Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Norge har trukket seg ut av Afghanistan, og har færre soldater ute i internasjonale operasjoner enn tidligere. En av mine personlige bekymringer for tiden fremover, er at fokuset på veteransaken blir mindre.
Annonse
Blant annet gjennomføres nå nasjonal veterankonferanse kun annethvert år, istedenfor hvert år slik det ble gjort tidligere. Jeg frykter dette er en trend som vil fortsette.
SKRIBENTEN: Kjetil Bragstad er Afghanistan-veteran, jurist og påtroppende generalsekretær i Veteranforbundet SIOPS- Skadde i internasjonale operasjoner.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Jeg tjenestegjorde selv i Afghanistan for over 15 år siden. Siden den gang har det skjedd enkelte endringer i anerkjennelsen og ivaretakelsen av våre veteraner og deres pårørende. Noen av eksemplene på dette er at soldatene som sendes ut er bedre forberedt enn tidligere. I tillegg har «mellomlanding» og en mer offisiell medaljeseremoni blitt mer eller mindre normalen.
På Elverum har det blitt opprettet et kompetansemiljø for veteransaker som kan veilede og bistå i saker som gjelder veteraner, og flere kommuner har vedtatt en egen veteranplan. Anerkjennelsen av veteranen har blitt langt mer synlig enn tidligere.
Selv om flere tiltak er gjennomført, er det likevel mye som gjenstår. Fremdeles er det historier om skadde veteraner som sliter i kampen mot statens pensjonskasse og forvaltningen.
Et eksempel er historien til Ole Vikre, som til tross for å ha fire spesialisterklæringer som konkluderte årsakssammenheng med tjenesten i utlandet, fikk søknaden sin om kompensasjon avslått av Statens pensjonskasse. Vikre saksøkte staten og vant sin sak.
Et annet eksempel er tilbudet om helsehjelp, hvor mange veteraner fortsatt kan ha store problemer med å få hjelpen de trenger. Ventetiden er for lang og kapasiteten for liten. Kompetansen om veteraners psykiske helseutfordringer er mangelfull.
Nylig ble også dokumentaren om kongoveteranene vist på kino rundt omkring i landet, og viser historien til FN-veteranene som deltok i operasjoner i Kongo. En dokumentar hvor regissøren selv påpekte at det var vanskelig å finne dokumentasjon knyttet til Kongo-bidraget, og som viste hvordan disse veteranene senere ble glemt.
I tillegg har det vært erstatningsordninger som frem til nå har vært ukjent for mange, men hvor regjeringen endelig har orientert om dette. I rapporten fra arbeidsgruppe for gjennomgang og vurdering av erstatnings- og kompensasjonsordninger for veteraner etter internasjonale operasjoner i 2018, gikk de heller ikke gjennom løsninger hva gjelder fysiske skader.
Selv om vi Norge ikke lenger nødvendigvis vil produsere like mange krigsveteraner i årene som kommer, er det viktig at denne kompetansen ikke forsvinner, eller at satsingen uteblir. Snarere tvert imot. Det er ingen som vet hvor norske soldater vil kjempe i årene som kommer, eller hva slags bidrag vi vil stille med.
Det er gode grunner til å ta høyde for at undersøkelser om skadde veteraner har mørketall, og at vi får ettervirkninger fra bidrag som for eksempel Afghanistan.
Dersom samfunnet i fremtiden glemmer kunnskapen og erfaringen vi har i dag, kan det bli krevende å få den tilbake igjen. Jeg håper vi ikke glemmer slike erfaringer, men bruker dem til å sørge for bedre ivaretakelse av veteranene våre.
