Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Dette innlegget er skrevet av en afghaner som jobbet for den norske styrken i Mazar-e Sharif i Afghanistan fra 2006 til 2014. Forsvarets forum kjenner forfatterens identitet, men har valgt å publisere innlegget anonymt på grunn av vedkommendes sikkerhetssituasjon.
Annonse
Til den norske regjeringen,
Den norske regjeringen har nylig bestemt seg for å hente ut av landet nåværende lokalt ansatte for Forsvaret og den norske ambassaden i Afghanistan. Denne avgjørelsen ekskluderer 14 tidligere ansatte, meg selv inkludert, siden vi ikke har noen pågående kontrakter med nordmennene.
Jeg og 13 andre har jobbet for Norge i perioden 2006 til 2014, en jobb som har satt oss i fare og gjort oss livredde for å bli tatt eller henrettet av grupper i opposisjon til den afghanske regjeringen.
Vi har ikke jobbet som tolker, men hatt arbeidsoppgaver i Camp Nidaros i Mazar-e Sharif, men hva betyr det for Taliban? For dem er det ingen forskjell. Enten du jobber for, eller har jobbet for, styrker som støtter den afghanske regjeringen, vil Taliban anse deg som spion, noe som straffes hardt.
AFGHANISTAN: Innleggsforfatteren sammen med to norske soldater.Foto: privat
På grunn av Natos tilstedeværelse, har ikke opposisjonsgrupper forsøkt å få innpass i de store byene i det nordlige Afghanistan. Dette har gitt oss muligheten til å bo i disse byene. Denne muligheten mister vi når Nato trekker seg ut av landet. Lokale myndigheter er ikke i stand til å stå imot opposisjonen, eller velger å samarbeide med dem, for å holde seg i live.
Taliban har infiltrert de to byene jeg pleide å oppholde meg i, Mazar-e Sharif og Pol-e Khomri, siden disse stedene har vært mer vennligsinnede overfor hazaraer, som meg selv. De har tatt huset mitt og plassert en mine utenfor inngangen. Samtidig har de gitt innbyggerne beskjed om å angi meg eller overlevere meg til dem.
Det er heller ikke mulig å bevege seg mellom de to byene uten å bli stoppet ved veisperringene underveis. For meg vil det bety dødsstraff, siden jeg har jobbet for de norske styrkene. Jeg har meldt disse hendelsene til politiet. Svaret de ga meg var: «Vi skal be for deg». De er ikke engang villige til å lytte til det jeg har å fortelle dem.
Jeg er lei av å flytte hele tiden, særlig fordi jeg ikke har gjort noe galt. Min historie er ikke ulik historiene til de andre som har jobbet for nordmennene.
På vegne av meg og 13 av mine kolleger, ber jeg den norske regjeringen revurdere beslutningen om å hjelpe afghanske ansatte, og også inkludere oss i planene om å gi opphold til lokalt ansatte, siden vi er i nøyaktig samme situasjon og risikerer nøyaktig de samme konsekvensene som dem som har pågående kontrakter med nordmennene.
Vi håper at norske myndigheter tar en rettferdig avgjørelse.
