– Vi så på dem som befriere

Ragnar Dahl var elleve år da russerne kom for å frigjøre Finnmark. Han talte 1400 soldater som gikk forbi hjemmet til familien.

Publisert Sist oppdatert

Ved huset like ved Grense Jakobselv vandrer Dahl på gjengrodde stier. Med to staver til å støtte seg, og på to bein som har båret ham utallige kilometer i grenseområdet, går Dahl ned til elvebredden. Bare et steinkast unna hjemmet der 87-åringen vokste opp, på andre siden av elva, ligger Russland. Før krigen var kontakten med naboen i øst god; barna lekte med hverandre og russiske og norske grensefamilier hadde nær kontakt, forteller finnmarkingen.

– Vi så på dem som befriere og vi var glade for at vi ble kvitt tyskerne, sier Dahl.

– Bare i Sør-Varanger var det snakk om at det var rundt 70 000 tyskere under krigen.

Han husker okkupasjonen i detalj; at de tyske styrkene ble mer nervøse da russerne drev fronten vestover – mot Norge og grensen til Finnmark. De fryktet den fremadstormende armeen. Krigen var i ferd med å snu, og tyske styrker tok tunge tap ved Litsa-fronten, nordvest i Russland i 1944.

Rød av blod

– Det ble sagt at Litsa-elven var farget rød av blodet fra falne tyske soldater. Vi kunne høre skuddveksling hver dag, sier Dahl og forteller at de i flere dager gjemte seg på vidda – i frykt for å havne midt i kamphandlinger mellom tyske og russiske styrker.

– Vi så på dem som befriere og vi var glade for at vi ble kvitt tyskerne.

– Da var det ikke annet for oss å gjøre enn å søke dekning. Tyskerne skjøt på alt som rørte på seg.

Tyskerne flyktet fra de røde armé, og forsøkte å sabotere fremgangen til fienden. De satte fyr på hus og bygninger, de saboterte telefonlinjene og ødela alt som kunne gjøre den russiske frammarsjen i nord lettere.

Kvelden 18. oktober 1944 glemmer han aldri.

1400 russiske soldater

I fjellsiden på russisk side av grensa, så Ragnar Dahl hundrevis av bål bli tent kvelden før naboene i øst drev inn over Norge.

 – Det var litt av et syn. Det var så mange russere på den andre siden, de var bak enhver busk og skogen så ut til å leve.

– En russisk offiser kom bort til meg og spurte: «Germanski»?

– «Njet, germanski», svarte jeg på det lille russiske jeg kunne, sier Dahl – og smiler.

Fra trappa i barndomshjemmet ved Grense Jakobselv telte han soldatene som marsjerte forbi huset dagen etter. Ragnar Dahl og familien var blant de første i Norge som så den russiske framrykkingen over grensa.

– På morgenen (19. oktober) kom de får å låne plank av oss for å lage en bru. I løpet av formiddagen gikk det 1400 russiske soldater forbi trappeoppgangen vår.