Kulturell kompetanse kan ikke læres gjennom rollespill i tedrikking

Jeg husker fremdeles blanketten jeg skulle fylle ut da jeg møtte til sesjon for lenge siden. Et av spørsmålene vi skulle ta stilling til, var egne skiferdigheter. Alternativene vi kunne krysse av på, var «uøvet», «noe øvet», eller «øvet».

Sjansen for å havne som grensejeger i Garnison i Sør-Varanger eller kopiassistent i et kontor uten vinduer var nok uansett den samme. Siden den gang kartlegger Forsvaret mye mer. Kunnskaper og ferdigheter nedtegnes i våre rulleblad, slik at vi forhåpentligvis får rett person på rett sted. I hvert fall de dokumenterte ferdighetene våre.

En «myk» verdi

Men registrerer vi de mindre synlige kompetanseområdene, såkalt skjult kompetanse? Kultur er en slik skjult kompetanse. Den er vanskelig å måle, krevende å identifisere, og utfordrende å operasjonalisere.

Men det gjør den ikke mindre vesentlig som et suksesskriterium i omgang med andre folk og kulturer, enten vi her hos dem, eller de er hos oss. Og ikke minst er fraværet av denne type kompetanse enormt synlige for andre.

Kanskje er fraværet av synlig interesse for fagfeltet at kultur er en såkalt «myk verdi». Ordet «kultur» frembringer helt andre bilder på netthinnen enn panservogner eller eksplosiver. Vi har lettere for å kjøpe våpen og nattoptikk, enn å sjekke om noen av oss faktisk kan noe om landet vi skal bruke utstyret i.

Norge hadde tusenvis av soldater stående i UNIFIL i to tiår, uten at vi tilsynelatende reflekterte over at det hadde vært greit med eget personell som snakket arabisk. Dette snevre perspektivet gjelder imidlertid ikke bare det norske Forsvaret.

Nyheter

Sjefsmesteren: – Sover bedre nå enn før Ukraina-krigen

I ISAF initierte den amerikanske styrkesjefen og general Stanley McChrystal en kartlegging av afghanske språkferdigheter blant personellet. Da hadde Nato vært i Afghanistan i nesten et tiår.

Kunnskap om mennesker

Fordeler med å kunne språket, og dermed som regel også ha tilegnet seg den lokale kulturen, syntes få å ha tenkt over. Initiativet fikk en lite entusiastisk mottakelse, McChrystal fikk sparken av helt andre årsaker, og ISAF sluttet å spørre om hvem som kunne språk. Vår verden av i dag er mer internasjonalt rettet enn den noensinne har vært. Enorme mengder med informasjon, lyd og bilder sendes kontinuerlig over hele kloden. For noen hundre år siden var geografiske kart det viktigste utbyttet av statlig spionasje.

I dag vet vi alt som er å finne på et kart, vi vet fargen på et hvert hus i hvilken som helst landsby og prisen på den lokale shawarmaen. Men hva vet vi om menneskene og kulturen i disse landene? Er de vennligsinnede, eller bare later de som? Vil de ønske å samarbeide med oss Synes de at vi er like flinke som vi synes selv?

Rollespill med rare hatter

Vi ønsker den beste sjefen til å lede avdelingen, den mest kyndige vognføreren og den mest treffsikre skytteren. Relasjonsbygging i landet vi skal operere i gjennomføres gjerne «oppdragsspesifikk trening» i et militært øvingsområde. Der lærer vi gjennom rollespill i tedrikking at lokalbefolkningen ser mistenkelig mye ut som våre kolleger, men med rare hatter, en merkverdig engelsk, og en totalt uforutsigbar oppførsel.

Til tross for supercomputere og all verdens algoritmer, den kulturelle variabelen kan ikke beregnes i et regneark. Den læres over lang tid, som all annen dyp kunnskap og ferdigheter. Og kanskje finnes denne alt i avdelingen, eller rett utenfor? Men å kunne nyttiggjøre seg av denne krever metodisk kartlegging og rekruttering.

Mesteparten av min karriere har hatt et utpreget internasjonalt tilsnitt. Jeg har dessverre ikke inntrykk av at interkulturell kompetanse vektlegges i seleksjon av personell til stillinger i utlandet. Jeg kan knapt huske at denne typen kompetanse i det hele tatt anerkjennes.

Mistenkeliggjøring

Til tross for at globaliseringen har preget vår hverdag i mange år, har Forsvaret ikke laget et system for å identifisere og forvalte kulturell kompetanse.

Holdningen synes snarere å være at kulturell kompetanse er noe man like gjerne får fra å leie et feriehus i Kroatia i to uker, som å vokse opp i familie med internasjonale forgreninger og lange opphold i utlandet. Når vi sender representanter for Forsvaret og Norge til utlandet, er interkulturell kompetanse det som tillegges aller minst betydning.

Forsvarsansatte med kunnskaper, levetid, relasjoner eller familie i eller fra et annet land, vil i beste fall behandles likegyldig. Mer trolig er det at vedkommende blir mistenkeliggjort. Dette minner til en ubehagelig grad om fremmedfrykt, og er grov misbruk av en kompetanse Forsvaret virkelig ikke har for mye av.

– Kjenn din fiende

Det er ikke bare vår egen yrkesgruppe som elsker å sitere den kinesiske filosofen Sun Zsu på at «kjenn din fiende som du kjenner deg selv, og du vil i løpet av et hundre slag ikke befinne deg i fare».

Sun Tzu påpekte videre hvordan suksessraten ville synke ved manglende kunnskaper, enten det var om en selv eller motparten. Det er derfor et paradoks at Forsvarets ledertrening, som er så innrettet mot at individet skal lære seg selv å kjenne, ikke trener på samme vis på et systemnivå.

Hva vet vi egentlig om oss selv? Hva er vår nasjonale karakter, hvordan oppfattes vi og vårt Forsvar av andre? Jeg har deltatt i møter der den norske siden har blitt helt utspilt, men der konklusjonen allikevel var at det var «en god meningsutveksling».

Porsanger bataljon

Aurora Natalie skal bli skarpskytter

Når man ikke forstår utbyttet av et møte, skyldes dette ikke bare manglende forståelse av motparten. Det skyldes også at vi ikke fullt ut innser hvordan vi oppleves av de andre. Forsvaret har kjørt en rekke ulike varianter av deployeringskurs før internasjonal tjeneste. De er veldig gode på det praktiske og det administrative.

Men den mentale oppvåkningen på at personellet skal operere i en fremmed kultur gis mindre oppmerksomhet. Veterinæren vil gjerne fortelle hvordan all lokal mat, og særlig salaten, kommer til å drepe deg på det mest grusomme vis.

Noen ganger settes det også av tid for litt deling av anekdoter om de rare utlendingene. Men det blir mest å anse som fartshumper på veien mot å innfri alle måleparametrene i vårt operasjonelle design.

Kulturkrasj

Resultater og måloppnåelse blir «alt», selv når de eksisterer kun i våre egne hoder. Mye dypere refleksjoner enn dette er det sjeldent tid til. Dersom man vil lese seg opp på hvordan norske militære faktisk ser på de andre, så kan Forsvarets Forums daglige spalte «Morgendrillen» anbefales.

Under spørsmålet «Rareste kulturkrasjopplevelse på øvelse med andre lands styrker», er det bestandig de andre som er de rare.

Fraværet av selvrefleksjon er betegnende. Hvorfor synes vi de andre er så rare? Hva om det faktisk er vi som er rare? Et svar på det siste spørsmålet fordrer kulturell introspeksjon. Kanskje vil vi da også finne et mønster i våre møter med andre kulturer.

Og rett skal være rett, det står ikke bedre til i andre land. Men det er ingen unnskyldning for oss å ikke prøve å bli bedre.

Norge er et lite land. Kostnaden av å ikke forstå våre omgivelser kan vise seg å bli høy. Det er dette som utgjør en reell risiko for våre internasjonale operasjoner og våre internasjonale relasjoner. Det er her vi burde sette inn en innsats.

Gunnar Gabrielsen har tilbragt mer enn 17 år i utlandet, og har arbeidserfaring blant annet fra åtte internasjonale misjoner, Etterretningstjenesten og Forsvarsdepartementets avdeling for internasjonale operasjoner.