Var ikke Gunnar Sønsteby CIA-agent?

Det er noen – Arnfinn Moland er nummer tre i rekken – som offentlig har sterk kritisert vår påstand om at den meritterte krigshelten Gunnar Sønsteby var agent for CIA. Moland mener at en slik påstand må hvile på «vanntett kildegrunnlag». Han burde ha registrert at vår kilde er Sønsteby selv, det vil si det han forteller om en pinlig etterretningsaffære i 1948, og nedskrevet av Moland i hans Sønsteby-biografi fra 2004.

Hvis vi kan stole på det Sønsteby sier, var han opplagt agent for CIA. Som kjent defineres en etterretningsagent som en person som innhenter opplysninger i det skjulte for en oppdragsgiver, som regel en etterretningstjeneste. Sønsteby hevder at han i 1949 fikk – via vise-flyminister Harold Stuart – et etterretningsoppdrag av general Donovan, CIAs gudfar. Oppdraget – som skulle utføres i dølgsmål – var å undersøke om den norske E-sjefen var å stole på. Følgelig var Sønsteby per definisjon en agent for CIA.

Pussig

Moland skriver at på den tiden var skepsisen stor «i USA mot den gamle motdagisten», altså Evang. Det er nok korrekt, men Moland burde ha nevnt at E-sjef Evang allerede sent i 1947 besøkte CIA og tok opp CIAs «sjokkerende» og «latterlige misforståelser» om statlige norske myndigheter. CIA erkjente på dette oppvaskmøtet at de «nå stolte på Evang og norsk E-tjeneste» (se s. 338 ff i Olav Njølstad, Jens Chr. Hauge – fullt og helt. Aschehoug, 2008).

Hvis Sønsteby var en hyppig gjest hos Evang, burde han ha kjent til det omtalte møtet. Men uansett er det lett å forstå hvor forbannet E-sjefen måtte ha blitt da Sønstebys CIA-oppdrag «ulykksalig vis» ble oppdaget. Det var ikke det minste rart at kaptein Harbitz Rasmussen i E-tjenesten (og Stay Behind) oppsøkte Sønsteby og visstnok sa: «Jeg må ha en alvorlig samtale med deg. Hva er det du holder på med?» Vi siterer fortsatt fra Molands biografibok. Det er dog pussig at Moland ikke problematiserer spørsmålet om hvordan Sønsteby i det hele tatt skulle ha klart å avdekke om «Evang var å stole på.»

Feil å kalle ham dobbeltagent

Det er også interessant hva Sønsteby svarer om CIA-oppdraget: «Det var jo på kanten, og jeg var 100 prosent lojal mot det norske etterretningsvesenet. Der var jeg kaptein, jeg visste hva jeg hadde å gjøre.» Vi tolket Sønsteby dithen at han fortsatt var agent i norsk E-tjeneste, og dermed var en dobbeltagent. Men her har vi nok altså tatt feil.

Arnfinn Molands innlegg:

Alvorlige og udokumenterte påstander om Gunnar Sønsteby

Personellister vi har fått tilgang til, viser at Sønsteby neppe var ansatt E-tjenesten. Vi kan heller ikke se at han var kaptein i Forsvaret, annet enn midlertidig en kort stund like etter krigen. Som kjent hadde ikke Sønsteby formell militær utdanning. Derfor blir det feil av oss å kalle ham dobbeltagent. Men like galt må det være å påstå at Sønsteby etter den nevnte pinlige affæren «fortsatte å drikke kaffe oppe hos Evang i mange år.»

Vår hovedhensikt i boka om Stay Behind var ikke å bore i spørsmålet om Sønsteby var en fast CIA-agent. Da hadde vi selvsagt pekt på alle hans CIA-forbindelser. Rett etter krigen – i USA – møter han en rekke toppfolk i OSS (CIA) og får i mars 1947 en stilling som regnskapsfører for ESSO i Mellom-Amerika! Der farter han rundt i et svindyrt dollarglis – betalt av OSS-folk – og besøker mange bananrepublikker (som noen kalte dem). I Stay Behind ville dette oppdraget blitt betraktet som en dekkhistorie.

Ikke direkte kritikkverdig

Vi vet ikke om vi skal liste opp flere forbindelser Sønsteby har hatt med amerikanske og norsk CIA-agenter, allerede fra rett etter frigjøringen, blant annet med å etablere etterretningsnett i Norge for CIA.

Det overrasker oss derimot at Sønsteby – ifølge Moland – holdt kontakten med tidligere CIA-sjef William Colby helt fra 1945 og fram til 1996, altså året Colby døde. Det vitner om et sterkt politisk valg av Sønsteby. Han kjente selvsagt til at Colby i 1968 var sjef for CIA i Vietnam og drev The Phoenix Program som stod bak krigsforbrytelser som vilkårlige henrettelser av mer enn 25.000 opprørere i Sør-Vietnam. Dette forferdelige programmet ble stanset i 1972 etter voldsomme protester i USA. På tross av dette holdt Sønsteby kontakten med Colby.

At Sønsteby var CIA-agent etter krigen burde i seg selv ikke være noe direkte kritikkverdig. USA var mektig populær også i Norge rett etter krigen. Evang var allerede i 1947 blitt gjort oppmerksom på – av CIA! – på organisasjonen hadde agenter i Norge like etter krigen. Derimot er det neppe rosverdig – etter vår mening – å være tilknyttet CIA etter hvert som deres lovløsheter med narko-salg, krigsforbrytelser, statskupp og politiske drap ble offentlig kjent utover i Den kalde krigen.

Kvittet seg med en rekke krigshelter

Vårt hovedmål med å trekke inn Sønsteby i vår bok, var å finne ut om hvorfor han aldri kom med i Stay Behind. Under arbeidet med vårt bokprosjekt har vi fått mange henvendelser om akkurat det spørsmålet. I bind 1 drog vi derfor fram den pinlige E-affæren, som utvilsomt må ha oppskaket E-sjef Evang. Han var som kjent meget sterkt opptatt av å beholde nasjonal kontroll over både norsk E-tjeneste og Stay-Behind.

Vår spekulasjon er at Evang etter den nevnte affæren ikke stolte på Sønsteby. Derfor kom han ikke inn i Stay Behind. Det kan i alle ikke vært slik Moland hevder: «Siden Gunnar reiste til og fra USA, var han ikke like aktuell for Stay-Behind-opplegget». Sønsteby var permanent tilbake i Norge fra tidlig i 1950. Da var oppbyggingen av eksempelvis ROC i full gang.

Men nå begynte også hoder å rulle i Stay Behind-staben. Utover på 1950-tallet kvittet Evang seg med en rekke krigshelter, som antakelig ikke hadde hans fulle tillit lenger. Kanskje vår antakelse derfor likevel holder vann, nemlig at Evang ikke stolte på Sønsteby heller.

Det er avslutningsvis viktig å rette opp en brøler Moland gjør seg skyldig i. Han påstår at vi skriver at en MI6-agent forsøkte å verve Sønsteby med ei flaske whisky. Noen slikt høres for øvrig merkverdig ut. Men det er altså det Moland skriver i sin Sønsteby-biografi.

I vår bok nevner vi at ikke alle fremtredende motstandsfolk lot seg verve til CIA eller MI6 like etter krigen, og viser til at Ragnar Ulstein – i et intervju med journalist Bjørn Sigurd Larsen – fortalte at han under en tilstelning i den britiske ambassaden i Oslo avslo tilbudet fra en MI6-agent om å bli med i MI6.