Første gang «Eldar» drar til Afghanistan, er i 2010. Da er han del av det norske mentorbidraget i Faryab.

Tre år senere drar han dit for Forsvarets spesialkommando. I mellomtiden har Norge forlatt Faryab.

1. april 2011

Siri Skare blir drept i forbindelse med demonstrasjoner ved FNs hovedkvarter i Mazar-e Sharif.

Snart skal norske soldater pakke sammen og rive den norske leiren i Mazar-e Sharif. Nato-operasjonen ISAF er også snart historie. Nå vil Nato-operasjonen hete Resolute Support Mission. Og det norske bidraget er først og fremst bygd opp rundt Kabul og spesialpolitistyrken CRU. Den har Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen jobbet med siden 2007.

I 2013 er spesialsoldat «Eldar» mentor for den afghanske operasjonssjefen.

Han beskriver trusselbildet som krevende. I Faryab var det mer konvensjonell krig. Lange stridssituasjoner. De kunne vare i flere dager. I Kabul er den største utfordringen såkalte «nålestikk-angrep» – eller «høy-profil-angrep».

Det er akkurat den type oppdrag spesialpolitistyrken er trent for å løse.

– Afghanistan viser hvor fort det kan gå fra fryd og gammen til full konfrontasjon.

I oktober 2020 kommer «Eldar» tilbake, som nestkommanderende i en britisk-ledet «Task Force». Og øverste norske sjef. Han vet at han kan bli den siste. Det som slår ham, er at situasjonen har blitt verre. Tapsraten på afghansk side har gått opp. Men det gleder ham å se CRU-en igjen.

– Mye av det vi trente på i 2013 og 2014, hadde de fått til. Og seleksjonen og treningen var blitt et maskineri, sier «Eldar».

Han forteller at flere andre avdelinger i Afghanistan brukte den samme seleksjonen. Og at det fungerte selv om sjefer ble byttet ut.

– De hadde fått bedre utstyr og var bedre i stand til å gjøre jobben. Håpet vårt var at den afghanske hæren ville ha en tilsvarende utvikling. Det CRU-en viste, var hva som var mulig å få til med en mindre enhet gjennom 15 år med mentorering.

Det enkeltangrepet som gjør mest inntrykk på «Eldar» rammer en libanesisk restaurant, rett ved den norske ambassaden. En selvmordsbomber angriper restauranten samtidig som to andre sniker seg inn bakveien og åpner ild. 21 blir drept, og CRU-en blir tilkalt. Norske spesialsoldater følger dem på oppdraget. De to personene som skjøt inne på restauranten, blir skutt og drept.

I juni 2021 er det norske spesialstyrkebidraget ute av Afghanistan. Vi snakker med «Eldar» to dager før Kabul faller. Selv om Talibans fremrykking bekymrer, tror han de afghanske sikkerhetsstyrkene vil slå tilbake.

– Jeg mener de er godt rustet. Det handler litt om psykologi. Om hvordan maktpersoner snur kappen etter hvor det blåser. Det verste scenariet er at krigen fortsetter. Men trenden er negativ. Det har den vært hele veien. Og en sikkerhetskollaps var noe vi hele tiden fryktet, sier han.

– Jeg tror heller ikke Taliban er tjent med en full borgerkrig. Raserer de alt, er vi tilbake på 90-tallet. Det kan bli riktig stygt.

– Det CRU-soldatene sa til oss da vi dro, var at de skal fortsette kampen. Det tror jeg dem på.

Han sier at de afghanske spesialpolitisoldatene var spente på om de ville få tilgang på nok ammunisjon og støtte. De trenger luftstøtte. Det er det bare amerikanerne som har vært i stand til å gi dem.

– Det har også vært bekymringen med å slippe dem for tidlig, sier «Eldar».

I januar 2021 blir Arne Kristian Sørnes forsvarsattaché i Afghanistan. Vi møter også han noen dager før Taliban inntar byen han egentlig jobber i. Han er hjemme på ferie. Hvor han skal ha tilhold fremover, vet han ikke.

– For to måneder siden var det ingen av mine afghanske samtalepartnere som hadde forutsett at Taliban kunne ta over så store områder på så kort tid. Alle forventet en offensiv, men den har vært betydelig mer omfattende enn først antatt, sier han.

– Og vi har sett flere eksempler på manglende kampmoral hos de afghanske sikkerhetsstyrkene, sier han.

– Flere steder har de overgitt seg uten å yte motstand.

Arne Kristian har vært flere perioder i Afghanistan. Han var blant annet i Bagram da flyplassen i Brussel ble angrepet i 2016. Da bodde han egentlig i Brussel, men tjenestegjorde i Afghanistan.

– Jeg er overbevist om at vi ville sett flere anslag mot Vesten hvis vi ikke hadde vært i Afghanistan. Hvis målet har vært å unngå anslag i egne områder – ved at vi har vært 20 år i Afghanistan – kan vi da si at det har vært en suksess fordi det har vært færre anslag i Vesten?

– Spørsmålet er hva som skjer med Al-Qaida og IS. Det var den viktigste grunnen til at man gikk inn i Afghanistan, at landet ikke skulle være et fristed for terrorister.

Etter 20 år med amerikanske og Nato-styrker på bakken tar Taliban igjen kontrollen i den afghanske hovedstaden.

Helikoptre blir satt inn for å evakuere personell fra den amerikanske ambassaden. Samtidig utløser Talibans inntreden en flombølge av afghanere som setter kursen mot flyplassen i Kabul. Der utspiller det seg kaotiske scener. Hundrevis av mennesker prøver å komme seg om bord i flyene på rullebanen. I ren desperasjon forsøker flere å klamre seg fast til sidene på et amerikansk transportfly som tar av. Flere land deltar i luftbroen ut fra Kabul. USA sender flere tusen soldater som skal sikre transporten ut av landet. Så langt har flere fly ankommet med Norge, blant annet med afghanske barn som har vært på det norskledede feltsykehuset på flyplassen i Kabul. Likevel er store menneskemengder samlet ved flaskehalsene inn til flyplassen, hvor de må passere gjennom kontrollposter opprettet av Taliban.

Det har også kommet ubekreftede meldinger om at enkelte ledere i de afghanske sikkerhetsstyrkene har blitt henrettet.

Norge sender også flere soldater til flyplassen i Kabul for å bistå feltsykehuset som fortsatt er på flyplassen.

– Selv om jeg håpet på noe annet, er jeg ikke overrasket over at den afghanske regjeringen ikke klarte å stå imot Taliban, sier brigader Frode Kristoffersen etter at Taliban har tatt over makten i landet igjen.

– Taliban hadde skyggeregjeringer i mange distrikter og provinser, og jeg har hørt fra hjelpeorganisasjoner at de lenge har forholdt seg til Taliban. Jeg forstår at USA ønsket en avslutning, men hadde håpet at vi kunne finne en annen løsning. Det lille Nato-bidraget vi hadde før uttrekningen, var effektivt, men korrupsjonen i regjeringen var både årsaken og symptomet på en regjering uten legitimitet. Han sier at han er bekymret.

– Jeg har noen nære afghanske venner som heldigvis har kommet seg unna. For resten av befolkningen må vi jo bare håpe at vi ser en ny, mer moderat utgave av Taliban, i tråd med hva de selv sier. Når regjeringen falt så fort, så var nok det bedre for sivilbefolkningen enn måneder med kamper.

«Jeg er ikke overrasket over at
den afghanske regjeringen
ikke klarte å stå imot Taliban»

Frode Kristoffersen

Det afghanere flest vil, er å ha nok mat til seg og sine

Ann Helen Dybwad

Den sivile bistanden burde i større grad vært til stede ute i distriktene

Roy Thomas Fjordvang

Det som er synd, er at den generasjonen som
vokser opp i Afghanistan nå,
ikke fikk litt mer tid på seg.

Odd-Einar Nygård

«Siste kapittel om Afghanistan som et land der krig
har vært normalen helt siden 1970-tallet er ennå ikke skrevet.»

Eirik Kristoffersen

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen mener at Talibans raske fremrykning viser hvor avhengig de afghanske sikkerhetsstyrkene var av norsk mentorering.

– CRU var en av de avdelingene som var mest modne, og som vi hadde stor tillit til. Min oppfatning er at disse soldatene var klare til å ta opp kampen mot Taliban, men når det politiske lederskapet sviktet, så fulgte soldatene ordre, la ned våpnene og dimitterte. Taliban hadde inngått avtaler med lederskapet i Afghanistan om at det skulle innvilges amnesti, at folk skulle kunne returnere til sine hjem og etter hvert ta opp jobben med å sørge for basistjenester for befolkningen, og at Taliban ville slå hardt ned på kriminalitet og plyndring. Da lederskapet sviktet, kunne Taliban også i Kabul overta leirene og materiell fra de afghanske sikkerhetsstyrkene, sier han.

Roy Thomas Fjordvang forteller at han gjorde seg noen tanker om de afghanske sikkerhetsstyrkenes evne til å stå imot når han var der. Det er ti år siden.

– Jeg forsto at de var helt avhengig av vestlig støtte. Men jeg er overrasket over hvor raskt Kabul falt og måten det skjedde på, sier han.

Det er også Ann Helen Dybwad. Hun beskriver utviklingen som uvirkelig.

– At myndighetene og de afghanske sikkerhetsstyrkene la ned våpnene, har nok spart mange menneskeliv, men jeg hadde ikke forventet at det skulle skje med så lite motstand.

Hun mener at det interessante fremover blir å se hva Taliban gjør.

– Lokalbefolkningen er bekymret, de har negative erfaringer fra tidligere. Så må jo håpet være at Taliban har lært. Det afghanere flest vil, er å ha nok mat til seg og sine, sier hun.

– Når jeg var ute, tenkte jeg iblant på hva som var det langsiktige formålet med det vi drev med. Den sivile bistanden burde i større grad vært til stede ute i distriktene. Det var ikke veldig synlig for meg som soldat, sier Fjordvang.

Odd-Einar Nygård sier det samme som de andre: Tempoet overrasket ham. Han beskriver det som synd at maktskiftet skjedde så fort og tilsynelatende uten motstand.

– Jeg er overrasket over de sentrale aktørenes manglende forsvarsvilje. Jeg må innrømme at jeg trodde den var større, sier han.

– Mange har spurt meg: Var det verdt det? Jeg snakket med én av tolkene våre fra Afghanistan. Han bor i Norge nå. Han sa: Levestandarden for de unge i Afghanistan er høyere. Andelen som leser og skriver er større. Flere er i stand til å vurdere og tenke kritisk selv. Derfor mener han at det var verdt det, og det syns jeg var en god refleksjon. Jeg mener også at det var verdt det. Det som er synd, er at den generasjonen som vokser opp i Afghanistan nå, ikke fikk litt mer tid på seg.

Eirik Kristoffersen sier at maktovertakelsen har vært fredelig på kort sikt.

– På lengre sikt gjenstår det å se om Taliban faktisk gjør det de har sagt. Taliban vet hvordan de skal føre en opprørskrig, men nå skal de styre et land. Jeg ser at Taliban uttaler seg på en måte som viser at lederskapet forstår de utfordringene landet står overfor og hvor avhengig Afghanistan er av en viss velvilje fra resten av verden. Samtidig finnes det grupper i Afghanistan som har både vilje og evne til å ta opp kampen mot Taliban, og da risikerer Afghanistan en ny borgerkrig, sier han.

– Siste kapittel om Afghanistan som et land der krig har vært normalen helt siden 1970-tallet er ennå ikke skrevet.

31. august er fristen flere vestlige land setter for å få egne statsborgere og personer som har støttet dem eller er i fare, ut fra Afghanistan – før Taliban også tar over flyplassen. Det jobber de på spreng for å klare, også Norge. De sender blant annet 50 soldater til Georgia, for å bistå i evakueringen. Men 26. august smeller det i Kabul. To selvmordsbombere og en væpnet mann angriper en av hovedinngangene til den internasjonale flyplassen og et hotell like ved, bare timer etter at etterretning advarte mot terror mot nettopp flyplassen og evakueringsprosessen.

Minst 72 afghanere og 13 amerikanske soldater blir drept. Barn er blant de drepte.

Det norske feltsykehuset er fortsatt i Kabul. De behandler flere av de skadde etter angrepet. Ekstremistgruppa IS tar på seg ansvaret. En undergruppe av IS, kalt IS-K, sier at det var «målrettet mot amerikanske militære og deres afghanske

allierte». USAs president Joe Biden lover at USA ikke vil «tilgi eller glemme» angrepet, og at de som er ansvarlige skal «jaktes». Han holder også fast på at USA skal få ut de amerikanerne som ønsker å forlate landet innen 31. august.

Mandag 30. august forlater det norske sanitetsbidraget Afghanistan. Nå er alt norsk personell ute. Natta etter drar den siste amerikanske soldaten fra Kabul.

20 år med krig i Afghanistan - les flere historier her

Kapittel 1: 2001-2002

Bildet av Bin Laden

Kapittel 2: 2003-2010

«Blod, svette og tårer»