Nyheter
Joachim og Richard vil bevise at de kan fullføre ørkenrally med ferdigheter fra Forsvaret
Neste utgave av det 6000 kilometer lange Africa Eco Race starter i mars.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De har planlagt eventyret i halvannet år. Snart er det alvor. Som deltagere i Africa Eco Race kaster de seg ut på 12 beinharde etapper gjennom Marokko, Mauritania og Senegal.
Joachim Huseby Hellsten og Richard Skarpaas sitter i en lun garasje i en militærleir. Her kan de mekke og pakke med tilgang på god kaffe. Navnet på leiren blir ikke nevnt her av hensyn til deres roller i Forsvaret. Idéen til å delta i ørkenrally fikk Joachim under et oppdrag i Midtøsten som blant annet innebar å kjøre motorsykkel gjennom en ørken.
– Det var utrolig morsomt og ga mersmak selv om jeg hadde på meg skuddsikker vest og våpen. På seks dager gjorde vi unna 1000 kilometer. Etter oppdraget tenkte jeg at dette vil jeg gjøre mer av, sier Joachim.
Men så fikk han etterhvert gleden av å bli far, og da gikk opp for ham at hvis han skal realisere guttedrømmen så må det bli nå.
Deltar som et team
Imidlertid skulle bare det å få tak i en sykkel som er spesialbygget for ørkenrally vise seg å bli en styrkeprøve i seg selv. Omsider fant Joachim en motorsykkelbutikk som ville hjelpe ham med bestillingen.
– Richard ble med da jeg skulle hente sykkelen. Han fikk «overtenning» og bestilte sykkel der og da.
Man kan gjennomføre konkurransen enten som «lavbudsjett», eller med sin egen følgebil. Førstnevnte betyr at du kan stille til start med to standard kasser og en sykkel. Kassene blir fraktet for deg til målområdet for hver etappe.
– Det var det vi egentlig hadde tenkt å gjøre. Men vi fant ut at det er størst sjanse for å gjennomføre som et team. Da er vi avhengige av en mekaniker og følgebil. Vi betaler en sjåfør i tillegg til en kameramann som skal dokumentere reisen, sier Joachim.
Det dreier seg om en Mercedes Sprinter varebil som kommer til å være full av dekk og reservedeler. De enorme belastningene på syklene vil medfører mye vedlikeholdsarbeid, som for eksempel dekkskift hver dag.
Les også: F-35-sjef: – Halvparten av treningstiden er i simulator
Skal klare seg på egenhånd
De norske gutta stiller i en klasse med 150 andre deltakere. Det er viktig for dem å vise at de kan nå sitt høye mål uten hjelp fra Pål Anders Ullevålseter, eller andre legendariske utøvere.
– Det er verdt noe for oss å klare det selv. Vi vil bevise at med de kunnskapene, erfaringene og holdningene vi har fått via Forsvaret at vi er i stand til å gjennomføre løpet, sier Richard.
Han legger til at de har lang erfaring med navigering og har evnen til å gjennomføre ting, også i situasjoner der de er ekstremt slitne.
– Vi har tenkt igjennom mange scenarier, men vi klarer ikke å lage en back up for alt. Sånn er det å reise fire personer. Vi prøver å minimere risiko, men teamet vårt kan ikke hjelpe oss ute i ørkenen.
Det er nemlig sånn at følgebilen ikke følger syklene, men kjører på vanlige veier. De møter følgebilen i målområdet etter hver dagsetappe.
– Hva er de største farene med tanke på å måtte bryte?
– Det er å miste fokus, eller å kjøre over evne når man er sliten og ikke forstå at man er blitt sliten og gå seriøst på trynet, sier Richard.
– Du må ha selvdisiplin og sette grenser. Folk kan slurve på slutten av dagen. Det hender at noen tryner etter at etappen er ferdig og de bare skal kjøre til campingplassen, sier Joachim.
De mener at papirrullen man navigerer etter som er festet på styret egentlig er enkel å lese, men det blir verre når man kjører fort. Man har i tillegg et digitalt kompass som viser hvor mange grader sykkelen peker.
GPS er ikke lov. Det finnes likevel en GPS på sykkelen som inngår i arrangørens sporingssystem for å vite hvor deltakerne er. Hvis det skjer et eller annet kan de kontakte arrangøren og bli hentet ut.
Anthony Schlesser, talsperson for Africa Eco Race, skriver i en e-post til Forsvarets forum at den hardeste delen av konkurransen er i Mauritania.
– I mars vil temperaturen variere fra fem grader i Marokko til 40 grader i Mauritania, opplyser han.
Les også: Tidligere stasjonssjef: – Vi krysset fingrene
– En ekstra jobb
Selv om Richard og Joachim skal sove i hvert sitt énmannstelt er de ikke bekymret over at det vil bli sand over alt. De er opplært til å være tilpasningsdyktige. Det handler om å holde seg tørr og ren, og ta vare på seg selv. På matfronten blir det frysetørret mat tilberedt på primus.
– Hvor ofte har dere tenkt på å droppe hele greia?
– Nesten hver gang det er noe motstand. Men så går det over. Det startet med at vi skulle på eventyr sammen. Og så har det eskalert noe voldsomt. Det har blitt en ekstra jobb. Det hadde vært fristende å bare dra på tur, sier Richard.
Joachim har også lurt på om det blir mer som en jobb enn en motorsykkeltur:
– Noen ganger må jeg ringe Richard og spørre om en klem. Samboere og barn merker at vi ikke er tilstede. Jeg må bli minnet på positiviteten rundt det. Vi får det til.
