Den siste blå linjen

28 år gamle Rebecca Chol Panom Luale ser litt til siden når spørsmålene kommer. Hvorfor er hun akkurat her, på denne flekken av sand litt utenfor Juba, som verken kan gi henne et skikkelig sted å bo eller arbeid? 

– Jeg har sett hva som skjer. Jeg har sett forbrytelsene, sier hun og forteller at faren hennes tok henne med fra et sted som heter Nasir under den forrige krigen, mot regimet i Khartoum i Sudan, i 1999.

– Så bodde vi i Renk. Men da kampene kom dit i 2014, dro vi til Khartoum. Vi bodde der til i fjor, til det brøt ut krig der også.

I løpet av sitt relativt korte liv har hun flyktet fra krig tre ganger. Hun er akkurat der hun er nå fordi hun tror det kommer til å bryte ut krig igjen. Bak sandvoller og piggtråd på en liten ås i nærheten bor og jobber de Rebecca tror kan hjelpe neste gang: FN. 

– Det kan ikke fortsette slik som nå, så jeg tror det vil komme til kamper igjen. Men her er FN, og derfor føler jeg meg trygg, sier hun. 

Beskyttes mot sine egne

På den andre siden av åsen som troner over Rebeccas Luales verden finner vi Eva Merkesdal, som er 30 år og kaptein i det norske Luftforsvaret. Hun har alltid hatt interessen for et liv i Forsvaret, og søkte seg til befalsskolen allerede som 17-åring. 

Kontrasten mellom Luales og Merkedals liv kunne nesten ikke vært større, selv om de er nesten jevnaldrende. 

– I Norge lever vi i vår egen lille boble og lager problemer av ting som egentlig ikke er problemer i det hele tatt. Jeg føler meg lykkeligere og mer tilfreds etter å ha vært her. 

På den lille verandaen utenfor Merkesdals tjenestebolig, omgitt av myggnett, serverer hun juice og søtsaker. Både det å være stasjonert i Sør-Sudan, og det å jobbe i et system med så mange andre nasjonaliteter, vekker noe i henne. 

– Feministen i meg står ganske sterkt, og å tjenestegjøre i Sør-Sudan vekker et ytterligere engasjement. De sosiale rettighetene man har som kvinne er svært begrenset, i stor kontrast til Norge, som er så likestilt. 

– Det er en systematisk diskriminering og vold mot kvinner, mødredødelighet er blant de høyeste i verden, og få kvinner har tilgang på utdanning. Barneekteskap er også utbredt. Slike saker er viktig å kjempe for. FN forsøker å legge press på staten for å bedre forholdene for landets borgere.

Skarpt mandat

Å bygge staten og forbedre forholdene var en del av FNs mandat i verdens yngste stat helt fra uavhengigheten i 2011. 

– FN er i Sør-Sudan som en fredsbevarende styrke, og UNMISS er nå den største fredsbevarende styrken i Afrika. FN har jo vært i Sør-Sudan lenge, men har hatt en spesiell rolle siden 2011. Vi er her som et bidrag inn for å beskytte sivile, som er vårt mandat og å bygge kapasitet, sier Christine Fossen. Fossen leder en politikontingent på rundt 1700 i landet. 

Men det er ikke en selvfølge at FNs operasjon i Sør-Sudan fortsetter. For få år siden var United Nations Mission in South Sudan, UNMISS, en av flere store FN-operasjoner i Afrika. 

Nå er det tynt i rekkene. I Mali ble FNs stabiliseringsstyrke, forkortet MINUSMA, avviklet i fjor, etter at kuppgeneralene som styrer landet, erklærte FN som uønsket.

I Den demokratiske republikken Kongo har MONUSCO startet sin tilbaketrekning etter 25 år i landets østre provinser. I Den sentralafrikanske republikk har MINUSCA mandat til november, men også her diskuteres det en nedskalering.

– Vi merker nok en litt tøffere linje fra myndighetene, og at de kanskje ønsker å stå på egne ben og klare seg selv. Vi må jo være forberedt på det. Det har ikke vært enkelt nå, men vi har blitt veldig godt mottatt av lokalbefolkningen, og de har sett at vår tilstedeværelse, særlig fra militær side, har vært viktig, mener Christine Fossen.

Som leder for FNs politistyrke i Sør-Sudan har hun hatt mange samtaler med sine kolleger fra styrkene nevnt over, og sett hvordan diskusjonene om dem har tvunget seg fram sted etter sted. I noen av landene der FN har skalert ned, som i Somalia og Kongo, har regionale, afrikanske tropper tatt over.

– Dette er en diskusjon som jeg har vært med på flere ganger nå med mine kollegaer i politistyrken og i hovedkvarteret, og jeg tror at tiden er forbi disse store fredsoperasjonene. Vi driver jo for medlemslandenes regning, og jeg tror at mange medlemsland stiller spørsmål ved nytten av disse store operasjonene. 

– Jeg tror nok vi UNMISS er den siste store fredsoperasjonen. Jeg tror fremtiden ligger i mer spesialiserte politiske misjoner, at det vil være viktig å skreddersy, sier Fossen.

I tillegg til politistyrken som Fossen leder, har UNMISS et personell på rundt 14 000 soldater, og 3500 sivilt ansatte. I politistyrken er det også 20 nordmenn. Som politimester er Fossen helt i toppen av dette systemet, ansatt i FN, og på fjerde året i Juba. 

– En fredsoperasjon har alltid et mandat fra FNs sikkerhetsråd. UNMISS har et sterkt mandat fra FNs sikkerhetsråd, hvor vi er under det som kalles kapittel sju. Det betyr at vi kan bruke makt.

Men UNMISS´ mandat var ikke alltid som i dag. En stund så det ut til at Rebecca Luale og rundt 12 millioner andre sørsudanere skulle få vokse opp i et ungt, men rikt land, hjulpet fram av et internasjonalt samfunn som hadde investert tungt i fred. 

I 2013 ble denne drømmen rett og slett skutt i stykker, da styrker lojale til henholdsvis president Salva Kiir, og visepresident Riek Machar barket sammen i Juba. 

Raskt ble volden rettet mot sivile. Særlig gikk det ut over nuere, en folkegruppe fra lenger nord i landet, som også visepresident Riek Machar stammer fra. For å hindre massakrer åpnet daværende spesialutsending Hilde Frafjord Johnson portene. 

Såkalte beskyttelsesleire vokste raskt fram ved flere av FNs baser i landet. Fra da var en av UNMISS´ hovedoppgaver å beskytte sivile mot deres egne militære styrker, ofte delt opp etter etniske skillelinjer.

Men opprettelsen av beskyttelsesleirene gjorde også UNMISS til et mål. I de påfølgende årene måtte FN-styrkene forsvare leirene flere ganger, både fra landets egne regjeringsstyrker, og fra lokal milits. 

Ikke minst i 2016, da det etter en kort periode med forsøk på å få en fredsavtale til å virke, brøt ut nok en krig i Juba. I flere dager raste kampene rundt FNs leire i den sørsudanske hovedstaden. Også FNs egen base ble angrepet, og to kinesiske soldater ble drept. 

I ettertid fikk organisasjonen mye kritikk for å ikke ha klart å beskytte sivile i nærheten av basene. 

– 2016-konflikten var en brutal og trist affære for FN, og jeg vet det har vært veldig mye snakk om det i ettertid, internt og eksternt. FN klarte ikke å gjøre det som var i mandatet - å beskytte sivile. Mange sivile, også FN-ansatte, ble drept og voldtatt, like i nærheten av her vi sitter nå i Juba. Det er en situasjon mange ikke er stolte av, sier Fossen, som mener organisasjonen har lært av hendelsene den gang. 

Uoversiktlig konfliktbilde

I FNs hovedbase, kalt UNHouse, litt vest for sentrum av Juba, kan man fortsatt se kulehullene fra kampene i 2016. Et tilmurt hull i veggen på en av kontorblokkene markerer hvor granater traff. Noen måneder senere kom major Lars Thoresen for første gang til Juba. 

– De hadde akkurat rukket å starte jobben med den nåværende fredsavtalen. Det foregikk en «stille krig», men ikke i Juba. Vi hadde trefninger i Aweil, Wau, langs Nilen i Jonglei og Upper Nile. De politiske høvdingene hadde ikke kontroll på sine egne styrker, forteller han. 

På dette tidspunktet sto 430.000 mennesker under FNs beskyttelse.. Siden den gang har situasjonen roet seg, og leirene rundt FNs baser er ikke lenger FNs ansvar. Men for utsatte grupper er nærheten ttil den internasjonale styrken fortsatt betryggende, i tilfelle historien fra 2013 eller 2016 gjentar seg. 

– Sammenlignet med den gang er situasjonen nå litt mindre ustabil, men det er mer av det vi kan kalle mikrokonflikter, med betydelig politisk overbygning. Og det er nok mer komplekst, enn det var den gangen. Nettopp fordi det er så mange aktører, så er det utfordrende. Nå er vi på vei inn i regntida, så da roer det seg noe. sier Thoresen.

Nødhjelpen skal fram

I en tidligere beskyttelsesleir utenfor Bor i delstaten Jonglei har den norske politimannen Thomas Hågøy og kaptein i Heimevernet Didrik Færøvik Johannessen blitt med på politipatrulje.

Ugandiske Wanjala Cephus leder dagens patrulje, hvis oppgave er å ta tempen på stemningen i leire med internt fordrevne rundt Bor.

Leirformann Joseph Nyang Kuol forteller at leiren nå har fått nye innbyggere, som følge av en ny bølge internflyktninger fra krigen i nabolandet Sudan. På tross av dette har myndighetene kuttet støtte til de fordrevne her. De ønsker ikke lenger at folk skal bo på tomten like ved FN. 

Men, som i Juba, spør man innbyggerne, så er det her de vil være, selv om det betyr at grunnleggende tjenester og matrasjoner blir tatt fra dem. Også i denne leiren er innbyggerne nuere, og de føler seg ikke trygge på en gresslette litt lenger unna FN i Bor, selv om de der har fått lovnad om litt mer støtte.

– Det er her vi bor, sier Kuol kort om den saken. 

Det er rundt 2,3 millioner internt fordrevne i Sør-Sudan. I tillegg trenger rundt fem millioner andre assistanse fra nødhjelpsorganisasjonene i løpet av året. Krig, uro og flom har altså satt mer enn halvparten av landets befolkning i nød. Og nødhjelp, som alt annet i Sør-Sudan, blir brukt politisk.

For Johannessen og hans kollega, orlogskaptein Sigurd Knudsen, har det å planlegge og legge til rette for at konvoier kunne bringe ut matvarehjelp til befolkningen i Jonglei, vært en hovedoppgave det siste halvåret. 

– Det var sultkatastrofe på nivå fem i Pibor. Vi gjorde det vi kunne for å få fram konvoiene. Realiteten er at vi får tilbake patruljene med kulehull i frontruta. De løper en risiko. I Afghanistan og Irak hadde man på en måte én motpart, men her er det mer uklart. Vi er på en måte på lag med alle, men ikke alle er glade for at vi er her, sier Knudsen. 

Et afrikansk land uten kystlinje er ikke det første stedet man forventer å møte en som til vanlig tjenestegjør på en ubåt, men Knudsen er glad for erfaringen han har fått etter ni måneder i Sør-Sudan. 

– Det er noe med at dette er så forskjellig, så annerledes fra slik vi er vant til å tenke konflikt. Vi har jo øvd på «fredsbevarende» styrke på skolen. Men dette her er så mye større. Treninga på Krigsskolen traff for øvrig bra på det her. Jeg bidrar med mitt inn i et kjempestort system og er trygg på at jeg leverer bra, det er veldig givende. 

Siste skanse

Også kollega Johannessen er stolt av at man har klart å få fram maten når katastrofealarmen har gått. Oppdraget har gitt Johannessen, som tidligere har tjenestegjort i Afghanistan, en mulighet til å reflektere over hvorfor Norge skal sende bidrag til denne delen av verden, under FN-flagg.

– Det er kjempeviktig å ha personell i FN-tjeneste. FN er en fredsoperasjon som har et internasjonalt mandat for å være mer proaktiv enn for eksempel Nato, som er mer reaktiv. En FN-resolusjon har jo flere land bak seg. Vi må være med. Slutter vestlige land å delta, vil FN forvitre. Det så vi jo med Folkeforbundet, sier Johannessen. 

Folkeforbundet ble opprettet i 1919 for å hindre ny storkrig, men hadde gjort seg uvesentlig før utbruddet kom tjue år senere. 

– En del av avtalen er jo å stille soldater. Norges bidrag her i Sør-Sudan er lite. Vi har hatt denne samtalen med inderne her, som stiller med en bataljon i Bor. Men relativt sett, om man ser på folketall, har India og Norge lik prosentandel av tilstedeværelse. Det andre er at de norske offiserene som er her, er blitt plassert på de rette plassene, i operasjonell ledelse, så vi har mye innflytelse. 

Men gitt situasjonen i Europa, etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, gir det da mening å sende dere til Sør-Sudan?

– Det er fort gjort når det smeller nærmere hjemme, at man skalerer bort det som er langt borte. Men Norge er en småstat, og vi er veldig godt tjent med et FN som fungerer. Vi må ikke slutte med langsiktigheten. Om vi trekker oss ut av FN nå, kan det være vanskelig å komme tilbake - om det er noe å komme tilbake til. 

– 15 offiserer er veldig lite, men vi får veldig god effekt av det. Vi er på et historisk lavt nivå når det gjelder FN- deltagelse. Men det er ingen andre organisasjoner i verden som kan være som FN.

Debatt om FNs rolle:

På tross av at de norske stabsoffiserene ser viktigheten av oppdraget, er det ikke en selvfølge at Unmiss fortsetter å være i Sør-Sudan. For få år siden var Unmiss en av flere store FN-operasjoner i Afrika. Nå er det tynt i rekkene. I Mali ble Minusma avviklet i fjor, etter at kuppgeneralene som styrer landet, erklærte FN som uønsket. I Den demokratiske republikken Kongo har Monusco startet sin tilbaketrekning etter 25 år i landets største provinser. I Den sentralafrikanske republikk har Minusca mandat til november, men også her diskuteres det en nedskalering.

– Vi merker nok en litt tøffere linje fra myndighetene og at de kanskje ønsker å stå på egne ben og ønsker å klare seg selv. Vi må jo være forberedt på det. Det har ikke vært enkelt nå, men vi har vært veldig godt mottatt av lokalbefolkningen, og de har nok sett at vår tilstedeværelse, spesielt fra militær side, har vært viktig, mener Christine Fossen.

Som leder for FNs politistyrke i Sør-Sudan har hun hatt mange samtaler med sine kolleger fra styrkene nevnt over og sett hvordan diskusjonene om dem har tvunget seg fram sted etter sted. I noen av landene der FN har skalert ned, som i Somalia og Kongo, har regionale afrikanske tropper tatt over.

– Dette er jo en diskusjon som jeg har vært med på nå flere ganger med mine kolleger i politistyrken og i hovedkvarteret, og jeg tror det at tiden er forbi til disse store fredsoperasjonene. Vi driver jo for medlemslandenes regning, og jeg tror at mange medlemsland stiller spørsmål ved nytten av disse store operasjonene. Jeg tror nok vi Unmiss er den siste store fredsoperasjonen. Jeg tror fremtiden ligger i mer spesialiserte, politiske misjoner, at det vil være viktig å skreddersy, sier Fossen.

PÅ BESØK HOS:

Putin-effekten