Den norske tilnærmingen til Afrika har vært preget av mange små bekker med gode intensjoner

Det var få seter å oppdrive da Utenriksdepartementet og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) inviterte til innspillsmøte i forkant av arbeidet med en ny norsk Afrikastrategi sist uke. I den største salen på Litteraturhuset i Oslo, satt representanter fra norske organisasjoner, diplomatiet og andre interesserte.

Fra scenen understreket utenriksminister Anniken Huitfeldt, som hadde møtt opp i tospann med bistandsminister Anne Beate Tvinnerheim, om hvorfor det nå er viktig med en slik strategi.

– Den vil rette seg mot et Afrika i rask utvikling. Et Afrika med en endret geopolitisk politisk rolle. Afrikas rolle blir stadig viktigere. Det påvirker interessene og engasjementet vårt. Og det påvirker de afrikanske landenes tilnærming til dialog og samarbeid med oss, innledet utenriksministeren.

Nytt kappløp

Norge er ikke det eneste landet som nå intensiverer sitt diplomati mot Afrika.

Siden februar i fjor har afrikanske ledere fått besøk av både Frankrikes president Emanuel Macron, Tysklands kansler Olaf Scholz, Tyrkias president Tayyip Erdogan, Kinas utenriksminister Qin Gang og Russlands utenriksminister Sergei Lavrov.

Sistnevnte har rukket å besøke sju afrikanske land de siste tre månedene. USA har sendt både utenriksminister Antony Blinken og, sist uke, visepresident Kamala Harris. Det er selvsagt den russiske invasjonen av Ukraina som gjør at flere land har trappet opp diplomatiet sitt mot Afrika.

Russland har aktivt søkt støtte hos afrikanske land, og dels lyktes i å selge sin versjon av invasjonen, den er et svar på vestlig ekspansjonisme.

I andre rekke

Dette ble også nevnt flere ganger på Litteraturhuset. I diskusjonen var det derimot lite fokus akkurat på hva denne nye geopolitiske rollen til Afrika er, utover at kontinentet har mange stemmer i FNs generalforsamling.

I hovedsak var salen fylt opp av representanter for norsk organisasjons- og næringsliv. De ville snakke om blant annet barnehager, skolebøker og solcelleanlegg, etter et innlegg fra jihadismeforsker Stig Jarle Hansen fra NMBU ble imidlertid ikke sikkerhetspolitikken videre nevnt.

Norges tilnærming til kontinentet har nemlig i mange år vært preget av mange små bekker med gode intensjoner, der strategisk samarbeid og sikkerhetspolitikk nok har kommet i andre rekke. I noen tilfeller har sikkerhetspolitikk og bistandspolitikk ikke akkurat gått i samme spor.

Den varme kalde krigen

Særlig tydelig var nok dette under den kalde krigen. På 1960-tallet og 1970-tallet var for eksempel Nato-landet Portugal involvert i flere svært blodige konflikter i Afrika, mot befolkningen i Angola, Mosambik og Guinea Bissau.

Det som ofte kalles «Portugals Vietnam» endte ikke før nellikrevolusjonen endret det politiske landskapet i Lisboa i 1974. Da landets såkalte oversjøiske imperium ble uavhengig året etter ble flere av de nye afrikanske landene mottagerland for norsk bistand, samtidig som de samme landene fortsatte et samarbeid med den staten som i stor grad hadde hjulpet dem i kampen mot Portugal, nemlig Sovjetunionen.

I løpet av 1980-tallet økte Norge bistanden til de såkalte frontlinjestatene som lå rundt de daværende Apartheidregimet i Sør-Afrika. Hos våre nære sikkerhetspolitiske allierte i Washington så man derimot på frontlinjestatene som brikker i Sovjetunionens spill om hegemoni på kontinentet.

Kronikk

Ikke en eneste part i krigene i Sør-Sudan har latt kvinnekroppen i fred

Ambisjoner

Jeg var åtte år i 1985, da min egen familie ankom Angolas hovedstad Luanda. Vi var en av de første av en lang rekke norske familier som flyttet til dette oljerike vestafrikanske landet, og også blant et fåtall nordmenn som havnet midt i det som var en av de varmeste krigene under den kalde krigen.

Dette gjorde også Luanda til et møtested for vestlige bistandsarbeidere, og offiserer og diplomater fra land som Kuba, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens fall kom det til fredsforhandlinger også i Angola, men kort tid etter et valg i 1992 brøt det ut ny konflikt i landet.

I ettertid kan man argumentere for at man nok ikke bare tok feil om temperaturutviklingen under denne krigen, men at man nok også undervurderte de afrikanske aktørenes egne ambisjoner.

Ikke brikker i et spill

Uansett hvor strategidiskusjonen ender om ett års tid, kan det være nyttig å huske på dette. Afrika er 54 forskjellige land, som akkurat som oss, har egne interesser. Kontinentet er ikke der for vår eller noen andres skyld. Og afrikanske land er ikke viljeløse brikker i noen andres spill. De reagerer også ofte negativt på forsøk på å tvinge dem til å «ta side». Dette er også en av grunnene til at mange afrikanske land ikke har stemt for resolusjoner som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina.

En geopolitisk forståelse av, og en sikkerhetspolitisk strategi ovenfor, Afrika bør derfor ha et bredere utgangspunkt enn målet om å isolere Russland internasjonalt. Det mangler så visst ikke på gode grunner til å engasjere seg mer.

Farlige grupperinger

Etter at den islamske staten ble slått retrett i Syria og Irak har den fått fotfeste og slått seg opp flere steder i Afrika. Grupper som sverger troskap til den islamske staten er i dag aktive iblant annet Mali, Burkina Faso, Nigeria, Den demokratiske republikken og Mosambik. Grupper som har sverget troskap til Al-Qa’ida finnes i noen av de samme landene, samt Somalia, der Al-Shabaab stadig biter fra seg.

Les også:

USA trapper opp krigen mot terror i Somalia

I tillegg har Afrika noen konflikter som ikke har med noen av de ovennevnte å gjøre, men som blottlegger svakheten i internasjonale system som ikke fungerer som man kanskje har ønsket seg. I både Etiopia og Sør-Sudan er det for eksempel fred på papiret. Men i begynnelsen av mars, i en av Sør-Sudans mer urolige hjørner, det nordlige Jonglei, opplevde jeg at det nok var like fredelig på bakken, som den kalde krigen i Angola en gang var kald.

Alle disse konfliktene har selvsagt store menneskelige omkostninger. Det preger kanskje ikke det daglige nyhetsbildet her hjemme, men afrikanere dør som følge både av direkte krigshandlinger, og som følge av at de rammes av følger av krigen, som sult og pandemier. En tredel av alle verdens flyktninger befinner seg også på kontinentet, i overkant av 30 millioner.

Stor tilstedeværelse

Jihadistenes fortsatte fotfeste, og den generelle ustabiliteten i et bredt belte tvers over Afrika, er også et potensielt sikkerhetsproblem for oss som bor langt unna. Dette er jo også en av årsakene til at Afrika er åsted for verdens største fredsbevarende operasjoner. Unmiss i Sør-Sudan har rundt 19.000 i uniform. Inkludert bortimot 40 nordmenn, fra politi og forsvar. Minusca i Den sentralafrikanske republikk i overkant av 17.000, Monusco i Den demokratiske republikken Kongo i underkant av samme antall.

Minusma i Mali, som også Norge var en del av, har dratt litt ned på tilstedeværelsen, og ligger like under de allerede nevnte i antall tropper. I 2023 planla Forsvaret for at seks norske offiserer skulle være stasjonert i Bamako i Mali. Det betyr at, med unntak av en fortsatt stor tilstedeværelse i Libanon, finner alle de større operasjonene under ledelse av FN, sted i Afrika.

Å lytte

Norsk Utenrikspolitisk Institutt, som skal hjelpe UD med idémyldringen rundt en ny Afrikastrategi, er nok klar over dette. Men skal man utarbeide en vellykket strategi må man ha som utgangspunkt at kontinentet ikke er der for vår del, verken for et sted å sende våre gode intensjoner, eller bruke i et stormaktspill.

Det første man kan gjøre er kanskje å lytte litt mer afrikanerne selv, som var nesten fraværende under møtet på Litteraturhuset i Oslo. Det gjelder både i krig og fred.