Forsvarets forums julekalender 2020

Helt uten bistand

Den ene roser militæroperasjonene i Afghanistan, den andre roser humanitæroperasjonene. Men å bistå hverandre har vært helt uaktuelt.

Publisert Sist oppdatert

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum utgave 11, 2012. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums julekalender 2020.

Dette er luke 2 i julekalenderen.

Artikkelen var del av Samtalen, en serie hvor Forsvarets forum utfordret ulike personer til å snakke sammen om et tema. I denne samtalen: Lars Arne Aulie, tidligere kontingentsjef i Afghanistan og Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen. Tema: Utviklingen i Afghanistan.

Lars Arne Aulie: Vi er i Afghanistan på forskjellige premisser. ISAF har tatt side til fordel for de afghanske myndighetene. Derfor var det viktig for oss i Faryab at de afghanske offisielle myndighetene lykkes. En viktig forutsetning for at det skal fungere er at det er noenlunde fred. Da var det viktig for PRT-en å bygge opp under folkets tillit til de lokale myndighetene.

Lars Arne Aulie var i 2012 kontingentsjef i Afghanistan.
Lars Arne Aulie var i 2012 kontingentsjef i Afghanistan.

Elisabeth Rasmusson: Du peker på den helt sentrale forskjellen mellom Forsvaret og Flyktninghjelpen i Afghanistan. Forsvaret er der for å støtte afghanske myndigheter. Vi tar ikke side fordi vi må bli oppfattet som nøytrale. Samtidig har vi selvfølgelig også dialog med myndighetene, men også her er det viktig å skille mellom humanitær og militær innsats. Jeg husker vi dro til Qaisar etter trykk fra guvernøren i Meymaneh. Selv om det da var myndighetene som ba oss om det, gjorde vi våre egne vurderinger. Vi endte opp med å dele ut nødhjelpspakker. Det har jo også skjedd at ambassaderepresentanten i PRT- en har fortalt oss om områder med humanitære behov. Vi lytter, men sjekker alltid selv.

Aulie: Den store frustrasjonen for PRT- sjefen var at de så behovene, men ikke kunne gi noe mer hjelp i etterkant. De så unger uten sko og landsbyer i stor nød i områder der norske soldater risikerte sine liv. Da bør det følges opp fra norsk side. Der mener jeg vi har mye å lære.

Rasmusson: Norge har en helhetlig strategi. Forsvaret skal oppnå politiske mål. Vi skal svare på de humanitære behovene. Det er viktig og nyttig å skille. Når militære rensker et område og ser at det er store behov, skal ikke de humanitære gå inn å svare på behov som en del av operasjonen. Vi må i etterkant kunne gå inn i et område og gjøre våre egne vurderinger. Det er det store skillet. På den måten blir det forstått at vi opererer på et annen grunnlag enn det militære styrker gjør.

Aulie: Forsvaret har ikke hatt politiske mål, men militære. Det har gått på å skape sikkerhet og hjelpe den afghanske hæren til å ivareta seg selv. Strategien overfor Afghanistan på alle nivåer har endret seg på de ti årene vi har vært der. Til slutt var det å understøtte sikkerhetsstyrkene, noe vi kom veldig langt med i Faryab.

Rasmusson: Hvis vi går tilbake til det opprinnelige målet, at det ikke skal være noe arnested for terrorister, har det kommet opp igjen som et mål. Men det har vært et hav av mål og mange steder ble de militære trukket inn for å oppnå mål som de ikke har forutsetning for eller kompetanse til å gjøre. Det må ha vært frustrerende.

Elisabeth Rasmusson var i 2012 generalsekretær i Flyktninghjelpen.
Elisabeth Rasmusson var i 2012 generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Aulie: Det at målsettinger skifter og utvides, gjør at det blir vanskeligere å fokusere. Vi som militære er vant til å løse oppdrag under skiftende forhold og omstendigheter. Vi forholder oss lojalt til de ordre vi får. Det har vi også gjort i Afghanistan.

En halvtime tidligere står en mann i marineuniform før avtalt tid utenfor Fredssenteret på Vestbanen. Den tidligere kontingentsjefen i Afghanistan møter oss med et kraftig håndtrykk. Elisabeth Rasmusson kommer hastende akkurat til tid. Det er travle tider i Flyktninghjelpen.

Rasmusson: Det er viktig at vi snakker sammen, men vi er i Afghanistan på grunn av én eneste ting: humanitære behov. Vi er i Faryab, Nangarhar, Herat, Kunduz, Mazar-e-Sharif, Sari Pul og Kabul, så mye er konsentrert om den nordlige delen av landet. Den største delen av vår operasjon er å svare på behovene til de som er fordrevet på grunn av konflikt. Vi bygger hus, gir juridisk rådgivning, driver utdanningsprosjekter, deler ut nødhjelpspakker og hjelper til etter naturkatastrofer.

Aulie: Det var en veldig streng vinter i år. Rasmusson: Ja, det er mange som har frosset ihjel. Den verste vinteren var nok i 2008. I en teltleir for internt fordrevne ved Kabul kikket jeg inn i et telt, og der lå en mann som hadde frosset ihjel. Samtidig løp små barn rundt uten sko og sokker. Det var sikkert 15 minusgrader. Det er tøffe klimatiske forhold. Aulie: Det er voldsomme variasjoner fra sommer til vinter. Og der skal de bo... Det er et tøft folk.

Rasmusson: Afghanere er hardføre, de tåler nok mer enn oss nordmenn, men samtidig har de rett til humanitær hjelp og beskyttelse. Uavhengig av norske politiske prioriteringer samarbeider vi med andre relevante hjelpeorganisasjoner og norske myndigheter. I 2009 tok vi initiativ til å få opprettet et kontor for uavhengig humanitær koordinering. Spesialutsending Kai Eide var ikke spesielt begeistret for ideen. Vi mente at det var viktig at den humanitære koordineringen til 750 millioner kroner per år skjedde uav- hengig av det militære prosjektet i landet.

Aulie: Ja, ok.

Rasmusson: Det er ikke slik at vi arbeider isolert. Vi forstår at man er nødt til å samarbeide for å dekke behovene der de er størst, og for å unngå at det blir overlapp der vi gjør de samme tingene.

Aulie: Det er koordineringen som er den store utfordringen i Afghanistan. Det er nøkkelen. For å utnytte milliardene Norge bruker mest mulig effektivt, må arbeidet koordineres med myndighetene, militæret og med organisasjonene. Vi i Forsvaret må være bevisste på at vi er der for å løse én type oppdrag og så er det noen andre som løser de andre. Men hvis det Forsvaret gjør ikke ses i sammenheng med det de sivile gjør, så blir det fort at vi jobber mot hverandre – i stedet for til beste for afghanerne. Rasmusson: Der er jeg uenig med deg. De humanitære må koordinere seg i mellom for å få et så riktig bilde som mulig på bakken og for å fylle behovene mest mulig effektivt. Men slik koordinering skal ikke være en del av den militærpolitiske koordineringen.

Året er 2009. Elisabeth Rasmusson besøker et sykehus etter kamper der barn og sivile havnet mellom opprørere og sikkerhetsstyrker i Kunar-provinsen. På sykehuset ligger lemlestede og uskyldige barn hardt skadet. Synet opprører henne, for barna har ingenting med konflikten å gjøre.

Rasmusson: Det er viktig at det militære koordinerer for seg. Jeg skulle ønske de hadde bedre samarbeid da alle lands styrker var fullt inne. Det er stor forskjell på hva de norske styrkene gjorde i landet og for eksempel de amerikanske og tyske. Det var ikke standardisert.

Aulie: Den overordnede intensjonen fra det internasjonale samfunnet må være koordinert, altså landenes politikk. Uten koordinering vil utslagene bli uheldige. Det så vi i en rapport om bruken av bistandsmidlene i Afghanistan, og mangelen på kontroll. Det bidrar til svekket støtte i det norske folket og mindre vilje til støtte når vi ikke har kontroll på hvordan vi bruker ressursene. ISAF er en sum av landenes politikk og da må vi se helheten av alle de norske ressursene under ett.

Rasmusson: Bistandsmidler skal ikke skusles bort, men Afghanistan er preget av korrupsjon. Veldig mye penger har gått inn i statsapparatet, men det har ikke kommet ut så mye skole, helse og hjelp i andre enden. Som bistandsorganisasjon må vi redegjøre for hver eneste krone. Men det er stor forskjell på det som har blitt borte i frivillige organisasjoner, og de mange hundrevis av millionene som har forsvunnet i det afghanske statsapparatet.

Aulie: Jeg opplever at det er klart hva Forsvaret skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre. Men ofte har vi ikke evnet å fylle på med de reelle behovene til folk etter den militære operasjonen. Der tror jeg det har vært et ønske fra militær side om en bedre koordinering med de sivile. Rasmusson: Vi vil ikke gå inn i et område som er frigjort av militære fordi vi da risikerer å bli sett på som en del av den militære operasjonen. I Helmand-provinsen har amerikanerne hatt den strategien, og der er konflikten langt fra over. Ret- ningslinjene for humanitært arbeid i Afghanistan ble vedtatt i 2009. Alle skrev under, men amerikanere vi traff i felt hadde ikke hørt om dem en gang.

I Afghanistan ber barn og unge om vannflasker. De løper langs militærkolonnene og roper, etter ball, kulepenn eller vann. På bordet i Oslo står kaffekopper og en stort flaske med kullsyrevann. Glassene er halvdrukne, og snart blir restene av vannet til 108 kroner literen helt ut i vasken. Ganske så ulikt hverdagen i Afghanistan, der rent vann og mat på bordet langt fra en er selvfølge.

Aulie: Provinsmyndighetene sier at de har tilstrekkelig kontroll, og brigadesjefen i Faryab sier de kan håndtere sikkerhetssituasjonen. Det tror jeg de mener og at de er i stand til. Men de må nok definere hvor det er viktig å ha sikkerhet, for noen områder kommer til å seile sin egen sjø. De pashtunske områdene ligger dårligst an hvis ikke det evnes å fylle på med velferdsgoder som gjør at samfunnet fungerer. Folk må oppleve at de kan stole på politikere og politiet. Hvis ikke må innbyggerne ordne seg på annet hvis, og da går det i stammetilhørighet og å holde seg inne med viktige mennesker.

Rasmusson: Mine afghanske kolleger opp- summerer at det er stor usikkerhet. Ingen har et klart bilde av hva som kommer til å skje. Det er ganske mye frykt også, blant annet fordi samfunnsstrukturene ikke er der. Man har ikke trygge rammer rundt livene sine. Når styrkene trekkes ut blir det et vakuum og tomrom. Når det gjelder sikkerheten har folk ivaretatt den på forskjellige måter i dette landet gjennom mange år. Om de afghanske myndighetene klarer å ta vare på landet, gjenstår å se. Det som er viktig for oss er at vi ikke må glemme landet og at det fremdeles er store humanitære behov. I 2011 klarte myndighetene i Faryab til en viss grad å svare på den ekstreme tørken. Det var kjempebra.

Et halvt år tilbake i tid: Lars Arne Aulie sitter i en pansret bil langs ringvegen i Afghanistan. Bak pansret glass og stål ser han folkelivet. Markedene i byene bugner av grønnsaker, frukt og slakt. Det er virksomhet, handel og folkeliv. Folk smiler og vinker. Et tegn for Aulie om at det er fremgang i landet.

Rasmusson: Jeg er slått av den dramatisk vakre naturen. Særlig er grensen mot Pakistan, den er veldig vakker. Et annet sterkt minne er den afghanske gjestfriheten og varmen. På en middag med lokale afghanere i Meymaneh var det et oppbud av afghanske retter. På gulvet var det et fargerikt hav av fantastisk mat. Det som slo meg var: «Det er jo slik afghanerne vil leve og vokse opp.»

Aulie: Det var mye militærleir-liv for meg. Men også noe reising. Jeg var med på en kolonne ut fra Kabul. Det er et enormt rikt land og en fantastisk natur. Det er voldsomme variasjoner og noe helt annet enn hva du ser på Dagsrevyen. Vi kjørte over Hindukush. Mengder med vann, rismarker og grønt åpenbarte seg. Lenger nord er det ørkenland.

Rasmusson: Fremover tror jeg det er viktig å ha en enda bedre dialog mellom Forsvaret og hjelpeorganisasjonene – her hjemme i Norge. Av og til blir vi invitert. Dialog gir bedre for- ståelse for hverandres oppgaver.

Aulie: Det å snakke sammen er alltid lurt. Men jeg opplevde at soldatene på bakken fant de gode løsningene – selv om man var prinsipielt uenige om ting. Jeg er stolt av den operasjonen jeg har vært med på og jobben mange dyktige og dedikerte soldater har gjort.

Rasmusson: Men det er jo også sånn at For- svaret har gjort feil i Afghanistan. Og når det skjer, må det opp på bordet. Sånn er det også med oss hjelpearbeidere, man må tørre å ta tak i svakhetene.

Aulie: Det er kjempeviktig å ha en åpen debatt og at vi lærer av de erfaringer og feil vi gjør.

Rasmusson: Hvordan ser du på norske hjelpearbeidere? Er vi håpløse i dine øyne?

Aulie: Mitt inntrykk er at norsk bistandshjelp og organisasjoner har et godt ord på seg. Jeg tror vi er gode på dette.

Rasmusson: Vi har mer enn 400 ansatte i landet, og over 90 prosent av dem er lokale og vi har ikke mistet noen. Frivillige organisasjoner er ikke mål for væpnede grupper, det er en ekstremt viktig grunn til å opprettholde skillet mellom humanitær og militær innsats. Samtidig synes jeg Norge har satt stor pris på det soldatene har gjort i landet. De har fått mye skryt og ros i det offisielle Norge. Jeg opplever at soldatene, de mest profesjonelle og dyktige jeg har møtt i Afghanistan, har fått mye mer ros enn hva vi har fått. Men norske politikere trenger ikke skryte så fælt av oss, de trenger ikke forsvare at vi er der.

Flyktninghjelpen jobber videre i Afghanistan for å dekke behovet til 600 000 internt fordrevne og tre millioner flyktninger i Iran og Pakistan. Deres mål er at befolkningen skal tilbake. Men Rasmusson sier tiden ikke er moden – ennå. De trenger jord, beskyttelse og levebrød. Og dit er ikke Afghanistan kommet.

Powered by Labrador CMS