Velferdsveteran setter ny standard

– Vi har gransket våre lister, og kan ikke finne noen andre som har brukt mer enn 40 år av sitt yrkesaktive liv i tjeneste for velferden i Forsvaret, sier seniorrådgiver Jon Andresen ved Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) til Forsvarets forum.

Hedersprisen er så ny at statuttene for tildeling knapt er besluttet. En svært overrasket Thor Kristen måtte tørke både en og to tårer da sjefen for FPVS, oberst Pål Svarstad overrakte sabel og blomster. Til daglig har Thor Kristen sitt virke ved Rena leir i Østerdalen. Forsvarets forum møtte velferdsveteran nummer 1 i Kanonhallen på Akershus festning.

– Husker du ditt første møte med velferden?

– Ja det gjør jeg. Det var da jeg gikk på befalsskolen i Harstad i 1980. Da arrangerte velferden i Åsegarden en velferdstur til Tromsø. Vi var vel en 5-6 fra befalsskolen som var med på den turen. Men det var nok ikke der jeg fattet interesse for velferdsarbeid. Det skjedde først da velferdsinspektøren besøkte befalsskolen og lurte på om det var noen som kunne tenke seg å bli velferdsbefal. Jeg var en av de som rakk opp hånda. Jeg hadde litt interesse for kultur og syntes at dette kunne være spennende. Et av kriteriene var at du skulle kunne spille et instrument. Men da det kom til intervju kunne jeg ikke komme trekkende med en blokkfløyte, så jeg sa at jeg kunne spille piano – noe som slett ikke var sant, sier Lange og ser i gulvet med et litt beskjemmet smil.

– Men da jeg for 20 år siden var på et kurs på Madla besøkte vi velferdshytta oppe i Sirdal. Der hang det en gitar på veggen. Da ikke en eneste av kursdeltakerne kunne spille gitar, bestemte jeg meg for at det skulle jeg lære meg. Så 20 år for sent fylte jeg de gamle kriteriene for stillingen, jeg kunne spille et instrument, forteller Lange og ler.

Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ble første stopp i velferdens tjeneste og her var det aldri noe spørsmål om pianospill.

– Da jeg kom dit i 1981 ble jeg raskt kastet ut på dypt vann. Velferdsoffiser Jan Berthelsen dro på kurs, så alle velferdens oppgaver og ansvar ble lagt på meg. Men det gikk bra og jeg stortrivdes.

Nyheter

Disse vant Soldataksjonen 2022

– Hva er den største forskjellen på velferden den gang og i dag?

– Det vet jeg faktisk ikke hva jeg skal svare på. Alt handler om ivaretakelse og det er det samme i dag som for 40 år siden. Men det har jo selvsagt skjedd en enorm utvikling på alle områder.

– Da jeg kom til Evjemoen hadde vi sammen men noen meget dyktige soldater fått opp leiravisen Evjingen på et godt nivå. Avissidene ble produsert på en vanlig skrivemaskin, men vi ville løfte utseende enda noen hakk. Vi gikk derfor til anskaffelse av en skrivemaskin med kulehode som gjorde at vi kunne bytte skrifter.

– Det skulle vi ikke gjort! Det endte med påpakning fra Riksrevisjonen. Men er det en ting jeg savner, så er det leiravisen. Heldig er de 2-3 avdelingene som fortsatt har sin egen avis. Arbeidet med leiravisen var en aktivitet som ga både redaksjon og lesere svært mye. Jeg leser de leiravisene jeg klarer å få tak på med stor interesse, sier Lange.

På spørsmål om hva som er velferdens viktigste oppgave, kommer svaret kjapt.

– Trivsel!

– Mitt motto er at soldatene skal trives det året de avtjener sin førstegangstjeneste. Når det er sagt så synes jeg at det er leit at velferden i dag ikke er til for alle ved en avdeling. Dagens organisasjon gjør at vi er blitt færre som steller med velferd og vi må prioritere. Vårt mandat er å ivareta bare de som avtjener førstegangstjenesten. På Rena har vi Telemark bataljon med unge soldater som har avsluttet sin førstegangstjeneste. Disse har også behov for de tjenester som velferden kan tilby, og jeg synes det er vanskelig å avvise dem.

– Dersom du som sjef for velferden kunne prioritere en oppgave, hva ville det være?

– Det er å tilføre de avdelinger som er underbemannet mer folk. Det er så mange som sliter på grunn av personellmangel. Jeg vet hvor tungt det er å jobbe alene. Velferdens oppgaver er mange og krevende. Det er tøft når du ofte må avslutte arbeidsdagen med en følelse av og ikke ha oppnådd de mål du har satt deg. Vi i velferden er ja-mennesker og vil ikke si nei.

Morgendrillen

Hanna våknet i en periode hver morgen til syngende litauiske soldater

– Hva betyr denne jobben for deg?

– Den betyr utrolig mye og er veldig glad i den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være både bruker, velferdsbefal og offiser, fått jobbe som sosialkonsulent og i velferdens stab. Men det medfører også at jeg stadig møter meg selv i døra. Jeg har vært med å skrive reglementer som jeg med ansvar for velferd på en avdeling gjerne skulle ha endret. Men når det er sagt oppfordrer jeg alle til å flytte litt på seg. Det er en god erfaring å se problemstillinger fra flere sider. Jeg var også heldig som fikk studere ved høgskolen i Stavanger hvor vi utdanner velferdsoffiserer. Her fikk jeg lære kultur fra bunnen av og hva kultur betyr for oss mennesker. For meg er det viktig at soldatene får meg seg litt av den kultur og historie som finnes der de tjenestegjør.

–Da jeg var på Evjemoen snakket jeg en gang på telefon med noen ved Kristiansand teater. Jeg ville gjerne at de skulle komme til Evjemoen for å vise forestillingen «Det enkleste er pistol». Vi hadde ikke avtalt noe skriftlig og dessverre glemte jeg alt sammen. Jeg stod dusjen da en ordonnans meddelte at jeg umiddelbart måtte melde meg på IØ-sjefens kontor. Der fikk jeg spørsmål om hvorfor noen skuespillere bar inn kasser med utstyr på kinoen og om hvorfor ingen ved avdelingen hadde hørt om forestillingen som skulle vises om kvelden. Jeg måtte selv gå og fortelle teatergruppen at det ikke ville bli noen forestilling. Heldigvis fikk jeg en ny avtale - forestilling og stor suksess ble det.

– Hva tror du vil bli den største utfordringen for velferdstjenesten i årene som kommer?

– Det blir å beholde den menneskelige faktoren i det vi skal levere. Vi må ha tid til soldaten. Jeg tror at enkle arrangementer hvor vi ser, og hvor vi fortsatt har nærkontakt med hverandre vil være noe av det viktigste. Det burde heller egentlig ikke være noen pensjonsalder for de som jobber med velferd, legger Thor Kristen Lange til som ikke kan tenke seg en annen arbeidsplass enn Forsvaret til tross for at han har blitt forfulgt av nedleggelsesspøkelset.

Etter at Evjemoen ble nedlagt gikk turen til Trandum. Da virksomheten ved velferdskontoret opphørte her, gikk ferden noen kilometer videre til Luftforsvarets rekruttskole på Gardermoen. Da rekruttskolen flyttet til Værnes ble Thor Kristen med på lasset. Her rakk han å bygge seg hus før Luftforsvaret la ned rekruttskolen på Værnes. Nå gikk turen til Oslo og Forsvarets overkommando (FO) hvor han fikk med seg enda en ny omorganisering. Etter å ha tjenestegjort i velferdstjenesten stab gikk så ferden til Rena leir.

– Her føler jeg meg trygg, sier Thor Kristen Lange med et smil.