Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
FN melder at minst 5237 ukrainske sivile er blitt
drept i krigen i Ukraina – men andre anslag legger seg over 10.000.
I mellomtiden har Ukraina startet mer enn 16.000
etterforskninger av mistenkte krigsforbrytelser begått av russerne.
Jeg har arbeidet med å
sikre kriminaltekniske bevis for denne typen forbrytelser i Afghanistan,
Guatemala og andre steder siden 1998. For meg er det åpenbart at identifikasjon og innsamling av bevis for internasjonale forbrytelser som drap
på sivile i konflikt, er hinsides kapasiteten og ressursene til lokalt politi, kriminaletterforskere og påtalemyndighet.
Det er også sannsynlig at det totale omfanget av
krigsforbrytelser begått av både Ukraina og Russland ikke vil bli etterforsket og rettsforfulgt før etter at krigen endelig tar slutt.
Når det gjelder krigen i
Ukraina må en ny upartisk domstol og etterforskende organisasjon etableres for å behandle anklagene og spørsmålene om titusenvis av ofre på alle
sider. Dette kommer til å kreve tiår med arbeid og koste store pengesummer,
noe som forutsetter støtte fra rike land.
Les også: Russiske krigsforbrytelser i Kharkiv
Å
bevise krigsforbrytelser
Krigsforbrytelser skjer,
ifølge internasjonale lover, når sivile, krigsfanger, sykehus eller skoler gjøres til mål i en konflikt. Både ukrainske myndigheter
og Folkerepublikken Donetsk, en ukrainsk utbryterregion som er okkupert av
russerne, har tiltalt og domfelt både russiske og ukrainske soldater for
krigsforbrytelser siden februar 2022.
Disse rettsprosessene
reiser spørsmål om troverdighet, og om hvordan bevis innsamles og håndteres. Ukraina har en fortid med statlig korrupsjon, og
Donetsk er ikke internasjonalt anerkjent. Russland har
et rettsapparat som er kjent for å godta tortur.
Tidligere konflikter i
nyere tid som har resultert i anklager og etterforskning om krigsforbrytelser, gir kontekst for å forstå utfordringene.
Åstedsgranskning
Jeg etterforsker saker
hvor rettsapparatet, militæret og politiet anklages for å ha begått
forbrytelser mot sivile uten å bli holdt ansvarlige for det. I mange saker skjer
disse påståtte forbrytelsene i en borgerkrig, som den guatemalske borgerkrigen
på slutten av 1970-tallet og tidlig 80-tall, eller den rwandiske konflikten og
folkemordet på midten av 1990-tallet.
Dette innebærer at jeg
ofte arbeider med internasjonale organisasjoner som FN for å reise til disse
stedene og dokumentere fysiske bevis for krigsforbrytelser – ta bilder, ta
notater, utføre målinger og tegne skisser for å illustrere et mulig åsted.
Tanken er at enhver annen ekspert kan plukke opp dette beviset og nå sine egne
konklusjoner om hva som hendte der.
Åstedsgranskere som meg
avgjør generelt sett ikke hvorvidt en krigsforbrytelse ble begått. Det er en
avgjørelse forbeholdt statsadvokaten eller dommeren som overrekkes beviset.
Lærdommer
fra Afghanistan
Rett etter at USA
invaderte Afghanistan i 2001, overga omtrent to tusen Taliban-krigere seg til
Nordalliansen, en afghansk militærkoalisjon som var alliert med USA. De ble
senere meldt savnet.
En etterforskning konstaterte
at disse fangene kan ha blitt kvelt eller drept i kontainere som ble brukt til
å transportere dem. Man mistenkte at de hadde blitt begravet i en massegrav
i Dasht-e-Leili, et ørkenområde i Nord-Afghanistan.
I 2002 inviterte FN en
gruppe med kriminaltekniske eksperter fra den ideelle organisasjonen Physicians
for Human Rights til å etterforske denne påståtte massegraven. Som en del av
teamet dokumenterte jeg spor etter anleggsmaskiner, menneskelige levninger og personlige
eiendeler i området.
Physicians for Human Rights
avdekket mer enn tolv lik i en utgravning, og obduksjonene utført av en av
deres kriminalpatologer, konstaterte at dødsårsaken var sammenfallende med
kvelning.
Funn av sykehushansker på overflaten og innsiden av massegraven slo
meg som uvanlig, siden det tydet på at personell som var logistisk forberedt hadde håndtert levningene av de døde. På dette tidspunktet hadde afghanere
knapt medisinsk utstyr til å ta seg av sine egne skadede.
Les også: – Moralsk plikt å kjempe for at krigsforbrytere blir straffet
Store groper i ørkenen
Etter mitt syn tydet dette på tilstedeværelsen
av utenlandske soldater med tilstrekkelig utstyr da likene ble begravet der. Sett i lys av at USA og deres allierte lette
etter al-Qaida-medlemmer sent i november 2001, kunne dette være en gangbar
forklaring på tilstedeværelsen deres.
Under et oppfølgingsbesøk
til området i 2008, oppdaget jeg to store groper i ørkenen, som tydet på at
menneskelige levninger som hadde vært gravlagt der kunne ha blitt fjernet.
Senere analyser av satellittbilder beviste en storstilt utgravning
ved bruk av skovlgravemaskin og lastebiler, datert til slutten av 2006.
Alle, fra den tidligere
afghanske visepresidenten Rashid Dostum, krigsherre han også, til det
amerikanske militæret, kom opp med forskjellige forklaringer på hva som hadde
hendt der.
Svaret på hvorvidt
krigsforbrytelser ble begått i Dasht-e-Leili eller ikke, er forblitt uløst til
den dag i dag. Verken Afghanistan, USA eller noe annet land eller organisasjon
tok på seg å etterforske disse dødsfallene.
Krigsforbytelser i Ukraina
Siden Ukraina slåss mot Russland i en aktiv krig, vil
de ikke besitte uavhengigheten som er nødvendig for å kunne etterforske og ta
ut tiltale i potensielle krigsforbrytersaker på en rettferdig måte.
Det vil fordre at andre land og internasjonale grupper
bistår i opprettelsen av en uavhengig, upartisk organisasjon for å etterforske
skjebnen til ofrene på samtlige sider av krigen.
I mars etablerte menneskerettighetsgrenen av FN en internasjonal kommisjon for å etterforske menneskerettighetsbrudd i
Ukraina. Men FN identifiserer og returnerer ikke menneskelige levninger til
ofrenes familier.
Selv om Den internasjonale straffedomstolen også
etterforsker krigsforbrytelser i Ukraina, tenderer denne organisasjonen mot å
fokusere på høyprofilerte saker som dreier seg om politiske ledere, og de har
ikke ressurser til å fremskaffe svar til alle ofrenes familier.
Disse etterforskningene vil ikke strekke seg bakenfor
jussen – i betydningen arrestasjon og rettsforfølgelse av soldater eller
politiske ledere.
Krigsforbrytelser som involverer enorme offertall
etterlater seg en mengde overlevende familiemedlemmer, som alle har krav på å
få vite om skjebnen til sine kjære. Dette gjelder for Ukraina også, så vel som
hvilket som helst annet land hvor internasjonale forbrytelser begås.
Familier har også krav på å få vite sannheten om hva som hendte.
Dette forutsetter en institusjon med uavhengighet, personell, vitenskapelige
ressurser, juridisk kapasitet og penger for å nå denne innsikten.
Denne teksten ble først publisert på The Conversation. Oversatt til norsk av Sian O'Hara.