Fra et realpolitisk syn bør Russland kanskje frykte Kina mer enn Vesten og Nato

Innleggsforfatter Dag Røhjell understreker at innholdet i denne kronikken hviler på egne vurderinger og meninger. Røhjell har tidligere studert ved Forsvarets Etterretningshøgskole (FEH) og kronikken er utledet fra en eksamensoppgave han avla ved høgskolen.

Russland har, og har hatt, et problem med terror og terrorister. Før revolusjonen i 1917 var terror et redskap for bolsjevikene hvor Lenin senere forklarte at formålet med terror var å terrorisere.

Les også:

Russlands vurdering av fiender har dype historiske røtter

I tillegg har mange kalt aksjonene til Tsjeka'en både under og etter borgerkrigen for «rød terror».

En naturlig oppfølger av dette var kanskje logistikkstøtten KGB stod for til flere terrorgrupperingen under Den kalde krigen.

I nyere tid har Russland selv blitt rammet av terror og terroraksjoner, hvor ulike grupperinger har brukt vold for å fremme politiske mål. For eksempel gjelder dette hendelsen i 2002 med teatret Nord-Ost og beleiringen i Beslan i 2004.

Leder for de to nevnte anslagene, Shamil Basajev, ble senere drept i en aksjon ledet av den russiske sikkerhetstjenesten FSB. Selv om større terrorhendelser er fraværende de senere år, er temaet omhandlet på strategisk plan i Russland.

Trusselen er fortsatt aktuell og reell.

Støtte til krigen

I boken «Blowing Up Russia» hevdet Jurij Felshtinskij og avdøde Aleksander Litvinenko at FSB stod bak bombeaksjoner i flere russiske byer i 1999. Dette skulle sikre støtte til den russiske krigen i Tsjetsjenia hvor skylden skulle plasseres på tsjetsjenske terrorister. Det kan derfor synes som FSB potensielt har flere roller i dette – dersom man legger disse anklagene til grunn. Litvinenko ble senere forgiftet med polonium 210 i en aksjon som britiske myndigheter har utpekt nettopp FSB – Litvineko's tidligere arbeidsgiver.

Samtidig er det ubestridt at FSB har en aktiv rolle i å bekjempe denne terrortrusselen som en naturlig del av deres ansvar, som de blant annet viste under aksjonen for å frigi gislene fra Nord-ost-teatret i 2002. Terror kan med andre ord karakteriseres som en ekte intern trussel for Russland.

Dette er anerkjent i russiske strategisk dokumenter og også kommentert ved flere anledninger av president Vladimir Putin.

Navalnyj og dissidenter – en indre falsk trussel

En kan spørre seg om noe har endret seg på dette punktet i forhold til tidligere tider. I dagens Russland har russiske myndigheter et åpenbart behov for å fjerne både enkeltpersoner og organisasjoner de mener utgjør en trussel. Uten at dette nødvendig framstår som korrekt objektivt sett, er det slik russiske myndigheter tilsynelatende vurderer det. Dette gjelder for eksempel personer som Gary Kasparov, Boris Nemtsov og Aleksej Navalnyj.

Nemtsov ble myrdet i 2015 to dager før han skulle delta i en demonstrasjon mot Putin, korrupsjon og den russiske intervensjonen i Ukraina. Ifølge Bellingcat ble et direkte forsøk på å forgifte og drepe Navalnyj utført av FSB i 2020. Og Kasparov har vært utsatt for både fengsling og trakassering i løpet av sin politiske karriere.

Den spesielle loven fra 1926 som var myntet på Trotskij og hans meningsfeller, fikk kanskje en naturlig oppfølger i 2009/2012.

Da ble det påkrevd for alle organisasjoner som mottok vestlig støtte å registrere seg som «foreign agent» – fremmed agent. I hvilken grad disse organisasjonene virkelig utgjør en trussel for den russiske stat kan diskuteres, men stemplet fremmed agent har en naturlig dårlig klang – spesielt i Russland.

Plagsomme for styresmaktene

At slike organisasjoner er plagsomme for Kreml og styresmaktene synes åpenbart, hvor flere kritiserer makthaverne og påpeker brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Når enkelte i tillegg mottar støtte fra den gamle Weltkapitalen, er det lett å spore motivasjon for å stemple disse som fremmede agenter – i den grad virksomhetene registrerer seg.

De som ikke registrerer seg og som fortsetter virksomheten med vestlig støtte, bryter loven og kan legitimt stanses.

Les også:

– Mer enn 50 prosent sannsynlig at Russland angriper Ukraina

Russiske myndigheter ser åpenbart på disse organisasjonene og personene – hvor et lite knippe er nevnt, som trusler. Men trusselen Trotskij utgjorde, og som for eksempel Navalnyj utgjør, er etter mitt syn en falsk og imaginær intern trussel.

Alle land som ønsker demokrati og ytringsfrihet i tråd med FNs bestemmelser må tåle divergerende meninger og holdninger. At enkeltpersoner og organisasjoner engasjerer seg i ulike politiske spørsmål, selv om disse strider mot styresmaktenes politikk, er et sunnhetstegn for demokratier. Selv om aktiviteten kan være forstyrrende og skape støy, vil den ikke være en trussel for staten.

Jeg vil derfor hevde at denne moderne trusselen som Russland selv forfekter, med klare paralleller til Trotskij, kan klassifiseres som en falsk indre trussel.

Norge, USA og Nato – ytre falsk trussel

Dagens Russland ser ut til å være fokusert mot Nato, og kanskje USA spesielt, som en definert ytre fiende. Det gjentas av sentrale politikere som utenriksminister Lavrov, kommuniseres i media og gis oppmerksomhet i russiske strategiske dokumenter. Men har egentlig Russland noen ekstern reell trussel i dag?

Og ser en litt vekk fra det russiske synet, kan Kina muligens være en reell ekstern trussel?

Edward Crankshaw stemplet den voksende konflikten mellom Sovjetunionen og Kina som «Den nye kalde krigen» i 1963. Siden den kinesisk-sovjetiske splittelsen har forholdet mellom Russland og Kina endret seg til det bedre. Spesielt de siste årene med det tette, formelle og uformelle partnerskapet mellom president Putin og president Xi Jinping. Et annet poeng er at både Russland og Kina ser på USA som en felles fiende og motpart.

Men Kina har bedre kort å spille hvis Michael Pillsbury har rett når han vurderer at Kina ønsker å være den eneste globale supermakten i 2049.

Fra et realpolitisk syn bør Russland kanskje frykte Kina mer enn USA, Vesten og Nato, selv om dette ikke er i samsvar med dagens russiske politikk.

Feil merkelapp

På den andre siden hadde USA og Nato en politikk under Den kalde krigen som gikk ut på «containtment». Slik sett kan en skjønne dagens russiske syn i en historisk kontekst. Men jeg mener det blir det feil å gi Nato og USA merkelappen trussel i dag.

En kan skjønne at Russland kan oppfatte det motsatte idet Nato-styrker øver mot imaginære motparter som minner om Russland, kombinert med økt militær tilstedeværelse i nord for eksempel. Men fortsatt er det ingenting som tyder på at Nato planlegger fiendtlige handlinger mot Russland.

At Russland kan ha behov for en definert ytre fiende som kan klandres for ulike problemer og brukes som argument for økte forsvarsbudsjetter, kan forstås ut ifra indrepolitiske hensyn. Men jeg vil argumentere for at denne trusselen ikke er reell og dermed falsk – i motstrid til Russlands egen trusselpersepsjon.

Hvilken ytre trussel er ekte?

Etter at Berlinmuren brøt sammen i 1989, var i realiteten Den kalde krigen over. Selv om Putin har forklart at han ikke ønsker å gjenskape Sovjetunionen, har russiske strategiske ambisjoner vokst siden 1991. Kanskje best oppsummert i den russiske sikkerhetsstrategien (NSS) fra 2015: «The Russian Federation's implementation of an independent foreign and domestic policy is giving rise to opposition from the United States and its allies, who are seeking to retain their dominance in world affairs.»

Under Den kalde krigen var Nato en definert motpart og frontene tydelige. En kan argumentere for at en er inne i en ny kald krig hvor Nato har kommet nærmere Russland ved å innlemme tidligere østblokkland i alliansen.

Videre gjennomføres militærøvelser som irriterer Russland, og Nato har et militært fokus på Russland. Aggressive og provoserende handlinger fra Nato er etter mitt syn likevel fraværende, noe som står i strid med Russlands egen trusselpersepsjon.

Les også:

EU innfører sanksjoner mot russisk leiesoldathær

Til tross for at Russland altså selv identifiserer enkelte stater og Nato som trusler, har jeg derfor vanskelig for å se realismen i dette.

Kan det være at Russland er sin egen fiende?

Spenningen og «frontene» som har blitt skjerpet de senere år, spesielt etter annekteringen av Krimhalvøya i 2014 og økende spenning øst i Ukraina, har kommet som en følge av russisk militær intervensjon i både Georgia og Ukraina/Krim; lammende nettverksoperasjoner mot Estland, støtte til Assad-regimet i Syria og ulike provokasjoner i Østersjøen for eksempel.

Dette er blant annet omhandlet av Øystein Bogen i boken «Russlands hemmelige krig mot Vesten».

Sovjetunionen hadde i sin tid ytre fiender. Men de hadde også falske, slik jeg tidligere har påpekt. Russland ser ut til å ha arvet de fleste av disse persepsjonene hvor landet har videreført samme grunnleggende trusselforståelse – uten å gjøre konkrete vurderingen av hvor reelle disse truslene er.

I dagens situasjon vil jeg derfor hevde at Russland ikke har noen ytre ekte trussel.

Spiller det noen rolle?

Tidligere amerikansk ambassadør i Sovjetunionen, George Kennan, sa i sin tid at Vesten skulle konfrontere Sovjetunionen og møte alle sovjetiske handlinger med mottiltak.

Dette var idet Den kalde krigen startet – eller kanskje det var starten på den kalde krigen?

Dagens russiske følelse av å være omringet av fiender kan derfor på en måte forstås, og har til tider være korrekt med bakgrunn i NSC-68 (National Security Council Paper), som beskriver strategien med «containtment». Men på et strategisk nivå synes det å være liten grunn til at Russlands skal opprettholde en slik persepsjon. Med unntak av terrorisme, er det etter min mening lite grunnlag for dagens russiske trusselpersepsjon.

Men rett eller galt, bare ved å forstå Russlands perspektiv gjennom klassifisering av ulike indre, ytre, falske og ekte trusler, kan Vestens diskurs forbedres og handlinger optimaliseres.

Rollen til russisk etterretning under Nato-øvelsen Able Archer i 1983 er muligens beskrivende for hele denne tematikken med trusler, persepsjon, oppfattelse og definisjoner. Allerede i 1981 gikk det ut ordre til GRU og KGB om at de skulle bevise at USA og Nato planla et nukleært førsteangrep på Sovjetunionen.

Altså ikke noe: «undersøk dette og bekreft eller avkreft». De som rapporterte i tråd med «bestillingen» kunne forvente høyere lønn og karriereopprykk. De som ikke fant beviser for slike (ikke)eksisterende planer ble oversett eller ignorert slik det er beskrevet at Christopher Andrew og Oleg Gordievskij i boken «KGB fra innsiden».

Når et lands etterretningsapparat benyttes, eller lar seg bruke, på denne måten, blir resultatet frafall av objektiv rapportering.

Da forsvinner det som styrker et saklig og objektivt beslutningsgrunnlag for styrende myndigheter.

Et annet og beslektet og viktig spørsmål når en drøfter Russland og russisk trusselpesepsjon er derfor nettopp de russiske etterretnings- og sikkerhetstjenester (REST). Russlands egen beskrivelse av bruken høres imidlertid universell ut:

«Effective use and all-round development of intelligence and counterintelligence capabilities with a view to the timely detection of threats and determination of their sources has a special significance for ensuring the national security of the Russian Federation».

Avhoppere og dissidenter

Jeg mener at etterfølgerne til de første sikkerhetsorganisasjonene i Sovjetunionen, som blant annet gjennomførte TRUST, utgjør en lignende funksjon i dag. Spesielt FSB er viktig for Kreml og Putin når det gjelder å bekjempe både virkelige og falske fiender. Ny lovgivning åpner for at FSB kan jobbe i utlandet og målrette tiltak mot avhoppere, dissidenter og andre.

Dette poenget er ikke veldig synlig i dagens debatt.

Drapsforsøket på blant annet Sergej Skripal i 2018 aktualiserte tematikken - selv om den operasjon var utført av GRU, ifølge Bellingcat.

Det er også verdt å merke seg at FSB mer eller mindre har samme logo og likelydende motto som NKVD og KGB: «Sverd og skjold». Beskytt staten med skjoldet og slå ned fiendene med sverdet.

FSB og andre etterretningsorganisasjoner benyttes for å styrke statens posisjon og håndtere erklærte trusler og fiender, som for eksempel Nato, Navalnyj og andre.

Men er alt og alle virkelige fiender? For hvem og hva truer disse organisasjonene og personene egentlig?

Mye er som før

Det er godt dokumentert at de sovjetiske spesialtjenestene benyttet likvidasjoner, dobbeltoperasjoner, informasjonskampanjer, propaganda og fengsling av dissidenter før, under og etter Den kalde krigen.

Noen metoder har endret seg, men har kjernefunksjonen for REST endret seg etter 1991?

Dokumenterte handlinger, operasjoner og likvideringer tyder på at REST ikke har endret seg signifikant.

REST har ikke bare har en informerende rolle og funksjon, men tjener også Kreml i andre kapasiteter. REST bør derfor aldri undervurderes eller ignoreres som et viktig instrument for å håndtere alle slags trusler, reelle og imaginære, til støtte for Russlands herskerne.

Dette framstår som viktig og relevant i dag å forstå hvordan Russland opplever trusler, hvordan trusselpersepsjonen formes og hvordan den håndteres av russiske myndigheter og ulike myndighetsorganer.