Historisk vandring

Dette er en tur hvor vi har kommet tett på historien. Forskjellen er at vi har gått i solskinn med lette oppakninger – uten å være redde. Flyktningene gikk helst om natten, ofte i dårlig vær for da var det mindre risiko for å bli oppdaget. For dem var det farlig, og noen gjorde det med livet som innsats, forteller kronprins Haakon.

For bare noen minutter siden kom han og resten av turfølget traskende inn tunet på gården Sjølåbråten i Eidskog. Dette er enden på Flyktningeruta, tett på svenskegrensen. De siste tre dagene har kronprinsen gått over 50 kilometer i flyktningenes fotspor.

– Det gjør inntrykk å vite hva folk har opplevd langs de samme stiene som vi har gått. Det har vært en tur med mening, sier kronprinsen.

Markerte frigjøringsjubileet

Marsjen startet noen dager tidligere på Skullerud i Oslo. Kronprinsen var del av et turfølge på fire ledet av generalsekretær i Den Norske Turistforening, Dag Terje Klarp Solvang. Med på turen var også Ayesha Wolasmal, som er datter av politiske flyktninger fra Afghanistan, og rittmester Tonje Hagatun Nordengen fra Forsvaret.

Sammen skulle de gå deler av Flyktningeruta for å markere frigjøringsjubileet.

Ruta strekker seg over 120 kilometer mellom Oslo og svenskegrensen. Under krigen var dette nettverket av stier livsviktig for nordmenn på flukt. Om lag 50 000 nordmenn kom seg over til Sverige i løpet av krigen. Jøder, lærere, studenter, kurerer og motstandsfolk – det var mange som hadde behov for å oppsøke en trygg havn.

Skulle bli sendt til Auschwitz

En av dem var Gerd Golombek som turfølget møtte på den andre dagen av marsjen. Hun ble vekket av at politiet banket på døren en høstkveld i november 1942. Som 12-åring skulle hun bli sendt til Auschwitz sammen med flere hundre andre nordmenn. På kaien i Oslo lå frakteskipet Donau som transporterte jødene til Tyskland.

– Av en eller annen grunn ble familien sendt tilbake til leiligheten. Derfra rømte de. Etter å ha blitt kjørt et stykke med lastebil krysset de grensen til fots, forteller kronprinsen etter møtet med tidsvitnet.

– Da hun var kommet over på svensk side holdt hun seg fast i greinene på trærne fordi hun trodde hun var vektløs og skulle fly av gårde. Gerd forklarte det med at hun hadde vært så redd under flukten. Det var en voldsom lettelse da hun krysset grensen, sier kronprinsen.

Les mer:

Debuterte med bok om grenselosers historier

Sterke inntrykk

Tonje Nordengen var Forsvarets representant og gjennomførte turen iført uniform.

– Turfølget har vært veldig bra, og vi har blitt godt kjent. På den måten har det vært en flott opplevelse. Samtidig har vi gått denne turen for å minnes krigshistorien, som har et alvor over seg. Det har vært tre intense dager med sterke inntrykk, sier Nordengen, som jobber med lederstøtte for sjefen ved Hærens våpenskole på Rena.

Underveis har de både fått møte tidsvitner og flyktninger fra nyere konflikter.

– Vi har fått en bedre forståelse for den frykten og ødeleggelsene man møter i hverdagen, enten det er i et krigsherjet Syria eller i et okkupert Norge for 75 år siden.

– Hva kommer du til å huske best fra turen?

– Det å knytte sammen historien fra andre verdenskrig og opplevelsene til flyktninger i dag. Redsel og frykt er universelle følelser når det kommer til krig og konflikt. Derfor er det viktig at disse historiene ikke går i glemmeboken.

Grenselosen

Én av dem som jobber for å holde liv i historien, er Vidar Hansen. Han driver Grenselosmuseet på gården Sjølåbråten. Der serverte han hjemmelaget rabarbrasaft og kringle til det kongelige turfølget, sammen med kona Berit.

Faren hennes, Wiggo Ljøner, jobbet som grenselos. Det begynte han med tidlig, allerede 10. april 1940 – dagen etter den tyske invasjonen av Norge.

– Det kom en person til gården som hadde vært diplomat i Polen. Erfaringene hans derfra gjorde at han forsto hvor viktig det var å ha et naboland som man kunne flykte til. Han var den første svigerfar hjalp over grensen, forteller Vidar Hansen.

10-12 000 krysset grensen

Mellom 10 000 og 12 000 personer brukte området i Eidskog for å krysse grensen under krigen. Gården Sjølåbråten ble et knutepunkt for trafikken. Høsten 1944 dukket det opp fire norske kommandosoldater. De skulle legge til rette for transport av våpen til motstandsbevegelsen og smugling av folk som hadde fått militær trening i Sverige og England.

– Etter hvert begynte det å bli mistenkelig mange spor i snøen. Resultatet var at de måtte ligge i telt i skogen resten av krigen.

Farene var mange for den som hjalp folk over grensen. Man kunne heller ikke vite om den som kom og ba om hjelp for å komme til Sverige, var ute på oppdrag for nazistene.

– Man måtte tenke seg godt om. Nordmenn som hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, var farligst. Men tyske patruljer kunne også dukke opp på gården og gjennomføre razziaer, sier Hansen.

Kronen på verket

Det blir anslått at om lag 1000 nordmenn jobbet med grenselosvirksomhet, også kvinner og barn deltok i arbeidet. Grenseområdene myldret av aktivitet i krigsårene. Men alt foregikk i det skjulte og helst om natten. På Sjølåbråten gård ligger en gammel skolebygning.

– På loftet lå det iblant flyktninger og motstandsfolk i skjul mens det pågikk undervisning i klasserommet under, forteller Vidar Hansen.

Han ga turfølget en omvisining i bygningen som er omgjort til grenselosmuseum.

– Det var veldig inspirerende å få besøk av kronprinsen. Han var veldig opptatt av at historien skal videreføres. Etter 25 år med dugnad for å tilrettelegge og vedlikeholde ruta var dette kronen på verket.

– Tror du det blir flere besøkende nå?

– Det blir det garantert. Vi har fått besøk av veldig mange folk i sommer. Det har blitt populært å gå Flyktningeruta.

Erfaringene fra Forsvaret

For en av turdeltagerne ble turen ekstra spesiell. Ayesha Wolasmal og familien var blant de første afghanske flyktningene som kom til Norge i 1986. Hun har også jobbet med humanitært arbeid i konfliktområder og tjenestegjorde som tolk for Forsvaret i 2007–2008.

– Mine erfaringer fra Forsvaret er viktige for måten jeg reflekterer over spørsmålene knyttet til krig og konflikt på. Underveis på turen spurte kronprinsen: «Hva er du villig til å dø for»? Da det jo naturlig å svare landet mitt, sier Wolasmal.

– Enhver soldat er beredt til å ofre sitt eget liv. Jeg tenkte ikke så mye over det da jeg tjenestegjorde i Afghanistan. Men jeg har reflektert litt rundt dette underveis på turen.

– Var det ekstra spesielt for deg å gå turen ettersom du har foreldre som selv har vært på flukt?

– Ja, det vil jeg si. De var politiske flyktninger som hadde en strabasiøs flukt bak seg da de kom til Norge. Den arven er noe som preger meg daglig. Derfor kjenner jeg nok litt ekstra på hvorfor det er så viktig å gå denne turen.

Fra Eidskog til Afghanistan

Nå står hun på tunet på Sjølåbråten iført rød turbukse og gore-tex jakke. Under armen har hun et turskilt merket med «Flyktningeruta 2020» som et varig minne.

Hun kommer til å bruke tid på å fordøye alle inntrykkene. Wolasmal fant ut at hun og jødiske Gerd Golombek (90) hadde noe til felles. Begge er oslojenter, oppvokst på Grünerløkka, og begge kommer fra familier som har vært på flukt. De har allerede avtalt å møtes på kafe. Men først skal Wolasmal hjem og gjøre seg klar for en ny langtur.

– Jeg setter meg på flyet til Afghanistan i morgen. Der jobber jeg med et vaksineprogram.

– Fra Eidskog til krigsherjede Afghanistan. Det er store kontraster?

– Veldig store. Det setter ting i perspektiv.