Losen er i havn

Åge Aulie fikk Deltakermedaljen da han var 13 år. Nå har han lost veteranforeningen i havn.

Publisert Sist oppdatert

(Merk: Denne reportasjen er fra 2012)
Året er 1942, vi befinner oss nordøst for Oslo. Åge Aulie er bare åtte år gammel. Broren Ole er ti. De blir sendt på sykkel ned til stålbrua over Glomma ved Årnes.
Ikke for å fiske eller fordi han må hente mat på rasjoneringskort. Nei, åtteåringen skal sjekke om tyske vakter er på begge sider av den viktige brua. De er nemlig ikke alltid der, og når en liten guttunge kommer syklende for å kikke, virker det mye mindre mistenkelig enn om en voksen person snikkikker på tyskerne.
Åge ser at brua denne gang er fri for vakter. Han skynder seg hjem for å informere faren sin.

Ingen mistenkte en guttunge på sykkel i de dager

Så settes apparatet i gang. Norske flyktninger varsles, og raskt kommer de seg over brua og videre mot Sverige.
For ikke å virke mistenkelig blir Åge og broren Ole satt til å sykle flyktningenes sykler tilbake fra der de etterlot dem.
– Ingen mistenkte en guttunge på sykkel i de dager, forteller Aulie.


Sterke minner

Vi treffer Aulie ved den gamle brua over Glomma, for mange var dette det siste hinderet i flukten til Sverige.
I dag er det bare rester igjen av brua. Åge ser ut over Glomma. Han ser at den gamle brua ligger der. Han ser trafikken av flyktninger, syklene, de tyske vaktene eller lastebilen som fraktet ham og broren til de etterlatte syklene. Han ser det meste.
– Minnene blir ikke borte. Men noe er blitt borte med alderen, erkjenner Aulie.
Så tar vi bilen. Vi kjører på kryss og tvers mot Sverige, mens Aulie forteller om familiens krigshistorie. En historie han opplevde som guttunge og som til slutt førte til at familien selv måtte flykte til Sverige. Da var Aulie ti år. Mor, far, broren Ole og Åge kom seg til Tannsjøen – der faren til slutt rodde forbi grensestolpen 100 meter ut i sjøen. Da var de i sikkerhet. Klokken var 0300.
– Husk på én ting. Det var IKKE jeg som vant krigen. Min innsats får plass på et A4-ark, bedyrer Aulie, og ber om at grenselosene, kurererne og ikke minst mødrene fremheves.
– Det var de som hadde det vanskelig. Vi guttungene ble bare brukt som et redskap og skjønte ikke så mye av det som foregikk. Men vi ante jo at det var litt farlige saker, sier 78-åringen.
Så er vi der, ved Tannsjøen. Vi har egentlig kjørt feil, men havner likevel veldig riktig ved sjøen. Et hus ligger rett ved vannskorpa, vedstabler står overalt, og i sjøen ser vi grensestolpen. Idyllen på stedet Nabben i Eidskog slår oss, så vakkert og så stille. Og så forskjellig fra krigens dager.

Vi guttungene ble bare brukt som et redskap og skjønte ikke så mye av det som foregikk. Men vi ante jo at det var litt farlige saker,

Vanskelig tid

 – Her kunne vi se opptil 50 skispor over isen om vinteren. Det var en strøm av folk som flyktet til Sverige, forteller Willy Johansen. Her har han bodd siden han ble født, nå er han alene.
Johansen har kommet ut av vedskjulet og finner raskt tonen med Aulie. Det viser seg at de to herrene kjenner hverandre fra før. Og det har også de to avdøde fedrene deres. Familiene har stått et sted borti skogen her og hugd og fløttet tømmer.
Praten går livlig.
– Jeg lå i bunnen av båten, kald, trøtt og redd, da familien flyktet fra Norge, forteller Aulie. Også her «ser» han flukten. Minnene strømmer på. Tiden i Sverige var vanskelig, begge brødrene lot spenningen fra et hjemland i krig gå ut over jevnaldrende svenske gutter. Det førte til utvisning fra to skoler.
– Da vi kom tilbake til Rød i Akershus etter frigjøringen, var nesten alt borte. På gården var det én hest, bikkja og en ku. Det var tunge år, erindrer han.
Både han og broren ble etter en stund belønnet med krigsdeltakermedaljen for sin innsats ved og rundt bruene over Glomma og Vorma. Diplomene er utstedt av Etterretningstjenesten og underskrevet av forsvarssjef Olav V og FO II-kontor. Begge var de viktige øyne for motstandsbevegelsen og arbeidet med å få flyktningene over til Sverige.

Aulie-ruta 

Mens alle andre veteraner kom tilbake til Norge i uniform, kom grenselosene og kurererne i sine utslitte eplenikkers. Ingen la merke til dem, forklarer Aulie, og sikter til blant andre faren som var en viktig grenselos i området.
Ruta over til Sverige var under krigen omtalt som Aulie-ruta, uten at sønnen Åge vet hvor mange faren Einar og de andre grenselosene til sammen hjalp over grensa.
– Men det var mange.

PS: Åge Aulie jobbet i Forsvaret nesten hele livet. Han startet i kavaleriet og endte opp som tekniker på NIKE-batteriene.

Grenselosene
50 000 mennesker flyktet med hjelp av grenseloser over til Sverige under krigen. De fleste var ettersøkt for motstandsarbeid eller sto i fare for å bli avslørt.
De fleste av losene var personer som bodde nær grensen og som kjente området godt.
Fra 26. september 1941 var det forbudt å forlate Norge uten tillatelse. Grenselosene ris- kerte dermed fengsel eller dødsstraff dersom de ble tatt.
29 grenseloser omkom i løpet av krigen. 16 døde i fangenskap, åtte ble henrettet, og fem døde i tjeneste.
Grenselosers og kurerers forening 1940- 1945 ble stiftet i juni 1967, hovedsakelig arbeidet de for å få støtte og anerkjennelse for den jobben de gjorde.
19. april ble foreningen lagt ned, med kongen, forsvarssjef Harald Sunde, 16 veteraner og andre samlet til bords på Forsvarets veteransenter.