Russland ødelegger sin egen fremtid

Denne artikkelen ble først publisert i Foreign Affairs.

Fra 15. til 17. mars skulle president Vladimir Putins maktposisjon i Russland befestes gjennom valg. Det var aldri noen reell tvil om utfallet, som innleder hans femte presidentperiode. Men Kreml tok ekstraordinære grep for å sikre seg: 8. februar kunngjorde valgkommisjonen at Boris Nadjezjdin, en kandidat som gikk til valg som motstander av krigen i Ukraina, var diskvalifisert fra å stille. 

Åtte dager senere døde Aleksej Navalnyj i en fengselskoloni langt nord i Russland, og dermed forsvant Russlands mest fremtredende opposisjonsleder. Navalnyj stilte ikke til valg, men russisk politikk har de siste årene vært redusert til en kamp mellom Navalnyj og Putin. 

Nå er Putin alene på den politiske arenaen. Med personligheter som Navalnyj og Nadjezjdin ryddet av veien ble presidentvalget en unison bekreftelse av Putin og hans hjertebarn: Krigen i Ukraina.

Russland er verken stabilt eller normalt. Presidentvalget fullbyrdet den siste fasen av putinismen, som startet med folkeavstemningen om grunnloven sommeren 2020, da Putins mulige mandat ble forlenget til 2036. Dette stadiet i putinismen er imidlertid mer enn et rent autokrati. Putin har gjort det klart at Russland utkjemper en konstant krig mot Vesten. 

Dette gir ham både en ideologisk eksistensberettigelse. Og den russiske eliten en måte å opprettholde makt på. For å holde det hele gående må Putin kontinuerlig fortsette å ødelegge landets ressurser, enten det er snakk om økonomiske, menneskelige, politiske og psykologiske. Alt dette synliggjør landets politiske og økonomiske skjørhet.

La oss se på den finansielle og økonomiske situasjonen. Selv om den russiske økonomien fremdeles er markedsbasert, er den i stadig økende grad avhengig av statlige investeringer. 

Det militær-industrielle komplekset har blitt den dominerende drivkraften i denne ikke-bærekraftige og uproduktive økonomien, noe budsjettet for 2024 tydelig viser: Militærutgiftene vil bli 1,7 ganger høyere selv sammenlignet med fjorårets oppblåste tall, og vil utgjøre 25 prosent av alle statens utgifter. Samtidig gir russisk eksport, først og fremst olje- og gass, stadig mindre avkastning grunnet vestlige sanksjoner. Disse ikke-fornybare ressursene er likevel ikke oppbrukt, og Putin ser i det minste ut til å håpe at olje- og gassreservene vil vare ut livet hans.

Et større problem er demografien. I tillegg til en langsiktig trend med en aldrende befolkning, er etterspørselen etter soldater og kollapsen i migrantstrømmen i ferd med å føre landet inn i en demografisk krise. Økonomer mener dette vil føre til en nedgang i arbeidsproduktiviteten på mellomlang sikt. 

Selv om en kunstig lønnsvekst gjennom militærøkonomien foreløpig har bedret situasjonen, har den også forvrengt den. Putin er for enhver pris opptatt av å øke fødselsraten, men det er få tegn til at denne bedres. Et modernisert og urbant russisk samfunn vil ikke produsere så mange barn som Putin trenger for å drive det militærindustrielle komplekset. Dessuten, hvordan kan en russisk familie planlegge for fremtiden i en permanent krigstilstand? 

En av de knappeste ressursene er imidlertid den psykologiske. Regimet klarer ikke å tilfredsstille befolkningens ønske om fred og normalitet, og har derfor tydd til gigantiske sosiale utgifter og særbehandling av de fattige, noe som har gjort Russland til Putins Barbieland. 

Les også:

Slik blir russiske barn militarisert

I stedet for å utvikle seg, har det russiske samfunnet blitt redusert til å tilpasse seg og overleve. Men sivilsamfunnet har vist moralsk motstand: Folk sto åpent i kø over hele Russland for å gi sin underskrift til kandidaturet til Nadjezjdin. Etter Navalnyjs død la de samme menneskene ned blomster og lys på minnesmerker for ofrene for Stalins undertrykkelse. Og køen for å ta farvel med Navalnyj, mannen som representerte et alternativ til Putin, var enorm.

Russlands vei mot det unormale begynte ikke i 2022. Putins system har beveget seg i autoritær retning helt siden det ble innført for mer enn to tiår siden. Allerede i desember 2000, et knapt år etter han ble president for første gang, tok Putin tilbake den gamle stalinistiske nasjonalhymnen: Ordene var kanskje annerledes, men den fremtidige autokraten ga tidlig en pekepinn på hvor han hadde tenkt seg. 

Forskjellen den gang var at regimets antimoderne autoritærisme var delvis skjult. Nå er den fullt synlig. Putin og hans nærmeste ser rett og slett ut til å tro at Russland vil ha nok ressurser av alle slag – inkludert befolkningens overbærenhet – til at det vil vare deres eget liv ut. Hva som skjer etterpå, spiller ingen rolle.

Et vanlig Kreml

For tjue år siden kalte Andrej Shleifer og Daniel Treisman i Foreign Affairs Russland for et «normalt land». De noterte seg fremveksten av markedsøkonomi og begynnelsen på institusjoner av vestlig type, og hevdet at Russland var i ferd med å bli et «typisk kapitalistisk mellominntektsdemokrati». 

Ikke perfekt, men langt fra det «onde imperiet» som en gang hadde truet folk «hjemme og ute». Ti år senere publiserte de en annen artikkel i Foreign Affairs, «Normale land», som refererte til den relative suksessen til størstedelen av landene i den tidligere østblokken. «Markedsreformer, forsøk på å bygge demokrati og kamp mot korrupsjon mislyktes ikke, selv om de fortsatt er ufullstendige», skrev de.

Med tanke på hva som har skjedd med Russland i årene som har gått, kan disse synspunktene kanskje anses som naive. I alle fall kan Russland ikke lenger betegnes som «normalt». Men Shleifer og Treisman tok ikke helt feil: De innrømmet at Russland fortsatt kunne følge en autoritær retning. 

Når det gjelder de andre postsovjetiske statene i Øst-Europa klarte de overgangen til markedsøkonomi og demokrati, selv om overgangen ikke var feilfritt. I disse landene har dessuten flerpartidemokratiet og overføring av makt fra en regjering til en ny fungert: Polens valg i oktober 2023, som brakte den liberale sentrumspolitikeren Donald Tusk til makten etter at det høyreorienterte Lov- og rettferdighetspartiet hadde styrt landet i årevis, er et bevis på det.

Men historien har en tendens til å ta ubehagelige retninger. På begynnelsen av 1900-tallet så det ut til at den første store epoken med global handel hadde fjernet krigstrusselen fra Europa. Så kom 1914 og første verdenskrig. 

En lignende situasjon fulgte Russlands første skritt mot normalitet etter Sovjetunionens kollaps: Vesten jublet over reformene på 1990-tallet. Og hadde senere store forhåpninger til Dmitrij Medvedjev, som i løpet av sin eneste periode som russisk president fra 2008 til 2012 tilsynelatende satte i gang en ny bølge av moderniseringstiltak. Han proklamerte til og med en «nullstilling» av forholdet til USA i 2009, under president Barack Obama.

De prodemokratiske masseprotestene som feide over landet i 2011 og 2012, etter det falsifiserte parlamentsvalget, kunne faktisk ha ført Russland i retning av fullt demokrati. En stund så dette målet ut til å være innen rekkevidde. Men Putins gjeninnsettelse som president i 2012 ble starten på en rask, brutal og ugjenkallelig overgang til autokrati. Staten og samfunnet ble mindre, ikke mer, normalt.

Autoritære reflekser

Tilbake i 2004 var Russlands fremvekst som et kapitalistisk demokrati ikke en ren illusjon. Men det var nettopp på dette tidspunktet – i begynnelsen av Putins andre presidentperiode – at Russland begynte å miste mulighetene for en normal utvikling.

De økonomiske resultatene som virket så oppsiktsvekkende på den tiden, hadde faktisk ingenting med Putin å gjøre: De var et resultat av Russlands overgang fra sosialisme til kapitalisme og av de radikale økonomiske reformene på begynnelsen av 1990-tallet. Den egentlige arkitekten bak disse reformene var økonomen Jegor Gaidar. Gaidar var i en kort periode fungerende statsminister under president Boris Jeltsin. Men Gaidars reformer ble møtt med stor skepsis av russerne, som klandret ham for å ha ødelagt den sovjetiske økonomien og gjort befolkningen fattigere.

Reformene og den senere veksten gjorde det mulig for Putin å fremstille seg selv som den sanne arkitekten av den postsovjetiske økonomien, selv om han ikke hadde noen rolle i den. Putin tok de økonomiske reformene på alvor i sine to første år som president, men mistet interessen etter det. Det som virkelig drev den russiske økonomien framover, var flommen av petroleums-dollar som plutselig flommet inn i landet – en annen faktor Putin heller ikke hadde noe med å gjøre.

Det kom også andre tidlige tegn på at Putin ikke var noen reformator. I 2001 ble den uavhengige TV-kanalen NTV overtatt av Gazprom og omgjort til en del av de offisielle statsmediene. NTV var et symbol på 1990-tallets demokratisering og kanalen var en hyppig kritiker av Putin. I 2003 ble oligarken Mikhail Khodorkovskij arrestert, og hans enormt suksessrike oljeselskap, Yukos, ble deretter delt opp og fordelt av myndighetene gjennom en rekke tvangssalg. Budskapet var tydelig: Det var mulig å gjøre forretninger og tjene store penger, men skulle man bli virkelig rik måtte man ha de rette politiske forbindelsene.

Russland ble i praksis en ettpartistat etter parlamentsvalget i 2003. Partiene Unionen av høyrekrefter og Jabloko tapte i valget som ifølge både Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ikke oppfylte demokratiske standarder. Med fremveksten av regjeringspartiet Det forente Russland ble de gjenværende store partiene – Kommunistpartiet og Vladimir Zjirinovskijs populistiske Liberaldemokratiske parti – Kremls forlengede arm. Fra dette tidspunktet sluttet Dumaen, parlamentet, å fungere som et uavhengig lovgivende organ.

Les også:

– Det er et mørke i ham

De autoritære reflekser vendte tilbake til det politiske systemet. Stadig flere aspekter ved samfunnslivet ble kontrollert. I 2003 ble det russiske senteret for meningsmålinger, VTsIOM, landets viktigste senter for samfunnsforskning, overtatt av staten og underlagt statlig kontroll. (Senterets gamle medarbeidere grunnla det uavhengige Levada-senteret, oppkalt etter grunnleggeren Jurij Levada). Allerede på dette tidspunktet forsøkte staten å kontrollere russernes kunnskap om seg selv.

Et slikt system kan neppe anses som normalt. Men i den russiske eliten og hos mange i Vesten overbeviste man seg selv om at systemet var normalt. Antagelsen var at myndighetene ikke ville risikere å ta åpenlyse skritt i retning av undertrykkelse som kunne slå tilbake på dem selv og dermed sette deres privilegerte liv i fare. Disse antagelsene vedvarte selv etter at Kreml hadde nøytralisert all politisk konkurranse og invaderte Georgia i 2008. Vesten satte da sitt håp om fornyet liberalisering til den nye presidenten Medvedjev. Mange antok at han ville bryte med Putin og bli en uavhengig skikkelse.

På denne tiden var Russland også i ferd med å innlede en ny fase av en såkalt autoritær modernisering. Dette gikk ut på å vektlegge teknokratiske økonomiske reformer fremfor politisk liberalisering. Sistnevnte var noe Kreml generelt anså som unødvendig. Medvedjev opprettet faktisk et nytt senter, Institutt for moderne utvikling, som skulle overvåke den spede begynnende liberaliseringen – ikke bare av økonomien, men også av politikken, i det som skulle være et veikart for Russlands fremtid. Men det kom ikke mye ut av dette.

Samtidig fortsatte de samme ekspertene å utarbeide Strategi 2020, en plan som skulle gjøre Russland til en av verdens største økonomier innen 2020. Selv da Putin forberedte seg på sin fjerde periode som president i 2016-17, kom det et nytt moderniseringsprogram. Denne gangen ledet av tidligere finansminister Aleksej Kudrin. Hver gang ble imidlertid falt forsøkene på grunn av manglende politisk vilje. Det ble klart at ethvert forsøk på autoritær modernisering ville ende i autoritærisme, uten moderniseringen. Mange av ekspertene som har ledet dette arbeidet de siste to årene, er blitt skjøvet til side eller tvunget til å forlate landet.

Forbrukere til konformister

Faktisk var Putin på dette tidspunktet aktivt ute etter å de-modernisere Russland. Etter at han kom tilbake som president i 2012, begynte han å avvikle demokratiske institusjoner og innføre undertrykkende lover. I 2014 erobret han Krym, noe han begrunnet med en ultrakonservativ imperialistisk ideologi. 

De økonomiske reformene hadde stoppet opp. Ved presidentvalget i 2018 var mange russere blitt passive og stemte mekanisk. Erkjennelsen var at de ikke kunne påvirke situasjonen. Putins oppslutning sank likevel da regjeringen hevet pensjonsalderen i 2013. Deretter svekket pandemien populariteten ytterligere. Det var på tide å iverksette krisetiltak. 

Sommeren 2020 ble det avholdt folkeavstemning om å endre grunnloven, tilbakestille presidentperioden og muliggjøre Putin å regjere til 2036. Et konformt flertall godkjente dette. Putins konsolidering av et semitotalitært regime ble symbolsk fullført da hans hovedmotstander Aleksej Navalnyj ble forsøkt drept med nervegift to måneder senere.

Men det var det neste skrittet som ødela Russlands modernisering fundamentalt: Krigen i Ukraina. Ved å sette i gang den «spesielle militæroperasjonen» forkastet Putin den demokratiske arven etter ikke bare Boris Jeltsin, men også Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov. 

Alt som var oppnådd i Russland siden 1985 – fra etableringen av demokratiske institusjoner til avskaffelsen av sensur og gjenforeningen av russisk og europeisk kultur – feide Putin av bordet. Krigen tok bremsene fra regimet, som på kort tid knuste restene av disse institusjonene og vendte tilbake til undertrykkelse i sovjetisk skala. Det innebar et brudd med den verdensordenen som først vokste frem etter 1945 og deretter ble dominerende etter 1989. 

I løpet av denne 20 år lange nedadgående veien mot en autokratisk avgrunn var flertallet av russerne, for ikke å snakke om elitene, forbausende nok ikke særlig urolige. For dem var hvert steg på veien mot det verre bare en ny normaltilstand. 

Selv etter 2014, da alle sosioøkonomiske indikatorer – inkludert husholdningenes realinntekt – begynte å stagnere, var det få russere som så en direkte sammenheng mellom regimets strammere grep og landets sviktende økonomi. Mange hadde uansett gitt opp kampen for modernisering etter Krym, og valgte i stedet å slutte seg til den nasjonalimperialistiske euforien som feide over landet. Det er vanskelig å svømme mot strømmen.

Det fantes fortsatt en politisk opposisjon i disse årene. Folk tok til gatene og sivilsamfunnet engasjerte seg. Mange russere tok store sjanser, blant annet ved å bli stemplet som «utenlandsk agent» – en juridisk betegnelse som Kreml lanserte i 2012 for å stemple dem som mottar støtte fra utlandet. 

Men til mer motstand folk gjorde, desto hardere slo myndighetene ned på dem. I 2020 viste forgiftningen av Navalnyj hvor langt myndighetene var villige til å gå. For å unngå å bli arresterte begynte mange opposisjonelle å forlate landet. Da Navalnyj kom tilbake til Russland i begynnelsen av 2021, og han selv ble arrestert, utløste det en ny bølge av kraftige protester. Men Putin-systemet ga seg ikke og hadde ikke lenger noen begrensninger. Regimet beveget seg mot en intern krig mot det som var igjen av sivilsamfunnet. 

Det største sosiale problemet var at Russlands markedsøkonomi hadde gjort russerne til kapitalistiske forbrukere uten å gjøre dem til engasjerte borgere. Etter å ha tilpasset seg de nye markedsforholdene under den postsovjetiske overgangen på 1990-tallet, så russerne ikke den uløselige sammenhengen mellom et åpent marked og politisk demokrati.

I storbyene var det ingen som så poenget med demokrati, overføring av makt eller menneskerettigheter. Selv under et autoritært styre hadde mange det godt. Til tross for nedgang i realinntekt og problemer blant arbeiderklassen, fortsatte forbruksveksten. Middelklassen hadde blitt vant til å feriere i Europa. 

Russerne ble kresne kjennere av franske, italienske og spanske viner og tok ivrig i bruk den nyeste teknologien. Så utropte Putin dem til arvtagere av et stort imperium ved å innta Krym uten å avfyre et eneste skudd. For mange av dem var det lett å se bort fra demokratiets viktighet i alt dette.

Putin trodde uansett aldri på modernisering, så da han følte at det ikke fungerte, tok han et bevisst valg til fordel for arkaisme og av-modernisering i stedet. Først begynte regimet å isolere seg. Etter hvert avviste alt som kom fra Vesten. Så ble det middelalderske konseptet om den «russiske veien», som oppfatter europeisk innflytelse som kjetteri, omfavnet.

Ingen flere barnebøker

Putin ville bli overrasket over å bli kalt marxist. Men han er i hvert fall delvis en økonomisk determinist, og man hevder at alt som skjer er bestemt. Putins primære taktikk for å bevare makten er å opprettholde et tilstrekkelig nivå av sosioøkonomisk velvære – spesielt ved å kjøpe lojaliteten til den lavere middelklassen med sosial støtte. 

Hvis økonomisk svikt kan overvinnes ved hjelp av politisk undertrykkelse og en arkaisk nasjonalimperialistisk ideologi, er det mulig å regjere lenge. Men som den russiske demografen Anatolij Visjnevskij har hevdet, vil demografien på lang sikt alltid trumfe økonomien. Det er lite sannsynlig at Putin har lest Visjnevskij, og regjeringen hans har i hvert fall ignorert Visjnevskijs advarsler om risikoen for humankapitalen som følge av Russlands langsiktige demografiske utvikling.

Putin svikter allerede på dette viktigste området. Kreml sløser nå med humankapitalen, som om den bare var en handelsvare. Samtidig snakker regimet om å «redde folket» – et uttrykk som ble skapt av den sovjetiske dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn for å vise respekt for menneskeliv, og som Putin har brukt som en hyklersk oppfordring til å øke fruktbarheten. 

For å fremme dette målet fortsetter Kreml kampen mot likekjønnede forhold, homofiles rettigheter og abort, samtidig som de fremmer «tradisjonelle» familier. Det er ikke tilfeldig at Putin utropte 2024 til familiens år og viet store deler av talen til nasjonen til å støtte familier med mange barn.

Men å «redde folket» er et vanskelig løfte å komme med for en arkitekt bak en dødelig krig. Som konene til mennene som ble mobilisert for å kjempe i Ukraina, bemerket i en uttalelse i november 2023: «Koner har blitt etterlatt med savn etter mennene sine, barn vokser opp uten fedre, og mange har blitt foreldreløse.» 

Kronikk

Europa og verden trenger at Ukraina seirer

Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at Putin har startet en omvendt demografisk overgang, der ens død for fedrelandet har større verdi enn ens liv for fedrelandet. Der dødsfall av «ytre årsaker» – en byråkratisk eufemisme for dødsfall som følge av trafikkulykker, alkohol og, sannsynligvis, tjeneste i skyttergravene – får uforholdsmessig stor betydning. (De faktiske russiske tallene for drepte i strid i Ukraina er ikke kjent). 

Både offentlig statistikk og indirekte indikatorer viser at fødselstallene i Russland har falt siden årene 2016-2017. Forlagene klager for eksempel over at publikummet for barnebøker er i ferd med å forsvinne: Innen 2027 spår demografer en reduksjon på 23 prosent i den viktige aldersgruppen fem til ni år, basert på en nedgang i aldersgruppen null til fire år mellom årene 2017 og 2022. 

Fødselstallene følger selvsagt langsiktige trender man finner i flere land. En forklaring er de demografiske konsekvensene av å bli et postindustrielt land: På 1960-tallet startet det russiske samfunnet å bli moderne: Folk flyttet til byene, fikk utdanning og fødte færre barn. Men en annen grunn til at fødselstallene i Russland er så lave i dag, er at Putin trenger soldater og arbeidere i fabrikkene som produserer våpen og stridsvogner. Færre russere i dag ønsker at barna deres skal vokse opp som soldater og arbeidere i det militær-industrielle komplekset.

Samtidig har nedgangen i befolkningen i yrkesaktiv alder – først og fremst som følge av at befolkningen blir eldre og færre kommer inn på arbeidsmarkedet – allerede ført til en enorm mangel på arbeidskraft. I 2023 var det to millioner flere ledige stillinger enn det var arbeidstakere. 

Ifølge prognoser vil det innen 2035 være tre til fire millioner færre russere i arbeid. Andelen unge på arbeidsmarkedet vil synke jevnt og trutt, og utdanningsnivået i arbeidsstyrken vil stagnere. I det mest pessimistiske scenariet vil befolkningen i Russland (unntatt de fire områdene som Kreml i september 2022 kunngjorde at skulle annekteres fra Ukraina) krympe med totalt 15,4 millioner mennesker innen 2046, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig befolkningsnedgang på 700.000.

Regjeringens forsøk på å håndtere denne demografiske tidsinnstilte bomben blir mer og mer absurd. Forbud mot aborter – som ikke er vanligere i Russland enn i europeiske land – vil ikke få fødselstallene til å stige. 

Det å få folk til å flytte til landsbygda for å leve et «tradisjonelt liv» vil heller ikke øke innbyggertallet, ettersom det er enda vanskeligere å forsørge en større familie langt fra byene. Selv russere som er arbeidsføre, har blitt påvirket av krigen: Prioriteringen av militæret har tatt penger fra viktige sektorer som helsevesen og utdanning. Det er mangel på viktige medisiner som insulin. Og for første gang på mange år har antallet alkoholikere økt, noe som vitner om hvilket stress landets unormale situasjon har ført til.

En kamp mot fremtiden

Å ha andre mål for økonomien enn å forbedre menneskers livskvalitet gjør økonomien uproduktiv. I 2022 falt arbeidsproduktiviteten med 3,6 prosent sammenlignet med året før, ifølge offentlig statistikk. (Tallene for 2023 er ennå ikke tilgjengelige.) Den økende produksjonen av «metallvarer» – regjeringens eufemisme for våpen – gjør økonomien mer primitiv. 

Disse investeringene finansieres i stor grad av skattebetalernes og inntekter fra salg av olje og gass. En stor del av Russlands vekst i brutto nasjonalprodukt, opp mot én tredel ifølge enkelte estimater, skyldes det militærindustrielle komplekset og relaterte næringer. Putin håper at militærindustrien skal stimulere utviklingen av sivil teknologi. Men dette er en plan som mislyktes allerede under sovjettiden og den tidlige post-sovjetiske reformperioden.

Putin startet sin krig for å endre verdensordenen og tvinge alle andre til å leve etter hans regler. For å oppnå dette måtte han posisjonere landet sitt og Russlands geopolitiske innflytelsessone mot Vesten og det moderniseringsprosjektet vestlige land representerer. 

Disse målene forklarer Putins vilje til territoriell ekspansjon: Andre land beveger seg fremover og går over til andre energiformer nettopp for å ha ressurser igjen for fremtiden. Men Russland forsvarer en utdøende utviklingsmodell som krever en totalitær og imperialistisk ideologi – og som gjør det nødvendig å bruke opp ressursene nå, inkludert den samme gamle oljen og gassen.

Putins kostbare prosjekt i Ukraina har minelagt landets økonomiske og demografiske fremtid. Men det er fullt mulig at disse minene først går av etter at Putin har forlatt scenen. For å bruke kong Ludvig den niendes styringsmodell som eksempel: «Etter meg, flommen.» Putins krig er en kamp mot fremtiden.

© 2024 Council on Foreign Relations, utgiver av Foreign Affairs. Alle rettigheter forbeholdt. Distribuert av Tribune Content Agency. Teksten er oversatt av Amund Trellevik.

Kronikk

Nei, Russland er ikke på vei til å vinne