Nå forstår jeg hvorfor farfar var så mye sint

Denne teksten er basert på en preken som ble holdt under kirkeparaden på Bardufoss 7. desember 2017.

For noen år siden fikk jeg et brev av min far, som han hadde fått av sin far like før han døde. Dette brevet ble skrevet like etter at farfar slapp ut av Grini 17. mai 1945.

Overskriften på brevet lyder «9. april i minne». Dette fikk jeg da jeg skulle skrive en preken før den militære kirkeparaden i min egen avdeling før jul i 2017, og jeg ønsket å adressere det jeg stadig opplevde i møte med de vernepliktige.

Det var hos flere en gjentatt tilbakemelding om at de ikke skjønte hva vi egentlig var her for, hvorfor vi hadde en verneplikt, og flere ytret at de, jo, ikke likte krig, samt at det var veldig lite realistisk at krig igjen skulle komme til Norge; så hvorfor skulle de egentlig bruke ett år av livet i Forsvaret?

Noen var også skuffet da de innså at Forsvaret ikke var det året på folkehøyskole de hadde forespeilet seg. Atter andre igjen ønsket seg fort vekk da de for første gang innså at de måtte bære våpen, og drille på det som i ytterste konsekvens var å ta liv. Mye tid, mye undervisning og mange samtaler med de vernepliktige gikk til mange forsøk.

Da kirkeparaden kom, ønsket jeg å adressere dette på en måte som skulle nå inn til soldatene, i en tid der flere og flere tidsvitner hadde gått bort. Det jeg ikke visste da jeg skrev dette, var at det også ble et stort oppgjør med meg selv, og min egen naivitet, til krigen som hadde vært i Norge, til alle de som gikk før meg, og hvorfor jeg selv også var en del av Forsvaret.

Det var nemlig først da jeg fikk lese farfars egne minner fra krigen, at det gikk opp for meg at jeg ikke ordentlig hadde tatt det innover meg hva som ble ofret for at jeg, og vi, skulle få det livet vi lever i Norge i dag.

Europa er endret siden den tid. Vårt naboland Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina 24. februar i fjor. Krigen har kommet oss nærmere, frykten økte. For en stund. Og det er bra, for vi skal ikke leve i evig frykt. Men vi kan heller ikke leve i evig glemsel.

Manglende forståelse for dem som gikk før oss

Vi her i Norge har fortsatt en manglende forståelse for dem som gikk før oss, og som har gitt oss den freden og det demokratiet vi har her i Norge i dag, samt hvorfor vi har et forsvar. Dette samfunnsmandatet Forsvaret har virker litt fjernt, ikke bare for nordmenn flest, men etter dagens mediebilde å tyde, tydeligvis også for flere innad i Forsvaret.

Min farfar vokste opp på en gård ved Ring i Ringsaker, der det i dag står en minnebauta over falne og drepte ved slagene som fant sted mellom 19. og 21. april 1940, mellom norske avdelinger og tyske soldater. Det står skrevet helt til slutt:

«La dem ikke bli glemt av etterslekten».

I fem år spilte korpset jeg var med i ved denne bautaen sammen med Garden. I den alderen forsto jeg lite av hva det egentlig innebar, men i dag forstår jeg at jeg selv er en del av denne etterslekten, og at jeg og mange med meg har glemt.

Da jeg gikk siste året på barneskolen satt noen venninner og jeg og diskuterte med noen av guttene i klassen; temaet var hvilket kjønn som var det beste. En av guttene sa at det definitivt var best å være gutt, fordi de slapp å føde. Et godt poeng, for det hørtes fryktelig smertefullt ut. Men, så kom vi plutselig på noe enda verre: Militæret. «Dere må i militæret når dere blir 19. Vi MÅ ikke føde. Det er faktisk valgfritt», svarte vi hoverende tilbake.

Guttene så på oss med litt frykt i øynene, og vi skjønte at der hadde vi satt inn nådestøtet og vunnet hele diskusjonen. Vi slapp militæret og vi kunne velge om vi ville føde; det var uten tvil best å være jente. Lite visste vi den gang at allmenn verneplikt en gang ville komme, men enn så lenge gikk vi seirende ut.

Noen år senere, siste året på ungdomsskolen. Sommeren lå foran oss, men først skulle vi gjennom avsluttende eksamen før feiringen kunne begynne. En klassekamerat og jeg krysset begge fingrene for å komme opp i en av våre absolutte yndlingsfag; samfunnsfag. Da navnene våre ble ropt opp, og det ble klart at vi kom opp i samfunnsfag, begynte konkurransen oss i mellom. Det store spørsmålet nå var hva vi skulle gå opp i.

Vi begge håpet på temaet andre verdenskrig, og da særlig Sovjetunionen og Den røde armé. Spenningen steg da læreren kom for å fortelle oss hvilket tema vi fikk. Min klassekamerat pekte triumferende på meg mens han ropte «Ha, jeg kommer til å vinne. Jeg fikk om andre verdenskrig; om aksemaktene og de allierte». Jeg fikk derimot om USA og deres rolle i gjenoppbyggingen av Europa. Litt skuffet, så klart.

Da min klassekamerat kom løpende ut etter endt muntlig eksamen, lyste det av ham mens han ropte at han hadde fått toppkarakter. Ingen vei tilbake for meg, jeg måtte vise alt jeg kunne om amerikanernes rolle etter krigen. Det endte med samme karakter som min klassekamerat, og vi ga hverandre en «high five» og konkluderte med at vi begge vant.

På skolen kunne vi ofte sitte i trappene og ramse opp alle verdenslederne som styrte under andre verdenskrig eller den kronologiske rekkefølgen på alle de amerikanske presidentene. Historie og samfunnsfag var spennende.

Selv om vi forstod at disse epokene og lederne vi kunne på rams var viktige for tiden de levde i, forsto vi likevel ikke helt hva det innebar for oss.

For hva var konsekvensene av dette for oss i år 2000? Vi var en del av millenniumsgenerasjonen, født fra 1980 til år 2000. Vi blir definert som «den krevende målgruppen». En undersøkelse viser at vi elsker å reise, ja faktisk så mye at halvparten av oss rangerer reise som vår yndlingsaktivitet, over 60 prosent utvider forretningsreisen til ferie, og 40 prosent av oss tar deler av utdannelsen vår i utlandet.

Vi er i tillegg utålmodige: Vi forlater faktisk en nettside hvis den lægger i mer enn fire sekunder. Ting skal gå raskt, og det skal gi oss innhold som fenger. Vi vet hva vi vil ha, og vi er raske med å avvise noe som ikke interesserer og engasjerer oss.

Men hvorfor ikke? Vi kan gjøre alt dette, fordi det er mulig. Det er tilrettelagt for oss her i Norge. Som en god kamerat av meg sa, etter å ha bodd og jobbet flere år i Brasil: «Folk vet ikke hvor heldige de er her. Å være født og oppvokst i Norge er som å vinne førstepremie i Lotto».

Vi erfarer kanskje ikke dette før vi får litt perspektiv på verden og vår egen eksistens.

Studietur til Tyskland

Da jeg for første gang virkelig forstod at min generasjon ikke bare har sluppet å leve under undertrykkelse og beleiring under andre verdenskrig, men også lenge i ettertid, var på en studietur til Tyskland.

Som en del av oppholdet tilbrakte vi noen dager i Berlin. En dag besøkte vi Stasi-museet, der vi fikk se hvordan den kommunistiske staten drev overvåking og forfølgelse av egne innbyggere. Prestene var ofte utsatt, da de var kjent for å være aktive i motstandsarbeidet. Vi kunne se endeløse dokumentmapper bare på ett enkeltmenneske; alt var overvåket og nøye dokumentert.

Vi klarte ikke helt å forstå rekkevidden av alt vi ble vist og fortalt før vi samme kveld skulle på middag med en gjeng jevnaldrende tyske studenter. Min bordvenninne var Stephanie. Hun var født samme år som meg, men vår barndom kunne ikke vært mer ulik.

På en uke i 1945, under Jaltakonferansen, ble Roosevelt, Churchill og Stalin enige om å dele opp Tyskland mellom de fire okkupasjonsmaktene. En linjal ble brukt til å trekke opp de nye skillene mellom Øst og Vest, og slik ble skjebnen til tyskerne bestemt. Familiemedlemmer ble adskilt og levevilkårene markant ulike. Tyskland hadde tapt krigen, og nå skulle tyskerne kollektivt straffes.

Stephanies familie fikk kjenne dette på kroppen. De bodde i Øst-Tyskland. Mens de på vestsiden hadde både vestlig kapital og innflytelse av vestlige impulser, led østsiden under streng overvåkning og sterk anti-vestlig propaganda.

Da Stephanies far arbeidet som prest, ble han konstant overvåket for mistanke om motstandsarbeid. Hun fortalte om hvordan foreldrene måtte gå langt ut i skogen da de skulle snakke om viktige saker som gjaldt familien, da dette var det eneste stedet der de ikke ble avlyttet.

Ved at faren var prest, skulle også Stephanie i fremtiden bli hardt rammet; for barn av blant annet prester ble nektet tilgang til høyere utdannelse. Dette ble heldigvis aldri et problem: 9. november 1989 falt Berlinmuren og i 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.

I 2010 da jeg møtte Stephanie var hun godt i gang med sine medisinstudier, og hun hadde fremtiden foran seg. Hun var bare et lite barn da Tyskland ble gjenforent og den kalde krigen offisielt var over. Men det var fortsatt ikke bare enkelt å være tysk.

En episode fra en fest Stephanie var på da hun var utvekslingsstudent i Norge hadde gjort sterkt inntrykk på henne. Noen hadde, etter å ha fått vite at hun var tysk, begynt å synge «Narvik brenner». Hun kviet seg i møte med andre for å si at hun var tysk, da hun ofte kunne bli konfrontert med hva deres forfedre hadde gjort under andre verdenskrig.

Stephanie spurte meg direkte hva jeg tenkte om at hun var tysk. Jeg hadde ingen grunn til hverken å mislike eller bebreide dagens generasjon tyskere. Jeg fortalte at min farfar var motstandsmann under krigen, og at jeg aldri hadde hørt ham si noe negativt om tyskere. Stephanie virket overrasket og svarte: «Vi må for alltid leve med det våre forfedre gjorde».

Så satt vi der, på en restaurant i Øst-Berlin, Stephanie og jeg. Begge kvinner. Begge født i Europa. Begge millennials. Begge halvveis i en seksårig akademisk utdannelse. Begge statsborgere i rike, vesteuropeiske land. Hva var så forskjellen mellom henne og meg?

Forskjellen var at Stephanie hadde kjent krigen på kroppen. Hun hadde lidd direkte under konsekvensene av andre verdenskrig. Jeg hadde ikke. Jeg var født midt i primetime jappetid i den stigende velferdsstaten Norge. Oljepengene flommet inn. Fremtiden ble bare bedre og bedre. Alle muligheter lå foran meg. Jeg kunne gjøre – og få – stort sett hva jeg ville, bare egne hindringer kunne sette en stopper for meg og min fremtid. Den største bekymringen vår var tilsynelatende hvorvidt vi måtte føde eller avtjene verneplikten.

Først i de senere år, og særlig etter at jeg begynte å jobbe i Forsvaret selv, har jeg sett hvor naiv jeg var i mitt navlebeskuende verdenssyn. Det hjalp ikke at jeg leste leksikon som barn og pugget kriger og ledere, eller så daglig på nyheter og Urix, da jeg ikke evnet å sette det nok i perspektiv til å forstå hvilken Lotto-vinner jeg i 1984 hadde vært.

Jeg innså også at jeg hadde vært naiv i min uttalelse om at min farfar ikke hadde noe imot tyskere. Jeg kan ikke si hvorvidt han bar nag eller ei, men jeg har skjønt med alder og tid hvorfor han hele mitt liv alltid var den stille, innesluttede og mye sinte og bitre farfaren. Ikke skjønte jeg at der han satt, i den samme stolen, ved det samme stuevinduet, dag etter dag, år etter år, bar på sår og minner fra en tid og en krig jeg bare hadde lest om på skolen, men aldri erfart på egen kropp.

Brevet fra farfar

Min far og hans tre brødre skjønte nok heller aldri helt dette sinnet og denne bitterheten deres far ofte lot dem leve under, før den dagen de plutselig fikk dette brevet deres far hadde skrevet; «9. april i minne». Der stod det om hans første opplevelser i møte med krigen, som bare 21 år gammel, og om hans smertefulle erfaringer som motstandsmann under krigen.

Hans første møte med tyskerne var dagen han ble vitne til hvordan de sivile og husdyrene på nabogården ble drept. Han beskriver også døde soldater som lå på gårdsplassen hjemme. Hele familien hans ble beordret ut av tyskerne og stilt på linje ute på jordet mens de ble ransaket og gitt en appell om å oppføre seg.

Appellen om «å oppføre seg» gikk ikke inn: Senere ble han en del av motstandsarbeidet, og bidro til «illegal virksomhet» som han selv beskrev det.

Det var tungt og sårt å lese alt hva min farfar gikk igjennom. Min egen farfar. Ikke en ukjent. Å lese om all torturen og lidelsen. Det var hjerteskjærende å lese om hans møte med Grini fengsel:

«Da vi nærmet oss Grini og de høye vakttårna, de elektriske gjerdene og den store porten med vakttårn. Grusomt. Men jeg hadde da gått gjennom så mye allerede at jeg var likeglad om livet var slutt».

Det som imponerte meg mest var motstanden hans mot å overgi seg, tross all torturen. Det var åpenbart at han hadde et mål som var høyere enn livet selv.

Det var dyster lesning å følge min farfars daglige skildring av ventetiden frem til «sitt siste bestemmelsessted», som han selv beskrev det. Å høre om alle soldatene hvis navn ble lest opp og deretter ført bort på oppstilling hver dag, om frykten for å være nestemann. Når var det deres tur?

Plutselig en dag ble det ropt opp til en ekstraordinær oppstilling. Stemningen ble spent. Han var overbevist om at de nå skulle sendes til sitt siste bestemmelsessted. Til all overraskelse: Der sto det en svenske: «Ja den svenske, det var visst Bernadotte av Sverige, kom på talestolen og kunngjorde at tyskerne hadde kapitulert, og at vi nå var fri, det var 8. mai. Jeg tror ikke det var en eneste som ikke gråt. Huff a meg», skriver han.

Overgangen fra å være fange til fri var tøff. Omveltningen ble enorm. De fleste hadde regnet med «over og ut», som han skriver, og nå var de plutselig fri.

Det er ingen vinnere i en krig

Farfar kom ut av Grini og inn til Oslo 17. mai 1945, der var det et opptog som han aldri glemmer. Han ble overveldet av hvordan de ble behandlet som helter.

Hjemreisen med tog beskriver han som både spennende og grusom; for nå begynte reaksjonene å komme. Hvordan var det hjemme, og hvordan ville de bli mottatt?

På stasjonene ble mange møtt av sine kjære. Gleden var stor blant mange. Hos farfar var derimot skuffelsen stor: «Jeg var nok ikke særlig velkommen, det var ingen som møtte meg. Jeg snek meg som en forbryter langs jernbaneskinnene. Jeg følte meg som en forbryter der jeg gikk i fangedrakt og tresko så småsteinen sprutet. Det var en forferdelig lang vei i det uvisse».

«Til å begynne med blev jeg sett på som en fremmed som ikke hørte til her, men for meg blev det verre. Nå begynte jeg å reagere på alt som jeg hadde gjennomgått. Jeg var med andre ord et nervevrak, og sky og samtidig redd alt jeg så og hørte. Jeg turte ikke å gå på veien en gang. Jeg tenkte for meg selv at dette kommer til å gå den gærne veien».

Farfar avslutter brevet med ordene: «Jeg kunne ha skrevet en hel bok om mine opplevelser, men jeg vil helst prøve at glemme, men det er meget vanskelig».

Det er først i de senere år jeg har forstått at jeg som millennial i Norge ikke har lidd under konsekvensene av krigen, slik min farfar eller tyske Stephanie har gjort. Jeg har hatt alle mine muligheter fordi de før meg var villig til å ofre alt for landet. Ofre alt slik at vi gikk seirende ut av krigen.

Offiseren og militærteoretikeren Clausewitz har skrevet «krig er en fortsettelse av politikk med andre virkemidler», og menneskerettighetsdommeren Hanne Sophie Greve tilførte i en artikkel: «men politikk kan også være fortsettelsen av krig med andre virkemidler».

Det er ingen vinnere i en krig. Konsekvensene er store, både i krigen og etter. Min farfar, og tyske Stephanie, har begge erfart dette.

«Hvorfor er farfar så mye sint?»

For et par år siden kom forfatteren Eirik Veum med boken «Nådeløse Nordmenn. Statspolitiet». Her skildres mange grusomme skjebner. Min farfar og hans første avhør hos statspolitiet – avhør begått av nordmenn – ble grusomt skildret.

Det er ikke lenger beretninger fra en dokumentar eller en spillefilm om krigen. Det er beretninger fra, og om, min egen farfar. Min farfar som jeg tilbrakte mye tid med, og vokste opp med som barn. Min farfar som jeg både elsket og mislikte sterkt.

Jeg elsket ham da han var blid, lekte sammen med meg og leste eventyr for meg. Jeg hatet at han kunne være bitter, sint og innesluttet. Da han sa ting han nok ikke mente, men som såret.

Les også:

Storverk om krigen i Nord-Norge

«Hvorfor er farfar så mye sint?» spurte jeg om som liten. Mange hadde nok stilt seg det samme spørsmålet før meg. Få hadde nok virkelig forstått hvorfor. Ikke jeg heller. Før nå.

Min farfar hadde vært 103 år om han fortsatt levde. Min farfar var en motstandsmann. Han var en krigshelt. Og jeg er stolt av ham.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt perspektiv og kunnskap til å forstå det, før det var for sent. At jeg kunne ha gitt ham en klem og sagt at det er helt greit å være bitter og sint for det han har opplevd. Det er helt greit å sitte ved vinduet og titte ut hele dagen uten å si noe. Det er for sent å si dette til ham nå. Det er for sent å gi ham den klemmen.

Det jeg kan gjøre for å hedre ham er å ikke glemme.

Tiden har gått siden denne skoledagen i 6. klasse da vi satt og diskuterte. Jeg er 27 år eldre, og litt visere. Jeg har frivillig født tre barn, og kan konkludere med at det absolutt var smertefullt. Jeg har jobbet i et forsvar hvor vi har fått allmenn verneplikt. Nå kan jeg kanskje konkludere med at gutta vant til slutt; vi slipper ikke unna fødsel eller militæret som jente. Det er et tap jeg kan ta med hevet hode og stolthet.

Hadde jeg kunnet gi råd til 11-årige meg nå, hadde jeg sagt: «Det finnes verre ting enn å føde. Det finnes verre ting enn å avtjene militærtjeneste. Uten å være villige til å gi noe, får vi heller ikke noe tilbake».

For alt vi har og alt vi er

Jeg spurte en gang soldatene på en vinterøvelse hva de satte pris på ved å bo i Norge: Gratis skolegang. Internett. Venner. Frihet. Vakker natur. Demokrati. Dette var blant ordene som ble nevnt. Det er alt dette vi har fått i gave av våre forfedre som ofret seg og sto opp mot urett.

Det er alt vi forsvarer og beskytter hver dag som en del av det norske Forsvaret. For alt vi har, og for alt vi er: Det er dét det handler om, og det er dét vi aldri må glemme. La oss aldri glemme de som ga alt, også livene sine, for at vi skulle få fred og trygghet. Vi trakk vinnerloddet i Lotto fordi noen gikk før oss og sto opp for det de trodde på.

NRK sender i disse dager en dokumentar «De siste dødsdømte», der vi blir kjent med menneskene bak de som ble henrettet i krigsoppgjøret etter andre verdenskrig. Vår egne landsmenn som torturerte og drepte nordmenn. Med ett ble farfars historie og opplevelser enda tettere på kroppen.

I 2020 var det 80 siden Norge ble okkupert:

Norge under tysk okkupasjon

Da min eldste sønn og jeg snakket om dokumentaren, sier han: «Men, hadde han blitt henrettet, så hadde jo ikke jeg blitt til. Det er rart å tenke på». Min far fyller i dag, 9.april, 70 år, og det er fordi freden kom til Norge 8.mai 1945, og min farfar slapp den skjebnen så mange andre møtte.

Selv om han overlevde krigen, har jeg i ettertiden skjønt at det nok er en sannhet med modifikasjoner. Det er en tung erkjennelse å ta innover meg, men desto viktigere er det at jeg tar ansvaret for at mine barn, og generasjonene som vokser opp i en tid mer og mer fjern fra krigen, ikke glemmer.

Det er vi som er etterslekten. Det er vår plikt å ikke glemme. I dag vil våre bønner gå til alle våre falne, våre veteraner og våre forfedre som kjempet før oss og for oss. Vi skal aldri glemme.