle potensial til produksjon av forsvarsmateriell. Denne fulle støtten var avgjørende for å snu krigen, noe som gjorde det mulig for de allierte å frigjøre Europa fra tyskernes tyranniske grep og legge grunnlaget for en ny tid med fred og samarbeid på kontinentet.

Kronikk

Hvorfor Vesten ikke kan la Russland vinne

Russlands president Vladimir Putins ambisjoner virker mer dømt til å mislykkes enn Adolf Hitlers i 1941. Russland mislyktes med sitt opprinnelige militære angrep på Kyiv, ble presset tilbake fra Kharkiv og Kherson og har ikke hatt noen store gjennombrudd, til tross for flere hundre tusen døde og sårede. 

I tillegg har nesten en tredjedel av den russiske flåten blitt ødelagt. Og landets økonomi, preget av kameraderi, korrupsjon og nepotisme, er beskjeden sammenlignet med den kombinerte økonomiske styrken til Ukrainas allierte. (Russlands bruttonasjonalprodukt er omtrent på størrelse med Texas.)

Sammenlignet med et herjet Europa i 1941, er dagens EU langt bedre i stand til å motstå russisk aggresjon. Men seier er aldri en selvfølge. Det krever at Vesten, og særlig USA, legger til side innenrikspolitiske krangler og mobiliserer den politiske viljen til å gi Ukraina vedvarende god militær og økonomisk bistand. 

Mangel på ressurser – eller lederskap

Dersom det skulle oppstå nye forsinkelser i finansieringen av hjelpen, vil det sette Ukraina i ytterligere fare. EU må på sin side mobilisere økonomiske ressurser for å styrke forsvarsproduksjonen. Ofrene som kreves i dag, blekner i sammenligning med de som ble gjort under andre verdenskrig, men gevinsten av varig fred vil være like verdifull.

To år inn i andre verdenskrig okkuperte Nazi-Tyskland 33 prosent av det europeiske kontinentet, og de andre aksemaktene terroriserte store deler av verden utenfor Europa. Og likevel nektet de allierte å gi opp. De var forent i sin vilje til å seire og til å mobilisere ressurser. 

Litt over to år inn i sin imperialistiske angrepskrig, besitter Russland kun 18 prosent av Ukrainas territorium og har det siste året nesten ikke gjort noen militære fremskritt. Hvis det viser seg at det er for vanskelig å vinne over Russland i denne krigen, vil ikke det være på grunn av mangel på ressurser, men heller en åpenbar mangel på lederskap.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. Teksten er oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2024. www.project-syndicate.org

Meninger

Klimaendring i europadebatten?