Nyheter:

H.K.H. Kronprinsen går Flyktningeruta sammen med Tonje Hagatun Nordengen, Ayesha Wolasmal og Dag Terje Klarp Solvang, Generalsekretær i DNT.
H.K.H. Kronprinsen går Flyktningeruta sammen med Tonje Hagatun Nordengen, Ayesha Wolasmal og Dag Terje Klarp Solvang, Generalsekretær i DNT.

Kronprinsen går i flyktningenes fotspor

Med på turen er en rittmester og en eks-Afghanistan-soldat.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg tror de fleste har et forhold til at mange nordmenn flyktet over grensa til Sverige under 2. verdenskrig. Men mange er nok ikke klar over at det går en historisk vandrerute hvor man kan følge i deres fotspor, sier rittmester Tonje Hagatun Nordengen.

Flyktningeruta er en tolv mil lang skiltet turløype som følger en rute som ble brukt av kurérer og flyktninger som ville komme seg i sikkerhet i Sverige. Langs den såkalte «Timianruta» gjennom Østmarka ble det fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt.

Grenselosene risikerte fengsel eller dødsstraff dersom de ble tatt. Les mer i denne saken.

Gleder seg til samtalene

Avmarsj var fra Skullerud i Oslo onsdag 26. august. De kommer frem til Eidsberg 28. august. Turen er organisert av Den Norske Turistforening (DNT) med generalsekretær Dag Terje Solvang som turleder. Kronprinsen vil gå sammen med Tonje Hagatun Nordengen fra Forsvaret og Ayesha Wolesmal.

Før turfølget satte av gårde var det servering av boller og kaffe rundt bålpannen.
Før turfølget satte av gårde var det servering av boller og kaffe rundt bålpannen.

– Jeg ser mest frem til samtalene underveis og ikke minst menneskene vi skal møte. Jeg tror det blir spennende å høre historiene til de som har opplevelser fra krigsårene, sier Nordengen før avreise.

Hun jobber med lederstøtte for sjefen ved Hæren våpenskole på Rena.

Sammen med det lille turfølget skal hun gå tre utvalgte dagsetapper av ruta mellom Oslo og grensen mot Sverige. De ender opp på Grenselosmuseet i Eidskog kommune den 28. august. Underveis er det lagt opp til møter med tidsvitner som selv måtte flykte som barn, etterkommere av grenseloser samt personer som i senere tid selv har flyktet fra krig i andre deler av verden.

Norske flyktninger på vei over grensen til Sverige.
Norske flyktninger på vei over grensen til Sverige.

– Norge har også vært rammet av krig, og mange har besteforeldre og oldeforeldre som hadde tilsvarende opplevelser som flyktninger i dag. Jeg tror turen kan bidra til å sette ting i et nytt perspektiv for min egen del. Dette er en del av krigshistorien det er viktig å minnes, sier Nordengen.

Soldat i Afghanistan

Ayesha Wolesmal er den tredje i det lille turfølget. Hun har vært to år i Forsvaret, deriblant ett år i Afghanistan - som tolk.

Forsvarets forum portretterte Ayesha i 2012. Her er et utdrag:

Førstegangstjenesten ble et vendepunkt i livet. Som tenåring hadde Wolasmal reist fra hovedstad til hovedstad. Marka hadde hun derimot knapt nok besøkt, og hun hadde aldri drømt om å ta på seg en ryggsekk.

– For første gang ble jeg virkelig integrert i det norske. Plassert i indre Troms, med folk som snakker dialekter jeg aldri hadde hørt før, det er klart at en byjente som meg sleit, både på de lange utmarsjene og med å finne min plass sosialt. Men jeg måtte lære meg å møte dem der de var, på samme måte som de måtte lære seg å forholde seg til meg.

Kalde, korte dusjer, røykesug under helvetesuka og ingen cortadoer på mils avstand, hun innrømmer at hun ikke har brukt så mye tid på å savne førstegangstjenesten.

– Hvorfor ville du dit i utgangspunktet?

– Jeg droppet ut siste året av videregående, det året måtte jeg jo bruke til noe ordentlig. En del av meg hadde hatt lyst til dette helt siden jeg så norske styrker da jeg var i Afghanistan på ferie med foreldrene mine som 12-åring. Og når en først tenker at dette ikke er et tradisjonelt karrierevalg, blir en jo litt tent på tanken.

Hun gliser.

– Det er jo alltid fristende å slå rekorder, jeg tenkte en stund at jeg skulle bli den første, kvinnelige generalen. Akkurat den planen har jeg gått bort fra.

Forholdet mellom menig Wolasmal og Forsvaret har ikke vært friksjonsfritt, langt ifra. Å ha sterke meninger og en annerledes bakgrunn, samtidig som hun ble tildelt midlertidige grader sammen med jobbene hos diverse sjefer, uten å ha gått befalsskolen, skapte gnistninger.

Tilbakevendende spørsmål om hvordan hun, med sin bakgrunn, kunne gå i norsk uniform, kunne svi. Den konkrete diskusjonen om hennes tilfelle hører ikke hjemme i pressen, mener hun.

– Forsvaret har problemer med fordommer, det sier jeg gjerne høyt. At jeg fortsatt er så stolt over å være en del av det, at jeg fortsatt har så høye tanker om Forsvaret, skyldes alle de knallbra menneskene der, og de viktige støttespillerne jeg hadde. Men det trengs en uttalt strategi internt, ikke bare fine slagord eller en annonsekampanje i Forsvarets forum, som handler om hvordan Forsvaret både skal kunne rekruttere, men også beholde, de flinkeste hodene, med ulik bakgrunn.

– Det betyr ikke kvotering, skynder hun seg å understreke.

– Det er ikke gitt at du har en verdifull, interkulturell kompetanse bare fordi du har en eksotisk bakgrunn. Men for å møte de sikkerhetspolitiske og økonomiske utfordringene i framtiden trenger vi mangfold og menneskelig kompetanse. Og kvinner. En kvinne som søker seg til Forsvaret, trenger ikke bli en mann.

Powered by Labrador CMS