Sluttspillet

Den 22. juni 1944 – på treårsdagen for Hitlers invasjon av Sovjetunionen – slipper Josef Stalin løs andre verdenskrigs største allierte operasjon: Bagration.

I løpet av to måneder knekker sovjeterne ryggen på Hitlers armeer, og veien mot Berlin synes åpen. Stalin drømmer om å innta Berlin på Lenins fødselsdag, 22. april.

Men slik skal det ikke gå. De sovjetiske generalene hadde nemlig undervurdert tyske forsvarsressurser og de sterkt befestede Seelow-høydene 10 mil øst for Berlin. Det skulle koste nærmere 50 000 liv i løpet av bare tre dager, et av andre verdenskrigs verste blodbad.

– Tapstallene var bestialske, sier oberstløytnant Palle Ydstebø, sjef for seksjon for landmakt ved Krigsskolen.

– Og underrapporterte, noe som var normen i Den røde armé, men ikke underlig – det var rett og slett en overlevelsesmekanisme.

Stalin hadde bestemt seg for å ta Berlin før vestmaktene, det hadde vært planen helt siden 1943 etter panserslaget ved Kursk da tyskerne mistet sin offensive slagkraft én gang for alle grunnet enorme tap av stridsvogner.

Forspillet

Den gigantiske Operasjon Bagration i 1944 hadde som mål å knuse Armégruppe Mitte (Armégruppe Senter). Stalin kastet inn 1,7 millioner mann mot tyskerne med et hav av fly, stridsvogner og artilleri. Tyskerne mistet 28 av 34 divisjoner. Nå rullet sovjeterne så å si uhindret frem til Warszawa, og vinteren 1945 nådde de frem til Oder.

Men tidsskjemaet ble forpurret. 15. februar 1945 beordret Hitler en siste desperat offensiv for å avskjære den sovjetiske øverstkommanderende Grigorij Zjukovs styrker ved byen Küstrin, som ligger strategisk plassert ved elven Oder og hovedveien mot Berlin.

– Unternehmen Sonnenwende (Operasjon Solverv) ble jo stoppet etter tre dager: Tyskerne disponerte på langt nær store nok styrker til virkelig å stoppe Zjukov, men isolert sett lyktes de i å forsinke Den røde armés fremmarsj med rundt to måneder. Så man kan snakke om en begrenset suksess rent militært selv om tyskernes tap var store, sier Ydstebø.

Artillerikonsentrasjon

Datoen for den store offensiven mot Berlin blir utsatt til 16. april, og Zjukov forbereder seg systematisk med voldsom styrkeoppbygging.

– Sovjeterne bygger opp en artillerikonsentrasjon som verden aldri har sett maken til, hverken før eller siden: 40 000 artilleriskyts og bombekastere og 3200 Katjusja-rakettkastere, såkalte stalinorgler. I tillegg tusenvis av fly og 6200 stridsvogner. Vi snakker om 2,6 millioner mann fordelt på tre fronter: i sør, Ivan Konjev med 1. ukrainske front, i nord, Konstantin Rokossovskij med 2. hviterussiske front og i midten, Georgij Zjukov med 1. hviterussiske front, den klart sterkeste med halvparten av alt materiellet og over en million mann. Denne fronten inkluderte også tidligere 62. armé, nå 8. gardearmé, som forsvarte Stalingrad under general Vassilij Tjujkov. Det var han som skulle innta Berlin og plassere hammer og sigd-flagget på toppen av Riksdagsbygningen; en uhyre symboltung handling, naturligvis, forklarer oberstløytnanten.

«Lik skip i en storm»

Planen var enkel: først et kort, innledende artilleribombardement (en halvtime), støttet av fly. Så skulle infanteriarmeene slå hull på de tyske forsvarslinjene før to stridsvognarmeer skulle angripe og rive opp forsvaret i dybden.

«Kraften i bombardementet ristet jorden lik et skip i en storm», skrev Friedhelm Schoneck, som var stasjonert i 309. infanteridivisjon 15. kilometer nord for Seelow. Sovjetiske fly fløy 6500 sortier første dag av angrepet. Men tyskerne hadde gjort sine forberedelser.

– Hitler og generalstabssjef Heinz Guderian hadde igjen røket uklar over taktiske disposisjoner, men det siste Guderian utrettet før han ble sparket, var å overtale SS-sjef Heinrich Himmler til å overlate forsvaret av Berlin til en gammel ringrev, nemlig Gotthard Heinrici. Guderian var nemlig smertelig klar over Himmlers manglende militære fagkunnskap og erfaring, han var jo egentlig agronom. Kort sagt: Himmler var totalt udugelig militært sett. Heinrici derimot var en av Tysklands fremste eksperter på forsvarskrig av den gamle prøyssiske skolen, forteller Ydstebø.

Stalinorglene

Til sin disposisjon hadde Heinrici og Armégruppe Vistula følgende styrker til å motstå den enorme sovjetiske overmakten:

9. armé besto av 14 divisjoner med rundt 80 000 mann. I tillegg var 60 000 Volkssturm-tropper stasjonert i Berlin-området, men disse besto for det meste av guttunger og eldre menn.

Til støtte hadde tyskerne 512 stridsvogner, 243 stormkanoner, 340 artilleriskyts og ca. 300 antiluftskyts, som også kunne brukes som panservernkanoner, særlig da den fryktede 88 mm-kanonen. Fordelt over fronten var også fem antiluftskytsregimenter fra 23. antiluftskytsdivisjon.

Klokken 03.00 16. april spiller det sovjetiske artilleriet opp, men gjør liten skade.

– Heinrici hadde videreutviklet det tyske dybdeforsvaret fra første verdenskrig. Det består av en tynt bemannet fremste linje. Hovedstyrken trekkes tilbake før det forventede artilleribombardementet. Da det er over, rykker man inn igjen i stillingene. Og foran Seelow-høydene lyktes det: Zjukovs ildstorm var virkningsløs. Dermed kom det sovjetiske angrepet bare halvveis frem til hovedfrontlinjen, med store tap. Trakalt oppsto det totale kaos, rullende materiell kjørte seg fast. Tyske ingeniørtropper hadde nemlig sprengt demninger og åpnet slusene slik at hele den lavtliggende Oder-elvesletten var oversvømmet. Det eneste som var over vannspeilet, var et fåtall veier, som bare kunne ta én stridsvogn i bredden! forteller oberstløytnanten.

Hardt presset

Angrepet stopper opp, og nå er Zjukov under sterkt press fra Stalin. Den nådeløse diktatoren nevner at Konjev på sørflanken med 1. ukrainske front har gjort mye større fremskritt enn Zjukov og ligger best an til å nå Berlin først. Dette er naturligvis en bitter pille å svelge.

– Så i stedet for å vente til infanteriet har klart å åpne de tyske linjene, setter han inn begge stridsvognarmeene og gjør dermed kaoset enda verre. Et annet problem var at Zjukov i tillegg benyttet ekstremt sterke luftvernlyskastere for å lyse opp landskapet og blende forsvarerne. – Men kombinasjonen av morgentåke og omfattende røyk fra artilleribeskytningen gjorde at lyskasterne skapte en vegg av lys for angriperne samt et enkelt mål for tysk artilleri. Det virket altså mot sin hensikt, forklarer Ydstebø.

Enorme tap

Sovjeterne tar enorme tap – i den grad at Zjukov bare rapporterte halvparten til Stalin og Stavka (overkommandoen). En regner med at de sovjetiske tapene bare første dagen er på over 10 000 falne, i tillegg til enda flere sårede. I tillegg kommer store tap av materiell. Neste dag starter sovjeterne nye angrep.

Les også: Nordmenn kan ha blitt internert ulovlig under krigen

– Men nå er tyskerne mer eksponert i sine stillinger, og kvalitetsforskjellen på styrkene blir synlig. Den røde armé er av topp kvalitet med erfaring og glimrende materiell samt ingen forsyningsproblemer. Tyskerne på sin side har en blanding av veteraner og totalt uerfarne tropper: Volkssturm- og Hitlerjugend-tropper, med andre ord gamlinger og guttunger. Joda, noe av tyskernes materiell er bedre enn sovjeternes, som Tiger- og Panter-stridsvogner og stormkanoner som Hetzere, men det var veldig få av dem, forteller Ydstebø.

Ingen reserver

Og han trekker frem et annet viktig poeng: Heinrici hadde ingen operative reserver, men bare taktiske styrker til å møte et sovjetisk operasjonelt kampsystem: høy grad av mobilitet, ildkraft og flystyrker.

I desperasjon gjør tyskerne faktisk bruk av kamikaze-angrep, det vil si selvmordsangrep, for å ødelegge noen av de 32 broene som sovjetiske ingeniørtropper har konstruert over Oder. Disse ble utført av noen Focke-Wulf Fw-190 jagerfly lastet med kraftige bomber.

I løpet av 18. april når sovjeterne frem til Seelow-høydene og biter seg fast. Nå er de tyske forsvarerne sterkt nedslitt, og linjene begynner å slå sprekker, noe sovjetiske panserstyrker kan utnytte.

Forsvaret rakner

Tredje dagen slår de hull i fronten, og nå rakner det fullstendig. Heinrici beordrer full tilbaketrekking. Avdelingene blir revet opp – nå gjelder det bare å komme unna forfølgerne. Men Hitler hadde forbudt tilbaketrekkinger, og hans lojale feltmarskalk Wilhelm Keitel gir Heinrici avskjed noen dager senere.

Les også:

Churchills agent jaktet norske sabotører fra ambassadens baderom

Veien til Berlin lå åpen. 20. april, på Hitlers 56-årsdag, begynte bombardementet av byen. 30. april begikk Hitler selvmord i bunkeren. Etter bitre gatekamper falt Berlin 2. mai. Norske frontkjempere deltok i forsvaret av Seelow-høydene, som del av den 11. SS-divisjonen Nordland, og de ble med helt inn i Berlin. Til sammen falt 852 norske frontkjempere i kamper på Østfronten (Kilde: Eirik Veum og Geir Brenden: «De som falt›, Vega forlag, NRK, 2010).

Kampene om Seelow-høydene krevde om lag 33 000 sovjetiske liv og 740 stridsvogner. Tyskerne mistet 12 000 mann og praktisk talt alle panserstyrkene og alt artilleri.

Lærdommer

– Hvilke militærtaktiske lærdommer kan man trekke av Seelow-slaget?

– Først og fremst at du kan ha for store styrker i relasjon til hva som er hensiktsmessig. Det mest fornuftige hadde jo vært at Zjukov demonstrativt forberedte en offensiv i sentrum for å trekke til seg den tyske hovedstyrken mens Konjev og Rokossovskij omringet Berlin fra nord og sør, og så systematisk nedkjempet de tyske styrkene mens de fremdeles sto utenfor Berlin. Da hadde de nok spart tusenvis av liv. Ved Seelow baserte Zjukov seg dessverre på en utdatert doktrine som altså kostet enorme tap av menneskeliv, reflekterer oberstløytnant Palle Ydstebø.