Nazi-lekene på Lillehammer

At konkurransens deltakere hadde ski på beina og nummer på ryggen, var også en av de få likhetene mellom dette arrangementet og et sivilt skirenn. «Schiwettkämpfe der Wehrmacht, SS und Polizei in Norwegen 1944» – altså «Wehrmacht, SS og politiets skikonkurranser i Norge 1944» – var det offisielle navnet.

Over 250 norske, tyske og østerrikske deltakere var påmeldt. Og så vel øverstkommanderende i Norge, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst som SS-general Wilhelm Rediess og rikskommissar Josef Terboven befant seg på ærestribunen.

Også nordmenn fra Hirden, Waffen-SS og andre NS-organisasjoner deltok. Men mest spektakulært er at også torturister og SS-drapsmenn befant seg blant konkurrentene. Den mest kjente av dem, var østerrikeren Wilhelm Köstinger (1914-1975). Han tjenestegjorde fra begynnelsen av 1942 ved Gestapo i Oslo. Men nordmennene kjente ham godt fra før.

For Köstinger var nemlig en av de østerrikerne som under 1936-OL i Garmisch Partenkirchen hadde møtt nordmenn til idrettslig dyst i langrennssporet og hoppbakken.

«Lekene» på Lillehammer

Det store arrangementet på Lillehammer fra 28. februar til 5. mars i 1944 ble blant deltakerne omtalt som «lekene». Men tyskerne voktet seg vel for å misbruke betegnelsen «Olympiade» eller «olympiske» i en slik sammenheng.

Nazilederne hadde den gangen i Garmisch og Berlin 1936 – sett med IOC-øyne - oppført seg eksemplarisk i henhold til alle lover og regler. Og regimet hadde selvsagt planer om flere Olympiader i Tyskland – bare krigen var blitt vunnet.

Etter åpningsseremonien den første dagen, bar det løs med langrenn fra Bergesveen. Dagen etterpå var det hopp og kombinert på Stampesletta og den påfølgende dag stafett på samme arena. Den 3. mars møttes konkurrentene til utfor og kombinert i henholdsvis Hafjell og på Hunder, før det nest siste dag var klart for den store utfor-finalen.

Høydepunktet må ha vært lørdag den 5.mars, med patruljeløp over 18 kilometer, der det ble skutt på blink ved Abbortjernet og kastet med håndgranater på «Ljøsgaardsjordet», slik Lysgårdsjordet blir omtalt i programmet.

 Patrulje-løp

Bildene som Forsvarets forum i dag kan vise, dukket for noen år siden opp på en nederlandsk auksjon, der den norske samleren Espen Flaa Bolstad fikk tilslaget.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk brakte et par dager etter Lillehammer-lekene en mindre reportasje, der det ble slått fast at et lag fra den tyske hæren vant patruljeløpet, mens tysk Ordenspoliti kom på andreplass i gruppa for de yngste og beste. Blant B-lagene var det en patrulje fra Waffen-SS som vant.

På søndagen var det en storslått og høytidelig avslutningsseremoni på Lysgårdsjordet.

Den østerrikske historikeren Andreas Praher offentliggjorde for et par år siden resultatene av sin forskning på østerriksk skisport og de tette forbindelsene til nazibevegelsen.

– Wilhelm Köstinger er et godt eksempel på en ung mann som vokser opp med ski på beina, og tidlig blir god. Han ble så tidlig som i 1933 medlem av nazipartiet og i 1938 meldte han seg til SS. Den gangen var de tysknasjonale skiklubbene i Østerrike sterkt rasistiske og mente at de «ariske» hadde enerett på fjellheimen og idrett knyttet til slike alpine aktiviteter. Slavere og jøder var uønsket – og fikk selvsagt ikke medlemskap i skiklubbene. Det samme gjaldt for øvrig for organisasjonene for fjellvandrere, påpeker Praher.

En topp

Fra 1932 gjaldt Köstinger som en av toppene i ski-verden. Rett som det var, kunne avisene og NS-propagandaen melde at han hadde stukket av med seieren i både hopp, langrenn og kombinert. Nå ble den unge mannen lagt merke til langt utenfor hjemtraktene i Alpelandsbyen Bad Gastein.

Fra sammenslåingen mellom Østerrike og Nazi-Tyskland i 1938, ble det satset stort på vintersport. SS opprettet for eksempel egne grupper for de beste idrettsfolkene. En høytstående SS-offiser og Gestapo-sjef i Innsbruck, sørget for å få Wilhelm Köstinger og kameratene hans inn i en egen SS-sportsklubb.

Mange av dem ble ansatt i sikkerhetspolitiet – altså Gestapo – og kunne bruke arbeidstiden til trening og konkurranser.

Men den skikulturen som ble dyrket var strengt militær. Langrenn ble kombinert med skyting og granatkasting. Her skulle en hel generasjon med skiløpere giss opplæring og trening med tanke på deltakelse som soldater i en fremtidig angrepskrig.

Dette viste seg også å fungere etter planen. Köstingers sjef ble i 1939 utpekt til sjef for en egen SS-innsatskommando som ble – med Köstinger og flere andre skistjerner - ble sendt inn i Polen for å likvidere jøder og intellektuelle polakker. Så under angrepet på dette nabolandet, må Köstinger ha fått sine første erfaringer med blodige krigsforbrytelser, konstaterer historiker Praher.

Til Norge

Østerrikeren ble stasjonert i Norge umiddelbart etter den tyske innmarsjen i april 1940. Etter krigen, forklarte han at han hadde tilbrakt det meste av tida frem til 1942 som «skilærer» både i Norge og i Tyskland.

Fra begynnelsen av 1942 deltar han i sin første konkurranse – for tysk SS og ordenspoliti ved Skeikampen, der tyskerne drev sin egen skiskole. Både Terboven og den øverste ordenspoliti-sjefen fra Berlin – general Kurt Daluege – møtte frem, mens NS-pressen var fornøyd med innsatsen i sporet og begeistret over at Köstinger er en internasjonalt kjent skiløper med pene resultater på CVen.

I 1942 ble han overført til tjeneste i Gestapo, først på Lillehammer og etterpå i flere byer på Østlandet, før han til slutt ble plassert i Oslo.

Köstinger fortsetter gjennom hele krigen med å gjøre det godt i større og mindre konkurranser. Men han var langt ifra den eneste som nøt privilegier på grunn av sin ski-karriere. Andreas Praher regner med at det fra hans kameratkrets i Innsbruck ble rekruttert så mange som 35-40 mann.

De ble enten plassert i Gestapo, eller de kom til egne grupper der såkalte «bergjegere» kunne bruke mye tid på skisport – og derfor ble spart fra daglig tjeneste i kasernen. Og mange av dem ble plassert i Norge – både som gestapister og medlemmer av hæravdelinger som spesialiserte seg på skiløp og vinterkrig.

Utvalgte

Köstinger deltok i et stort antall konkurranser der både norske og tyske NS-avdelinger var med. Mange av de andre skistjernene hadde også - ifølge Andreas Praher – krigsforbrytelser på samvittigheten. Det fremgår ikke av de sparsommelige informasjonene om «lekene» på Lillehammer i 1944 hvem andre som var med i hans patrulje fra det tyske Sikkerhetspolitiet. Men det er ingen grunn til å tvile på at flere enn Köstinger hadde norsk blod på hendene.

De store skikonkurransene fant – helt fra første krigsår – titt og ofte sted gjennom hele vinterhalvåret. Da de norske nazistenes ungdomsorganisasjon NSUF fra 10. til 14. april 1941 inviterte til dyst på Lillehammer, var det under betegnelsen «Vinterlekene».

Enten sto avdelinger fra Hirden eller Arbeidstjenesten som arrangør – og inviterte andre grupper og/eller våpengrener, norske så vel som tyske. Og nordmennene konkurrerte gjerne, når tysk Ordenspoliti, SS eller en av våpengrenene hadde sine konkurranser.

Hvis en østerriker – som etter «Anschluss ble regnet som fullgod tysker – gjorde det bra i en norsk konkurranse, ble det gjerne notert i tyske medier. De norske NS-publikasjonene skrev ofte om slike tilstelninger – og ekstra gjerne hvis norske deltakere hadde slått sine tyske konkurrenter.

«Sesongavslutning»

Så sent som den 7. april 1945 rapporterte Aftenposten om sesongens siste skiløp – som trondheimspolitiet akkurat hadde holdt i Bymarka. I et omfattende referat, ble navnene på mange av de norske vinnerne fra politi og ulike avdelinger i Waffen-SS ramset opp – mens avisen nærmest triumferende slo fast at den beste tyskeren kom på 10. plass.

På dette tidspunktet visste alle at krigen snart var over. Men Aftenposten konkluderte likevel med at «dette var ikke slutten – men begynnelsen». (Som om tyskere, østerrikere og nordmenn i de kommende årene ville fortsette å møte hverandre til kappestrid i løyper og hoppbakker.)

Wilhelm Köstinger ble sommeren 1945 sporet opp i en fangeleir, der han hadde fått falsk identitet og trukket i uniform fra Luftwaffe. Han ble - sammen med alle andre eksgestapister og øvrige tyskere som sto under mistanke for lovbrudd – holdt i varetekt på Akershus festning.

Sommeren 1946 ble det et voldsomt presse-oppstyr av at Köstinger og en SS-kamerat greide å rømme. De ble etter to uker knepet i Sverige og sendt i retur til Norge.

Visste han noe?

Mot slutten av 1947 ble han repatriert – altså sendt tilbake til hjemlandet uten at det ble tatt ut siktelse mot ham. I desemberutgaven for 1949 slo de norske gammelnazistenes periodiske avis «8.mai» opp en sak om at Wilhelm Köstinger var den eneste fra sin Gestapo-avdeling som ikke ble stilt for retten.

Flere av hans nærmeste kolleger og sjefer mottok dødsstraff eller livsvarig. «8.mai» mente å vite at Köstinger hadde sluppet unna, fordi han kunne true med å offentliggjøre informasjoner om at høytstående embetsfolk på Oslo politikammer under krigen hadde operert som angivere for Gestapo. Saken skulle undersøkes, men rant ut i sanden.

Det viser seg å være politimesteren Gudbrandsdalen som gikk inn for å henlegge alle siktelser mot Köstinger. På senhøsten 1947 innstilte han til Riksadvokaten om å henlegge saken uten rettssak – til tross for beviser for deltakelse i mange tilfeller av tortur og flere skuddvekslinger der nordmenn mistet livet.

– Denne norske unnfallenheten i forhold til å stille Köstinger til ansvar, er rett og slett et mysterium som kan være interessant å granske nærmere, sier krigshistorikeren Gunnar D. Hatlehol ved Stiftelsen Narviksenteret.

Ikke glemt

– Da Köstinger kom hjem til Bad Gastein, varte det ikke lang tid før han var tilbake som skitrener og idrettsfunksjonær», forteller historikeren Andreas Praher:

– Jeg har funnet spor i arkivene fra 1948 etter en etterforskning mot ham. Det handlet åpenbart om krigsforbrytelser, men saken ble henlagt og dokumentene har siden den gangen forsvunnet. Det samme skjedde i helt tilsvarende saker for andre som drev med skiidrett under krigen. Disse sakene ble feid under teppet og etterpå gikk det 80 år, før historikere begynte å interessere seg for tema – og se på hvor grunnleggende viktig skisporten var for hele nazibevegelsen.

Ekte ariere drev med ski om vinteren og gikk i Alpene eller spilte fotball om sommeren, lød parolen.

I Norge var den østerrikske kombinertstjernen likevel ikke glemt. Før Oslo-OL i 1952 begynte det å gå rykter om at gestapisten Köstinger skulle akkreditertes som leder for østerrikske deltakere. Det ble stilt et diskret spørsmål til Wien om dette virkelig kunne være korrekt. Like diskret, ble Köstingers søknad trukket tilbake – før skandalen nådde det store publikum.

Wiesenthal

På 1970-tallet ble han på nytt tatt frem igjen, da nazijegeren Simon Wiesenthal var i Oslo for å presentere en ny erindringsbok. Han hadde funnet ut av den tidligere gestapisten Köstinger aldri var blitt straffet, og opplyste på en pressekonferanse at han hadde bedt norske myndigheter om å etterforske to konkrete tilfeller av drap som Köstinger skulle ha begått under krigen.

Det viste seg imidlertid at han ikke hadde vært involvert i nettopp de to tilfellene som Wiesenthal hadde tatt opp. Nå hadde østerriksk politi også fattet interesse – men la vekk saken etter å ha fått beskjed fra Norge om at det handlet om påstander som ikke kunne bevises.

Også dokumentene fra denne etterforskningen er forsvunnet fra arkivene. Uansett, så ble mannen aldri stilt til ansvar for sine handlinger under krigen. Tvert imot ble han respektert og hyllet som tidligere idrettsstjerne. Og sønnen hans – som bar navnet Willi Köstinger – ble på 1950 og -60-tallet en populær kombinertløper, som i 1964 deltok under Vinter-OL i Innsbruck. En annen sønn var god, men brakte det aldri lengre enn til skisport på amatørnivå.

– Det er spennende å få flere konkrete informasjoner om Wilhelm Köstingers virksomhet gjennom årene i Norge, for vi i Østerrike har til nå ikke hatt anledning til å få fatt på dette materialet. Vi kjenner til flere tilfeller av østerrikske skiløpere som tjenestegjorde i Norge – noen av dem i Gestapo. Dette er et materiale som vi nå må gjøre mer med, sier Praher.

Les også:

Sovjetunionens kart over Norge var fulle av feil