«Afghanistan var blod, svette, tårer.»

Fra 2003 til 2011 hadde
Odd-Einar Nygård seks runder i Afghanistan.

Publisert Sist oppdatert

Kapittel 2, 2003-2010:
«Han prøvde å ta livet av meg og mine. Jeg skjøt ham først»

For Odd-Einar Nygård heter det ikke jeg. Det heter vi.

Og vi er Telemark bataljon.

I 2003 reiser han til Afghanistan for første gang.

20-årskrigen

I 20 år har norske soldater i Afghanistan kjempet, ofret, tatt liv og mistet gode venner.

Dette er kapittel 2:
2003-2010, Å ta liv.
Her kan du lese de andre kapitlene:
2001-2002: Bildet av Bin-Laden
2011-2021: Den siste norske sjefen

– Jeg var heldig som fikk lov til å reise med en proff gjeng med gode holdninger, sier han.

Oppdraget er å legge til rette for opprettelsen av den afghanske nasjonalforsamlingen. Med andre ord: nasjonsbygging. Og nordmennene er både sikkerhets og reaksjonsstyrke.

Odd-Einar og de andre soldatene bor i en internasjonal leir bygd av russere på 80-tallet. Han husker de kalde, nakne murveggene. Han beskriver Afghanistan som stort. Komplekst. Spennende. Og farlig. Men det han kanskje husker best, er stoltheten hos det afghanske folket. At nordmennene flere ganger må patruljere i storstøvler, fordi det er store grøfter i de smale gatene i slummen i Kabul. Der renner kloakken. Men de menneskene Odd-Einar møter der, går med hevet hode uansett.

Første gang Odd-Einar Nygård dro til Kabul var i 2003. Da gikk de patruljer tett på befolkningen.
Første gang Odd-Einar Nygård dro til Kabul var i 2003. Da gikk de patruljer tett på befolkningen.
Odd-Einar på patrulje.
Odd-Einar på patrulje.

– Anspent, men trygt.

Slik vurderer trønderen Odd-Einar sikkerhetsbildet.

– Men vi var klar over trusselen. Vi fikk daglige oppdateringer om trefninger.

Roy Thomas: Tommel opp

Roy Thomas Fjordvang kommer til Afghanistan i 2004. Først som del av Panserbataljonen, så i Telemark bataljon.

Roy Thomas utenfor Kabul.
Roy Thomas utenfor Kabul.

– Folk hilste eller ga tommel opp når vi var ute på patrulje. Man merket det på også på barna, som var veldig entusiastiske. Vi opplevde egentlig aldri noen fiendtlighet fra de lokale i Kabul.

Han husker godt den første patruljen i et fattig distrikt i hovedstaden. Det er vinter, og folk går rundt i sandaler i kald gjørme og pakker seg inn med pledd. Mens Fjordvang tidligere har tjenestegjort på Balkan, er det flere i avdelingen som kommer rett fra førstegangstjenesten.

– Det var viktig for meg, som en av de litt eldre, å vise at man kan være avslappet i møte med lokalbefolkningen.

Det innebar også å kunne tulle og tøyse litt med dem med når det var naturlig, sier gjøvikingen.

– Vi var blant annet med å sikre hovedstaden i forbindelse med et valg.

– Folk sto i kø utenfor stemmelokalene og nærmest applauderte at vi var til stede og sikret et trygt valg.

Roy Thomas beskriver oppdragene som tett på befolkningen. Han var først i Panserbataljonen, så i Telemark bataljon.
Roy Thomas beskriver oppdragene som tett på befolkningen. Han var først i Panserbataljonen, så i Telemark bataljon.

Eirik og Frode: Den største trusselen er veibomber

Frode og Eirik Kristoffersen var i Afghanistan allerede på nyåret 2002. Det kan du lese om her.

I 2005 er brødrene tilbake. Det norske bidraget er i ferd med å utvide seg mot de nordlige delene av Afghanistan, mot provinshovedstedene Mazar-e Sharif og Meymaneh. Nato-operasjonen ISAF (International Security Assistance Force) har på mange måter tatt over for amerikanske Operation Enduring Freedom, og de norske spesialsoldatene opererer i Paktika-provinsen på grensen mot Pakistan. Denne gangen er det veibomber, såkalte IED-er (Improvised Explosive Device) som er den største trusselen.

23. mai 2004

23. mai 2004

Norge mister sin første soldat i Afghanistan. Tommy Rødningsby blir drept av en rakett i Kabul.

– Vi prøvde å operere uforutsigbart og gjorde alle tiltakene vi kunne. Men det var én trussel du aldri kunne kontrollere.

Enten går den av eller så gjør den det ikke, men du ser ikke IED-en på forhånd, sier Eirik.

Han forteller at Taliban krysser grensen om natten og graver ned veibomber eller får lokale til å gjøre det. De norske spesialsoldatene jobber sammen med den lokale politisjefen, men finner snart ut at han har jevnlig kontakt med fienden.

– Jeg var med en patrulje som skulle kjøre ut av en dal sammen med politimesteren. Vi kom til et veikryss hvor det var naturlig å kjøre mot venstre. Politimesteren stoppet og ringte Taliban og spurte hvor IED-en var lagt ut, før han tok til høyre, sier Eirik.

En traktor kjører senere på eksplosivene.

– Det gikk bra med dem på traktoren, men flere fra sivilbefolkningen og grensepolitiet ble drept av veibomber som var myntet på oss. Hadde vi ikke gjort tiltak, er risikoen stor for at vi hadde blitt rammet. Vi måtte bytte på hvem som kjørte i front for å minske belastningen på soldatene. Jeg som skvadronssjef kjørte også først for å vise at vi også var villig til å ta den risikoen, sier Eirik.

Samme året kjører Frode over en veibombe, uten at den detonerer.

– Vi fikk høre fra noen politifolk at det var lagt ut en IED langs ruten vi hadde kjørt. Vi dro tilbake og fant en stridsvognmine som ble sprengt på stedet. Det var ganske voldsomt å se hvor stor ladningen var.

Ann Helen: «Har du flytta hit, eller?»

I 2007 er forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen flere ganger i Afghanistan. Ann Helen Dybwad fra Hurdal er sjef for det norske transportkontroll-teamet på flyplassen i Kabul. Det er hun som ofte tar imot forsvarsministeren.

– Anne-Grete sa: Har du flytta hit, eller?

Ann Helen Dybwad

Ann Helen Dybwad

Alder: 53
Stilling: Major, CBRN-offiser ved Forsvarets operative hovedkvarter

Afghanistan-erfaring: Fire deployeringer

i 2006 (Kabul), 2009 (Kabul, som sivil), 2011 (Mazar-e Sharif) og 2014 (Mazar-e Sharif).

Ann Helen ble tidlig interessert i internasjonale operasjoner. Hun forteller at hun kommer fra et lite sted og vokste opp i et arbeiderpartihjem hvor stikkordet var solidaritet. Alle engasjerte seg, og målet var beste felles hverdag for alle.

– Den tanken har jeg fortsatt, sier hun.

– Norge forplikter seg til å bidra internasjonalt. Det ønsker jeg å være med på. Jeg ser det som min plikt. Den plikten har jeg kjent på helt siden jeg kom inn i førstegangstjeneste.

– Du kan kanskje si at jeg tar plikten litt bokstavelig?

Hun har vært i Libanon. Somalia. På Balkan. Da er det også naturlig å søke seg til Afghanistan i 2006. Hun er litt som poteten, sier hun. God på transport. Personelloffiser. Vognfører. Har kompetanse på CBRN. Alt-mulig-kvinne.

Det hun husker best fra Kabul, er de fantastiske fjellene. Og det internasjonale miljøet på flyplassen. I 2006 blir et Nato-helikopter skutt ned. To nederlandske soldater blir drept. For Ann Helen gjør det inntrykk å se hvordan nederlenderne følger opp sine. De har masse tilgjengelig utstyr for å håndtere falne. Det har ikke Norge, erkjenner Ann Helen. Men det bestemmer hun seg for å gjøre noe med. Derfor starter hun arbeidet for å få på plass en falne-sats for de norske styrkene.

Ann Helen i Kabul i 2007.
Ann Helen i Kabul i 2007.
Ann Helen var først militær i Afghanistan, så ble hun sivilt ansatt i Nato. I 2011 og 2014 var hun tilbake som militær.
Ann Helen var først militær i Afghanistan, så ble hun sivilt ansatt i Nato. I 2011 og 2014 var hun tilbake som militær.

Den får de i mai 2007. De neste tre månedene skal de bruke fire av de seks kistene som de har fått sendt ned. I mai det året blir en finsk soldat drept. Det norske utstyret kommer godt med. Som Ann Helen sier, det er greit å ha noe mer enn kubbelys.

– Det handler om å ha modifiserte kister som er store nok, og som er vanntette og robuste. At vi skal ha spesielle uniformer og støvler som vi kan bruke, uansett hvordan de omkomne ser ut. Og at vi skal ha stelleutstyr, fotoramme, duk og kondolanseprotokoll. Det er mye å tenke på når vi mister noen. Og det er godt for de som står midt oppi det at noen vet hva som må gjøres.

23. juli 2007

23. juli 2007

Spesialsoldat Tor Arne Lau- Henriksen blir drept i en skuddveksling i Lowgar.

I juni blir to norske offiserer drept på oppdrag for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i Tadjikistan. Nordmennene i Kabul bistår.

– At folk dør i internasjonale operasjoner, er vi forberedt på. Jeg synes det er greit å vite at man blir tatt vare på, hvis det skulle skje også, sier Ann Helen.

– Det var forferdelig å miste Tor Arne.

Sier Eirik Kristoffersen.

– Han var en veldig god venn og kollega. Vi hadde en god minnestund, men gjennomførte en planlagt operasjon et døgn senere. Det samme ville Tor Arne gjort.

– Det ble en måte å hedre ham på, sier Frode.

Kristoffersen-brødrene har til sammen fem runder i Afghanistan sammen – fra 2002 og frem til 2008. På spørsmål om hva de to er mest stolt av å ha oppnådd, kommer svaret unisont. Det er oppbyggingen av den afghanske spesialpolitiavdelingen: Crisis Response Unit 222 (CRU). Arbeidet med å mentorere avdelingen i Kabul, var de med å starte opp i 2007. Den har siden blitt omtalt som en av verdens mest erfarne kontraterroravdelinger. Når det smalt i den afghanske hovedstaden, var det CRU som rykket ut først. Og i opplæringen spilte både Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen en viktig rolle.

– Det var veldig få andre land som kom i gang med opptrening av lokale styrker så tidlig. Dessuten hadde vi en langsiktig plan og kunne følge opp avdelingen over flere år. Der gjorde norske spesialstyrker et virkelig godt stykke arbeid, sier Frode.

Odd-Einar: Å ta liv

Odd-Einar Nygård er på flere oppdrag i Kabul-området.

8. november 2007

8. november 2007

Kristoffer Sørli Jørgensen blir drept av en veibombe i Meymaneh.

Så, i 2008 blir han sendt til de nordlige delene av landet. De skal være hurtig reaksjonsstyrke – først i Balkh-provinsen. Så blir også Faryab nordvest i Afghanistan innlemmet. Der er sikkerhetstrusselen en annen. Oppdraget er også veldig annerledes. Telemark bataljon skal «legge til rette for at regionale styrker skal operere der». Det betyr egentlig å gå inn i fiendtlige områder og gjennomføre offensive operasjoner. Eller som Odd-Einar sier: å være Natos knyttneve.

På én av disse operasjonene tar Odd-Einar for første gang et annet menneskes liv.

En av vaktpostene til nordmennene varsler om at fienden monterer raketter rettet mot nordmennene. Nordmennene rykker ut, og det blir skuddveksling. Odd-Einar sier at de har tydelige «rules of engagement» (ROE-er).

– Er det en hendelse du tenker mye på i dag?

– Nei. Vi snakket om det med én gang, vi gikk gjennom hendelsen sammen, og vi var enige om at vi hadde gjort det rette. Vi diskuterte hva vi hadde gjort teknisk, taktisk og emosjonelt.

– Han prøvde å ta livet av meg og mine. Jeg skjøt ham først.

– Husker du hvor mange ganger du tok liv i Afghanistan?

– Ja, jeg husker hver episode godt. Men det er ikke noe jeg tenker mye på.

I 2009 opererer Telemark bataljon som «task unit» i Faryab. Norge har tatt over ansvaret for sikkerheten i provinsen.

Der er det stort sett lokale krigsherrer som styrer. Fienden kaller de «Anti-Afghan Forces».

Odd-Einar sier at de regner på antall stridshandlinger og finner ut at de er i kamp hver tredje dag.

– Det er slitsomt å bli skutt mot så ofte.

Han forteller om vogner som må taues inn til leir.

Om soldater som får treff i selve våpenet.

– I Telemark bataljon snakket vi mye om å være forberedt på å krige. Jeg mener at vi var gode på det. Det var for eksempel aldri snakk om hvis vi kom i kamp. Det var når. Det er en veldig liten forskjell i bruk av ord, men semantikk betyr mye.

– Hvordan vet man at man takler krig?

– Det vet man ikke før man står i det. Men vi hadde trent så realistisk som mulig før vi dro. I tillegg var vi flinke til å snakke. Hvis man snakker om hva man føler, er man bedre rustet til å takle det.

I lomma har han to bereter. Begge er grønne. Den ene er full av hull. Slitasje, kaller han det. Det var i 2010 at han fikk et hint om at han kanskje burde bytte. Men da han drar ned igjen i 2011, tar han med den gamle også, bare for sikkerhets skyld. Og han har den alltid med seg når han er på oppdrag.

– Jeg er ikke overtroisk, sier han.

– Men det var min greie. Den betyr mye for meg. Telemark bataljon betyr mye for meg. Og det betød noe for meg å ha med den gamle bereten.

Ann Helen: Enorme kontraster

Ann Helen Dybwad dro fra Afghanistan som militær. Så kommer hun tilbake uten uniform. I 2008 får hun jobb som «training and security manager». Hun har ansvaret for sikkerhetstrening og beskyttelsesutstyr for alle sivile som jobbet for ISAF. Arbeidssted: Hele Afghanistan.

– Kontrasten var enorm, sier hun.

I 2014 er Ann Helen Dybwad tilbake i Mazar-e Sharif. Da er hun med å pakke ned den norske leiren.
I 2014 er Ann Helen Dybwad tilbake i Mazar-e Sharif. Da er hun med å pakke ned den norske leiren.

– Som militære, kjørte vi rundt i pansrede biler. Som sivile var vi helt ubeskyttet.

– Noe av det første jeg gjorde, var å sette i gang prosessen med å kjøpe inn skuddsikre vester til de sivilt ansatte. Det hadde vi ikke.

Men sivil jobb i Kabul gir også andre muligheter. Ann Helen kan forlate leirområdet. Og hun blir kjent med flere afghanere.

– Det afghanerne jeg har møtt, ønsker seg, er mat på bordet – helst hver dag. Og de ønsker at barna skal ha det godt. De vil ikke ha krig, men fred og ro. Det er vanskelig for nordmenn å forstå hvor forferdelig mange har det i Afghanistan. De vet ikke om de lever i morgen. De vet heller ikke hvem som styrer landet deres i morgen.

– Jeg forstår de som velger å bli selvmordsbombere. Som tar livet sitt fordi de blir lovet penger. Alt de vil, er å sikre familien sin. Problemet er at noen ganger får ikke familiene de pengene som de er lovet.

Å tjenestegjøre i utlandet og i kriseområder er en reality check, mener hun.

– Vi har det så bra hjemme, og det er viktig å være ydmyk. Å være i Afghanistan gir gode perspektiver på livet, og derfor føles det også så viktig. Vi deltar fordi verdenssamfunnet har bestemt det, og jeg kan være med å påvirke på det nivået jeg jobber på.

Ann Helen Dybwad, Odd-Einar Nygård og Roy-Thomas Fjordvang er tre av de norske soldatene som har vært flest døgn i Afghanistan, ifølge en oversikt Forsvarets forum har fått innsyn i. De som har vært der lengst, har stort sett vært i Afghanistan i de periodene hvor Norge har hatt flest soldater der – fra 2006 og til 2012. Da var det til enhver tid et sted mellom 500 og 700 norske soldater i Afghanistan.

Roy Thomas: Krig i gjørma

I 2009 er Roy Thomas lagfører i «task unit»-en i Faryab. Avdelingen skal etablere seg i et område med stor Taliban-aktivitet. Dette gjøres i samarbeid med et afghansk kompani støttet av norske mentorer. De norske styrkene opererer uforutsigbart, gjerne om natten i et lende hvor det ikke har vært ISAF-styrker tidligere. Allerede første dagen beveger styrken seg langt inn i området hvor opprørerne står sterkt. I det nordmennene er i ferd med å etablere seg, går Taliban til angrep.

– En fiendtlig maskingevær-stilling tok oss under kraftig ild. Jeg har mange kontingenter bak meg, men det var første gangen jeg opplevde stridskontakt. Det er treningen og drillen som berger deg i en sånn situasjon, sier Fjordvang.

– Når man havner i strid, er det mest naturlige å stikke hodet ned og gjemme seg fra det som kan være farlig. Men i en sånn situasjon er man nødt til å eksponere seg.

Det handler om å skaffe seg situasjonsforståelse for å kunne utføre jobben som befal. Følelsen av å måtte eksponere seg selv når man blir beskutt, er ganske spesiell. Men det er en risiko man må ta, sier han.

For både Odd-Einar og Roy Thomas var de første årene rolige. Fra 2008 var situasjonen en helt annen.
For både Odd-Einar og Roy Thomas var de første årene rolige. Fra 2008 var situasjonen en helt annen.
Til venstre, Roy Thomas. Han sluttet i Forsvaret da han ble 35.
Til venstre, Roy Thomas. Han sluttet i Forsvaret da han ble 35.

Fjordvang forteller at de visste at de høyst sannsynlig ville havne i strid. Derfor var det på mange måter en lettelse når det skjedde så tidlig i operasjonen.

Roy Thomas Fjordvang

Roy Thomas Fjordvang

Alder: 44
Stilling:
Sivil, økonomikonsulent i Gjøvik kommune.
Afghanistan-erfaring: Fem deployeringer – 2004–2005 (Kabul), 2006 (Mazar-e Sharif), 2007 (Mazar-e Sharif), 2009 (Meymaneh) og 2011 (Meymaneh).

– Det ble en vekker som gjorde oss mer skjerpet. Man får respekt for motstanderen og skjønner at det er en farlig fiende.

Ingen norske eller afghanske soldater blir skadet eller drept. Operasjonen fortsetter neste dag med flere mindre stridskontakter. På dag tre skjer det ingenting.

Det er på mange måter stille før stormen. For da styrken skal trekke seg ut, kommer det et væromslag med kraftig regn og tåke. Veiene begynner å gå i oppløsning, og det blir vanskelig å bevege seg.

– Det ble vanskelig bare å kjøre en bil ned fra en høyde. Det ble som en rutsjebane hvor hjulene bare sklir, forteller han.

Han forteller om skyttergroper som fylles med vann.

– Vi var i ferd med å skyte oss tomme for ammunisjon og kunne ikke få etterforsyninger eller motta luftstøtte. Om noen skulle bli såret, hadde vi heller ikke mulighet til å få dem evakuert, sier Fjordvang.

Bakken forvandles til gjørme, og alt av utstyr blir dekket av sand og jord. De norske soldatene får problemer med våpnene.

– Det ble mye klikk og forkiling da vi skulle slå tilbake angrepet, forteller Roy Thomas Fjordvang.

Taliban avfyrer RPG-er, rakettdrevne granater, som slår ned rundt de norske stillingene, men nordmennene klarer til slutt å få ildoverlegenhet. Dagen etter blir været bedre, og terrenget tørker tilstrekkelig til at de trekker ut.

17. april 2008

17. april 2008

Trond Petter Kolset blir drept av en selvmordsbomber i Mazar-e Sharif.

– Taliban hadde gravd ned en veibombe langs ruten vi skulle kjøre. Vi hadde en ingeniør som på eget initiativ klarerte et stykke vei som han hadde en dårlig følelse for. Der avdekket han en ganske avansert IED som et av våre kjøretøy med stor sannsynlighet hadde blitt rammet av, sier Fjordvang.

Senere samme dag ruller nordmennene inn i den fremskutte basen i Ghormach.

– Jeg tenkte at det var ganske utrolig at dette gikk bra. Vi er en avdeling som har høy grad av profesjonalitet. Det gjorde kanskje at flaksen var på vår side, sier Fjordvang.

Han mener at de oppnådde mye i løpet av perioden i Faryab. Måten den norske styrken opererte på gjorde at opprørerne kom på defensiven.

– Det førte også til at enkelte grupper byttet side og begynte å samarbeide med myndighetene. Det var viktig for oss å støtte afghanere og gjøre dem i stand til å gjennomføre sine operasjoner. Vi var med å legge forutsetningene for at de kunne lykkes, sier han.

Han viser frem en Seven-Up-boks som fortsatt er uåpnet. Den hadde han i vogna under oppdrag. Etterhvert lot han være å åpne den, men han tok den alltid med seg.

I 2011 sluttet han, 35 år gammel.

– Jeg kjente at jeg hadde tatt min del av utenlandsoppdragene. Man trenger ikke å pushe det for langt. Når man har vært i stridskontakt flere ganger, så tenker man etter hvert at flaksen begynner å ta slutt.

Odd-Einar: Surrealistisk opplevelse

Odd-Einar Nygård kommer tilbake til Meymaneh i 2009.

– Det er egentlig ganske enkelt å være ute, sier han.

Odd-Einar Nygård

Odd-Einar Nygård

Alder: 43

Stilling: Utdanningsbefal ved Trøndelag heimevernsdistrikt på Værnes

Afghanistan-erfaring: Seks deployeringer – i 2003-2004 (Kabul), 2005 (Kabul), 2006 (Mazar-e Sharif), 2008 (Mazar-e

Sharif), 2009-2010 (Meymaneh) og 2011 (Meymaneh).

– Det er verre for de som er hjemme. Men jeg har familie som alltid har anerkjent de valgene jeg har tatt.

I Faryab er det fortsatt svært utrygt. Han forteller at Telemark bataljon får flere skuddhull i bilene de sitter i.

Odd-Einar er toppsikrer på kjøretøy og har ikke ballistisk beskyttelse. Én gang oppdager han hull i flagget som henger bak ham. Selv blir han ikke såret. Og midt oppi de intense kampene starter en mediedebatt hjemme i Norge:

Om hva norske soldater egentlig gjør i Afghanistan.

– Lekkert, sier en skytter idet han treffer et mål.

Uttalelsen kommer på video og blir sendt på TV2. Det skaper reaksjoner. Det gjør også det som blir kjent som Alfa-saken. Krig er bedre enn sex, sier en soldat fra Telemark bataljon. Og VG har forsideoppslag på norske offiserer i Afghanistan som roper «til Valhall» og skal jakte på Taliban.

Odd-Einar skjønner godt «lekkert»-referansen.

– Når jeg traff et mål, var jeg jo glad, jeg også. Det var det jeg siktet på, sier han.

– Du går fra å gjøre noe ingen har hørt om, til at alle plutselig skal ha en mening om det. Fra et vi-perspektiv – hvor vi er Telemark bataljon – føltes det urettferdig, sier han.

Faksimile fra TV2
Faksimile fra TV2
Forsiden av VG, 28.09.2010,
Forsiden av VG, 28.09.2010,
Forsiden av VG, 27.09.2010
Forsiden av VG, 27.09.2010
Faksimile fra VG.
Faksimile fra VG.

– Det som skuffet meg mest, var at den sittende politiske og militære ledelsen vendte oss ryggen. Men jeg bærer ikke nag i dag. Det som var bra, var at vi opplevde at det norske folk støttet oss. Og mediedekningen bidro til at nordmenn flest fikk en større forståelse for hva vi gjorde der. At vi faktisk var i kamp.

– Å komme hjem fra et oppdrag – sliten, med blod på uniformen og være tom for ammunisjon – og høre norske politikere diskutere om vi er i krig eller ikke, er en ganske surrealistisk opplevelse.

Utstyret til Odd-Einar.
Utstyret til Odd-Einar.
Fra 2008 til 2011 opererte Odd-Einar i Nord-Afghanistan.
Fra 2008 til 2011 opererte Odd-Einar i Nord-Afghanistan.

Han mener han lærte mye av årene i Afghanistan.

– Jeg er overbevist om at jeg ble en bedre soldat og et bedre menneske.

– Hvorfor det?

– Før Afghanistan var jeg mindre reflektert og mer naiv. Jeg var selvsentrert. Å få oppleve Afghanistan sammen med de folkene jeg har gjort det med, har gjort meg til et bedre menneske. Jeg bidrar mer. Afghanistan var blod, svette, tårer. Ja, det er en klisjé. Men sånn var det.

– Var du noen gang redd?

25. januar 2010

25. januar 2010

Claes Joachim Olsson blir drept av en veibombe i Ghowrmach.

– Ja, selvsagt. Jeg var både redd og engstelig i øyeblikket. Når noen skyter på deg, blir du redd. Hvis ikke har du blitt for komfortabel. Det er usunt. Det det handler om, er raskt å kontrollere den frykten.

Odd-Einar husker røykskyen som stiger opp over kjøretøyet, og støvet som legger seg som en slags trone langt der fremme.

Alle skjønner hva som har skjedd.

De vet bare ikke hvem som er rammet.

Odd-Einar husker også stemmen på sambandet da de endelig får kontakt.

Stemmen som sier at kompisen Claes Joakim Olsson er drept.

27. juni 2010

27. juni 2010

Andreas Eldjarn, Simen Tokle, Christian Lian og Trond André Bolle blir drept av en veibombe i Almar.

Odd-Einar er i samme kolonne.

Han husker at de sleper den ødelagte vogna til basen de opererer fra. Og den varme medmenneskeligheten de blir møtt med da de kommer tilbake til den norske leiren.

– Det som skjedde med «Jokke», er kanskje det verste man kan oppleve. Jeg mistet ikke bare en kollega. Jeg mistet en god venn.

– Så er det veldig vanskelig å prøve og finne en mening i det.

Noen dager før Jokke blir drept, er både Odd-Einar og Claes Joakim i kamper. «Kraftig kontakt», kaller Odd-Einar det. Den kvelden sier Claes Joakim til Odd-Einar at han fulgte med på hva som skjedde, at han passet på ham.

– Det såre er at jeg ikke klarte å gjøre det samme når vogna hans kjørte på IED-en. Men det fine er at Jokke visste veldig godt hva han gjorde. Jeg skulle veldig gjerne hatt ham i live, men han var klar over risikoen. Han fant mening i å være i Afghanistan.

– Fant du mening i å være i Afghanistan?

– I mitt hode er det flere grunner til at vi var der. Den ene var for å vise støtte til USA og Nato. De er vår største sikkerhetsgaranti. Det var vår måte å betale tilbake på. Det andre var for å slåss mot terrorisme. Mens vi var der, gjorde vi Afghanistan litt bedre.

***

Rettelse: Forsvarets forum presiserer at både Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando har spilt en viktig rolle i opplæringen av spesialpolitisoldatene i Kabul. Rettet kl. 11.04, 20.09.2021.

20 år med krig i Afghanistan - les flere historier her

Powered by Labrador CMS